«Flyktninger flytter ikke fordi de vil bort, men fordi de vil videre»

Debatten om flyktningers integrering og retten til å flytte mellom kommuner har igjen blitt aktualisert. Spørsmålet er ikke bare hva som tilbys, men hva som faktisk virker – og om dagens norske modell er god nok, eller bør videreutvikles i lys av erfaringer fra andre land.

Hva tilbyr Norge i dag?

I Norge er integreringen av flyktninger i hovedsak bygget rundt introduksjonsprogrammet. Programmet er obligatorisk for nyankomne flyktninger og varer vanligvis i inntil to år, med mulighet for forlengelse. Det består av norskopplæring, samfunnskunnskap og arbeidsrettede tiltak, og deltakerne mottar introduksjonsstønad.

Flyktninger bosettes i kommuner som frivillig har sagt ja til bosetting. Kommunene mottar integreringstilskudd i fem år, og dette tilskuddet følger flyktningen dersom vedkommende flytter. Etter endt introduksjonsprogram står flyktninger i praksis fritt til å flytte, på lik linje med andre innbyggere.

Et integreringssystem som fungerer noen steder, men ikke andre, er ikke likeverdig

Den overordnede målsettingen er rask overgang til arbeid eller utdanning, og selvforsørgelse er et tydelig ideal.

Styrker og svakheter ved den norske modellen

Den norske modellen har flere klare styrker. Den er rettighetsbasert, gir lik tilgang uavhengig av bakgrunn, og sikrer barn full tilgang til skole, helse- og velferdstjenester.

Samtidig finnes det betydelige utfordringer. Kvaliteten på tilbudet varierer sterkt mellom kommuner, tiltakene er ofte lite tilpasset individuelle forutsetninger, og oppfølgingen svekkes markant etter at introduksjonsprogrammet er avsluttet. For mange blir overgangen fra kvalifisering til arbeid for brå og for dårlig støttet.

Hvordan gjør andre land det?

Sammenlignet med Norge har flere land valgt andre tilnærminger.

I Danmark stilles det strengere krav til progresjon og deltakelse. Ytelsene er lavere, og flyttefriheten er mer regulert i bosettingsperioden. Dette gir kommunene større forutsigbarhet, men har også bidratt til økt fattigdom og marginalisering blant enkelte grupper.

I Tyskland er integreringskursene mer omfattende, og det legges større vekt på tidlig kartlegging av utdanning og kompetanse. Systemet er mer differensiert, og koblingen mellom opplæring og arbeidsmarked er tydeligere enn i Norge.

I Canada forstås integrering som en langsiktig investering. Der utarbeides individuelle integreringsplaner, sivilsamfunn og arbeidsgivere involveres tidlig, og mentorordninger spiller en sentral rolle. Oppfølgingen strekker seg ofte over mange år.

Sammenlignet med disse landene fremstår Norge som relativt kortsiktig og lite differensiert, med stort ansvar lagt på den enkelte kommune.

Er det norske tilbudet godt nok?

Svaret er todelt. Ordningen fungerer godt når:

• kommunen har kapasitet og kompetanse

• det finnes et reelt og tilgjengelig arbeidsmarked

• språkopplæring kombineres med praksis eller arbeid

• oppfølgingen er tett og helhetlig

Systemet svikter oftere når flyktninger har sammensatte behov, når kommunen mangler arbeidsplasser, eller når oppfølgingen stopper brått etter endt introduksjonsprogram. Da blir overgangen til arbeid for svak, og risikoen for langvarig avhengighet av ytelser øker.

Sekundærflytting – årsak eller symptom?

Sekundærflytting omtales ofte som et problem i seg selv. I realiteten er det som regel et symptom på manglende lokal integrering.

Flyktninger flytter ofte fordi de:

• søker arbeid

• søker nettverk og sosial tilhørighet

• ønsker et bedre språkmiljø

• forsøker å komme ut av passivitet og isolasjon

Å begrense flyttefriheten uten samtidig å forbedre integreringstilbudet kan føre til økt utenforskap, svekket tillit til myndighetene og i ytterste konsekvens økt barnefattigdom.

Kommuner som lykkes – og hvorfor det betyr noe

Flyttemønstre tyder på at kvaliteten på integreringstilbudet har stor betydning for om flyktninger blir boende.

Flere større bykommuner trekkes ofte frem som positive eksempler. Bergen har over tid kombinert språkopplæring, arbeid og frivillighet på en måte som gir gode resultater. Trondheim har en sterk kobling mellom introduksjonsprogram, utdanning og arbeidsliv. Stavanger har høy arbeidsdeltakelse og lang erfaring med mangfold, mens Drammen har jobbet målrettet og langsiktig med inkludering og levekår.

Felles for disse kommunene er tidlig og intensiv språkopplæring, reell tilgang til arbeid eller praksis, tett oppfølging og godt samspill mellom kommune, næringsliv og frivillighet. Det er også ofte til slike kommuner flyktninger velger å flytte.

Kommuner som oftere opplever fraflytting, er gjerne mindre kommuner med svake arbeidsmarkeder, begrenset kapasitet på språkopplæring og kort oppfølging etter introduksjonsprogrammet. Dette handler sjelden om manglende vilje hos flyktningene, men om manglende muligheter til å lykkes.

Hva kan forbedres?

Norge kan med fordel:

• utvikle mer differensierte integreringsløp

• sikre oppfølging også etter introduksjonsprogrammet

• koble bosetting tettere til faktiske jobbmuligheter

• ta et større statlig ansvar, slik at ikke enkeltkommuner står alene

Erfaringer fra andre land viser at krav må følges av reelle muligheter – ellers skapes fattigdom, ikke integrering.

Gode steder å bli boende

Å ivareta flyktninger på en god måte – slik at de lærer språket, kommer i arbeid, finner seg til rette og opplever tilhørighet i Norge – er noe hele samfunnet er tjent med.

God integrering:

• reduserer behovet for sosialhjelp

• forebygger barnefattigdom

• styrker arbeidslivet

• bygger tillit mellom mennesker og myndigheter

I stedet for først å spørre hvordan flyktningers flyttefrihet kan begrenses, bør hovedspørsmålet være: Hvordan kan flere kommuner bli gode steder å bli boende i?

Det er der den langsiktige løsningen ligger – for flyktningene, kommunene og samfunnet som helhet.