Foto: Sayyed Shahab / Wikipedia
Beslutningen om å terrorliste Irans revolusjonsgarde (IRGC) er ikke et ordinært utenrikspolitisk vedtak. Den er en sen, men uunngåelig erkjennelse av en blodig realitet som det iranske folk har levd med i over fire tiår. IRGC har aldri vært en forsvarsstyrke. Den har vært bærebjelken i statlig terror, systematisk undertrykking og et regime bygget på frykt, vold og henrettelser.
Denne beslutningen kom altfor sent. For tusenvis av politiske fanger som ble henrettet i stillhet. For de rundt 30 000 menneskene som ble massakrert under fangemassakren i 1988. For unge kvinner og menn som i de siste landsomfattende opprørene krevde frihet – og ble møtt med kuler.
Likevel markerer dette øyeblikket noe avgjørende: Benektelsens tid er over. Verden kan ikke lenger late som.
Mer enn symbolpolitikk
Å klassifisere IRGC som en terrororganisasjon kan ikke reduseres til symbolpolitikk. Et slikt vedtak forplikter – juridisk, politisk og moralsk.
Hvordan kan man erklære regimets viktigste maktapparat som en terrororganisasjon, og samtidig opprettholde normale diplomatiske forbindelser med det samme regimet?
Iranske ambassader i Europa har gjentatte ganger blitt avslørt som arenaer for overvåking, trusler og press mot opposisjonelle i eksil. Å stenge disse ambassadene og utvise diplomater med bånd til IRGC og regimets etterretningsapparat er ikke eskalering. Det er konsekvens.
Historien vil ikke dømme Europa etter vedtaket alene – men etter hva som faktisk følger.
Retten til motstand
Når fredelige protester møtes med skarpe skudd, når fengsling, tortur og dødsstraff brukes som styringsverktøy, og når mødre begraver barna sine i stillhet, da er det både uverdig og urealistisk å kreve stillhet fra ofrene.
Retten til motstand er ikke et slagord. Det er et grunnleggende menneskelig og rettslig prinsipp. Organisert motstand mot statlig terror er i slike situasjoner ikke et valg, men en nødvendighet.
Fire tiår med erfaring har vist at to dominerende strategier overfor Iran har feilet: krig og ettergivenhet.
Krig påført utenfra bringer ikke frihet. Den bringer ødeleggelse og rammer sivile. Ettergivenhet gir regimet tid, ressurser og legitimitet til å perfeksjonere sin undertrykking.
Et tredje alternativ
Det iranske folk har lenge formulert et alternativ: verken krig eller blidgjøringspolitikk – men demokratisk endring, fremtvunget av folket selv.
Kjernen i dette tredje alternativet er eksistensen av et demokratisk politisk alternativ. I denne sammenhengen har Maryam Rajavi, president-elect for Irans nasjonale motstandsråd (NCRI), lagt frem et tydelig rammeverk basert på universelle menneskerettigheter: folkets suverenitet, skille mellom religion og stat, full likestilling mellom kvinner og menn, respekt for minoriteters og nasjonaliteters rettigheter, avskaffelse av dødsstraff og et Iran uten kjernevåpen.
Dette er ikke en visjon påtvunget utenfra. Det er et politisk svar på krav som gjentas i Irans gater: nei til religiøst diktatur, nei til nye autokratiske løsninger – ja til republikk og demokrati.
Europas og Norges ansvar
Å føre IRGC opp på terrorlisten var nødvendig. Men historien vil ikke dømme Europa etter denne beslutningen alene. Den vil dømme etter det som følger.
Dette øyeblikket er ikke bare et veiskille for Iran, men en test på Europas politiske og moralske troverdighet.
For Norge innebærer dette et særlig ansvar. Som en stat som bygger sin utenrikspolitikk på menneskerettigheter og rettsstatlige prinsipper, kan ikke Norge bli stående på sidelinjen. Norge må følge opp med tydelige politiske og rettslige konsekvenser, i tråd med terrorlistingen av IRGC.
Bare slik kan norsk utenrikspolitikk forbli konsekvent, troverdig – og i samsvar med egne verdier.
