Massakren i Iran avslører regimets svakhet – og faren ved falske alternativer

Utviklingen i Iran de siste ukene viser ikke bare et regimes brutalitet, men også hvilke politiske fallgruver som oppstår når et samfunn kjemper for grunnleggende endring.

Ifølge People’s Mojahedin Organization of Iran (PMOI/MEK) har antallet drepte i det pågående landsomfattende opprøret i Iran passert 3 000 mennesker i perioden fra 28. desember til 11. januar. Tallene bygger på undersøkelser fra lokale kilder, sykehus, rettsmedisinske institusjoner og familier til både drepte og forsvunne i 195 byer.

Dette er ikke bare en tragedie. Det er en omfattende forbrytelse mot menneskeheten.

Når regimet viser frem likene

I takt med at omfanget av drapene har blitt umulig å skjule, har regimet tatt et uvanlig og avslørende grep: statlig fjernsyn har vist frem likene av noen av de drepte. Samtidig forsøker myndighetene å fremstille ofrene som «opprørere» eller «fiender av staten».

Dette er ikke et uttrykk for åpenhet, men et tegn på desperasjon. Når et regime må vise frem døde kropper for å skremme befolkningen, avslører det først og fremst at det har mistet kontrollen over både virkeligheten og fortellingen.

Vold er ikke styrke – det er panikk

Regimets brutale respons blir ofte fremstilt som et uttrykk for styrke. I realiteten er det det motsatte. Når et styre tyr til massehenrettelser, skyting av demonstranter og psykologisk terror gjennom offentlig eksponering av drepte, er det et klart tegn på at det har mistet både legitimitet og politisk fotfeste.

Massakren er ikke regimets seier, men beviset på dets nederlag

Vold i dette omfanget er ikke makt.
Det er panikk.

Et folk som har passert et punkt uten retur

Samtidig viser det iranske folkets fortsatte motstand, til tross for ekstrem undertrykkelse, en historisk grad av politisk bevissthet og besluttsomhet. Protestene fortsetter på tvers av generasjoner og samfunnsgrupper, vel vitende om risikoen.

Dette er ikke spontane utbrudd. Det er uttrykk for et samfunn som har passert et punkt uten retur.

Faren ved politiske avledningsmanøvre

I slike historiske øyeblikk oppstår det også en annen fare: politiske avledningsprosjekter som bidrar til å splitte, forvirre eller avpolitisere opprøret.

Her må rollen til Reza Pahlavi omtales med nødvendig klarhet. Til tross for omfattende medieeksponering representerer han verken opprøret inne i Iran eller et reelt demokratisk alternativ.

Lærdommen fra 2022

Erfaringene fra opprøret i 2022 – Jina-opprøret – er talende. Pahlavis inntreden i denne perioden, uten organisering, uten ansvarlighet og uten et klart demokratisk program, bidro ikke til å styrke bevegelsen.

Tvert imot førte det til splittelse, politisk uklarhet og tap av momentum. I dag ser vi et lignende mønster gjenta seg.

«Verken sjah eller prestestyre»

Det iranske folkets budskap er tydelig: «Verken sjah eller prestestyre.»

Dette er ikke et retorisk slagord, men en politisk konklusjon basert på historisk erfaring. Å erstatte én form for autoritært styre med en annen – selv i ny innpakning – er ikke det iranske folkets mål.

Et organisert demokratisk alternativ

Maryam Rajavi, den valgte presidenten for Irans nasjonale motstandsråd (NCRI), har slått fast at massakren ikke vil forbli ustraffet. Rettferdighet er ikke et abstrakt løfte, men en forutsetning for et fremtidig demokratisk Iran.

Det finnes allerede et organisert alternativ med et klart politisk program: en demokratisk republikk basert på folkesuverenitet, likestilling og et tydelig skille mellom religion og stat.

Et ansvar for det internasjonale samfunnet

For det internasjonale samfunnet – og for Norge spesielt – er spørsmålet ikke hvem som roper høyest i eksil, men hvem som faktisk representerer kampen inne i Iran.

Å støtte det iranske folkets rett til selvbestemmelse betyr å avvise både det teokratiske regimet og forsøk på å gjeninnføre fortidens autoritære strukturer.

Regimets nederlag

Massakren i Iran er ikke regimets seier.
Den er beviset på dets forestående nederlag.

Folkets fortsatte motstand viser at Irans framtid ikke ligger i tilbakeblikk – men i et demokratisk brudd med all form for diktatur.