Foto: Claudio Castello
Actionfilmer lyver ikke. De forenkler. Når verden blir politisk uoversiktlig, tyr populærkulturen til fortellinger som gir oss struktur: helter, skurker, kontrollrom og avslutninger. James Bond og superheltene har i tiår fungert som Vestens selvbilde – ikke fordi de er realistiske, men fordi de lover at noen, et sted, har kontroll.
En verden uten én skurk
Den fiktive filmen The Man Bond Couldn’t Stop kan leses som en kulturkritisk analyse av nettopp dette løftet. Bak actionestetikken og sjangerens kjente grep ligger en fortelling om en verden der heltene ikke lenger kan rydde opp. Ikke fordi de har blitt svakere, men fordi problemet ikke lenger er én skurk, én plan eller én konfrontasjon.
Problemet er blitt strukturelt.
Når helten blir autoritær
I nyere tolkninger av superheltmyten, særlig i fortellinger der Supermann forvandles til sitt mørke speil, skjer et avgjørende skifte. Helten blir ikke ond i klassisk forstand. Han blir autoritær.
Overgangen fra beskytter til forvalter skjer nesten umerkelig. Makt brukes ikke lenger for å beskytte, men for å opprettholde orden. Det er ikke ondskap som driver ham, men overbevisningen om at makt i seg selv gir rett.
Den mest destabiliserende makten er ofte den som bare antydes
Denne utviklingen utfordrer forestillingen om såkalte «gode amerikanske verdier». Når makt gis moralsk legitimitet utelukkende fordi den er «vår», blir selvbegrensning et valg – ikke et prinsipp. Som migrant har jeg hørt dette språket før. Det klinger annerledes utenfor maktens sentrum.
Bond og løftet om oversikt
James Bond representerer et annet ideal. Ikke moralsk renhet, men kontroll. Bond er realpolitikk i elegant form. Han handler der diplomati og institusjoner ikke strekker til, men han forutsetter alltid én ting: at noen, et sted, har oversikt.
At makt kan styres, kanaliseres og avsluttes.
Når trusselen aldri materialiseres
I The Man Bond Couldn’t Stop bryter denne forutsetningen sammen. Skurken lar seg ikke identifisere. Det finnes ingen plan å avverge, ingen base å infiltrere. I stedet møter vi en politisk stil der makt uttrykkes gjennom antydning.
Ikke gjennom handling, men gjennom stadige påminnelser om kapasitet. Ødeleggelse fremstilles som en mulighet, ikke som en beslutning. Nettopp derfor blir trusselen effektiv.
Allierte uten lojalitet
Også forholdet mellom allierte endres i filmens univers. Samarbeid fremstår betinget. Lojalitet midlertidig. Gamle partnere omtales som historiske, men behandles som forhandlingsobjekter.
I en sentral scene antydes det at alvorlig skade kan påføres – ikke fordi det er ønskelig, men fordi det er mulig. For mange deler av verden er dette et velkjent mønster. Det nye er at Europa nå selv møter denne formen for maktutøvelse, etter i tiår å ha vært med på å legitimere den andre steder.
Når Bond mister sin funksjon
Det er her James Bond mister sin funksjon. Bond er bygget for konfrontasjon. For klare fiender og tydelige trusler. Han kan stoppe en mann som vil ødelegge verden.
Han kan ikke stoppe en leder som sier han ikke vil bruke sin makt, bare minne alle om at han kan.
Når trusselen aldri materialiseres, finnes det ingen handling å avverge – bare en vedvarende forskyvning av grenser.
Når makt normaliseres
Etter mitt syn handler The Man Bond Couldn’t Stop derfor ikke om ondskap, men om maktens normalisering. Når helten blir system, mister systemet kontroll.
Ikke gjennom kaos, men gjennom kalkulert uklarhet. Ansvar oppløses i formuleringer. Grenser flyttes uten at noen formelt brytes.
En forestilling som rakner
Filmen er fiktiv. Men språket den analyserer, er velkjent. Den minner oss om at den mest destabiliserende makten ikke nødvendigvis er den som brukes, men den som kontinuerlig antydes.
Og når det er dette språket som dominerer, er det ikke lenger skurken Bond ikke kan stoppe.
Det er selve forestillingen om kontroll som har begynt å rakne.
