Normalisering av frykt – et alvorlig samfunnsansvar

Når stigmatisering gjentas ukritisk og gjøres til noe normalt, har det konkrete konsekvenser. Mange med minoritetsbakgrunn føler en vedvarende uro – selv om man ikke er innvandrer.

Vi i Grønt Minoritetsnettverk ser med stort alvor på dagens innvandringsretorikk.

Når stigmatisering gjentas ukritisk og gjøres til noe normalt, har det konkrete konsekvenser. Mange med minoritetsbakgrunn føler en vedvarende uro – selv om man ikke er innvandrer. Frykten setter seg i hverdagen, retten til å bevege seg fritt uten å risikere trakassering, angrep eller vold. For mange er annerledesheten konstant synlig, dermed også sårbar.

Utviklingen i USA viser hvordan statlig makt i hovedsak rettes mot personer med minoritetsbakgrunn, slik ICE gjør. Dette har allerede skapt en kollektiv frykt som strekker seg langt utover USAs grenser. I Norge innførte den forrige regjeringen måltall for årlige utvisninger. Selv om dette ikke er i samme skala som Trumps politikk og praksis, er det dypt urovekkende hvor lite vi som samfunn ser ut til å lære av erfaringene fra andre verdenskrig – og hvor raskt utrygghet normaliseres.

Norge er avhengig av innvandring. Selv omfattende strukturelle omlegginger vil ikke være tilstrekkelige for å sikre et bærekraftig samfunn. Det fødes for få barn til å dekke behovene i en stadig eldre befolkning.

Vi sier «aldri igjen», men historien gjentar seg. Det gjelder også for funkiser og skeive. Er ikke lenge siden ble romfolk, samer, jøder og nordlendinger møtt med tilsvarende retorikk. Enda lengre tilbake, og i større grad enn i dag, var det fattige ugifte kvinner med “uekte” barn som ble utpekt og marginalisert. Den reelle trusselen er ikke dem som rammes av stigmatiseringen, men dem som aktivt dyrker den.

Uansett om du kom som flyktning, adoptert, student, gjennom arbeid, familie eller kjærlighet, hører du til. Du er en del av fellesskapet

Mennesker med innvandringsbakgrunn har vært avgjørende for Norges utvikling fra u-land til i-land. Dette henger blant annet sammen med etableringen av vårt monarki og slektskap til Storbritannia og Danmark. I perioden fra 1905 til 2020 hadde mange med tilknytning til det britiske imperiet relativt enkel adgang til Norge. Etter andre verdenskrig kom mange til Europa for å bidra til gjenoppbyggingen – også til Norge.

Deres etterkommere er i dag en integrert del av det norske samfunnet. Bidragene spenner fra Farouk Al-Kasim, som spilte en nøkkelrolle i utviklingen av Norge som oljenasjon og la grunnlaget for Oljefondet, til dem som tok arbeid i yrker der Norge selv manglet arbeidskraft – mange også med betydelig entreprenørskap. Flere har vært sentrale pionere i etableringen av viktige organisasjoner. Denne innsatsen er videreført gjennom generasjoner som har tatt utdanning, fått barn som har gjort det samme, og som har vært – og fortsatt er – avgjørende for bærekraften i velferdsstaten. Dette er ikke enkeltstående «solskinnshistorier», men dokumentert samfunnsutvikling. Fremskritt og utvikling skjer ikke uten feil og mangler underveis.

Uansett om du kom som flyktning, adoptert, student, gjennom arbeid, familie eller kjærlighet, hører du til. Du er en del av fellesskapet.

Å ta ordet og være tydelig har en pris. Men stillhet koster mer. Vi står sammen. Sammen er vi ikke alene. Sammen kan vi gjøre en forskjell – og sammen kan vi kjempe for og forsvare våre rettigheter.