Når diktatorer kles i solidaritetens språk

Norske politikere har et ansvar for å kjenne historien og maktstrukturene de forholder seg til. Når autoritære symboler presenteres som solidaritet, risikerer man å legitimere gamle diktaturer i ny innpakning – på bekostning av dem som historisk har betalt den høyeste prisen.

Norske politikere har et ansvar for å forstå historien og maktstrukturene de forholder seg til før de stiller seg bak demonstrasjoner og symbolske markeringer. Når dette ansvaret svikter, risikerer man ikke bare historieløshet, men også å legitimere autoritære prosjekter forkledd som solidaritet.

Da Oslos ordfører Anne Lindboe nylig sto foran en stor plakat av Irans tidligere shah, med slagordet «Pahlavi will return home», samtidig som hun holdt en appell om solidaritet med Iran, opplevde mange dette som et uttrykk for alvorlig dobbeltmoral.

For millioner av mennesker i Iran – og i eksil – er Pahlavi-navnet ikke et nøytralt symbol. Det er uløselig knyttet til et autoritært statsprosjekt basert på tvang, undertrykking og fornektelse av kollektive rettigheter.

Autoritære symboler blir ikke demokratiske fordi de pakkes inn i solidaritetens språk

Iran er et multinasjonalt samfunn

Iran er ikke en homogen nasjonalstat, men et multinasjonalt samfunn bestående av kurdere, balutsjere, arabere, tyrkere (aserbajdsjanere), gilaker, mazandaranere og persere – med egne språk, kulturer og historiske territorier.

Å redusere disse til «etniske grupper» eller «minoriteter» er misvisende og viderefører den samme sentralistiske ideologien både Pahlavi-dynastiet og dagens islamske regime har brukt for å legitimere maktkonsentrasjon.

Et autoritært nasjonsprosjekt

Pahlavi-dynastiet representerte et snevert og ekskluderende nasjonsprosjekt. Politisk makt ble samlet i sentrum, mens krav om selvstyre, språklige rettigheter og kulturell autonomi ble møtt med militærmakt, fengsling og brutal represjon.

Kurdiske områder ble gjentatte ganger utsatt for militære operasjoner og kollektiv avstraffelse. Det samme gjaldt balutsjiske regioner, arabiske områder i Khuzestan og andre deler av landet der folk motsatte seg tvangsmessig persifisering.

For disse nasjonene er forholdet til monarkiet ikke preget av ambivalens, men av prinsipiell motstand. Pahlavi-prosjektet oppleves ikke som et tapt moderniseringsprosjekt, men som et autoritært styresett som aktivt fornektet deres eksistens som folk med kollektive rettigheter.

For Irans ikke-persiske nasjoner er Pahlavi ikke et savn – men et traume

Romantisering av diktatur

Ingen historiske diktaturer er identiske, men fellestrekkene er velkjente: maktkonsentrasjon, brutal sikkerhetstjeneste, systematisk undertrykking av politisk opposisjon og hard hånd mot nasjonale og sosiale krav.

Det er derfor dypt problematisk at denne perioden i dag romantiseres, også blant deler av den iranske eksilbefolkningen i Vesten. Når autoritære symboler hvitvaskes og fremstilles som samlende alternativer til dagens regime, skjer det ofte på bekostning av dem som historisk har betalt den høyeste prisen.

Symbolpolitikk forkledd som solidaritet

Dette er ikke en abstrakt problemstilling. Samtidig som norske politikere og institusjoner – inkludert Oslos ordfører, Nobel Fredssenteret og Oslo Freedom Forum – stiller seg bak markeringer om Iran i solidaritetens navn, ser vi hvordan autoritære symboler normaliseres i praksis.

Under en markering i Oslo 30. januar ble portretter av Irans tidligere diktator båret gjennom hovedstadens gater, ledsaget av slagord som fremstiller Pahlavi som et legitimt alternativ. Når slike uttrykk får stå uimotsagt, bidrar det til å hvitvaske et autoritært nasjonsprosjekt.

Dette er ikke demokratisk solidaritet, men symbolpolitikk – og den skjer igjen på bekostning av Irans ikke-persiske nasjoner og andre marginaliserte grupper.

Solidaritet som overser makt og historie, er ikke solidaritet

Reza Pahlavi er en politisk aktør

Dette gjelder også Reza Pahlavi. Han er ikke en privatperson løsrevet fra historien, men en aktiv politisk aktør som søker å videreføre et sentralistisk og elitistisk maktprosjekt i ny innpakning.

Å skjerme ham fra kritikk bidrar til å normalisere et prosjekt som står i klar kontinuitet med det man hevder å ta avstand fra. Å kritisere Pahlavi-dynastiet er ikke å støtte dagens islamske regime. Tvert imot forutsetter et reelt oppgjør med autoritært styre i Iran at man tar avstand fra alle former for diktatur – enten de begrunnes religiøst eller nasjonalistisk.

Et ansvar for norske politikere og medier

Solidaritet som ignorerer Irans multinasjonale virkelighet er ikke solidaritet, men symbolpolitikk. Norske politikere og medier bør være bevisste på hvilke historiske prosjekter de bidrar til å legitimere – og hvilke stemmer som fortsatt systematisk holdes utenfor.