Hvilke problemer løser asylsentre i tredjeland?

EU vurderer å flytte deler av asylbehandlingen ut av Europa, og flere land presser på for løsninger i tredjeland. Også den norske regjeringen har signalisert at dette kan være aktuelt. Men hva er det egentlig slike asylsentre skal løse – og hvilke nye dilemmaer kan de skape?

EU jobber for etablering av asylsentre i tredjeland – menneskerettighetsorganisasjoner protesterer. Regjeringen har uttrykt støtte til å vurdere slike sentre i samarbeid med EU. Men hvilke problemer skal asylsentre utenfor Europa løse? Og kan staters folkerettslige ansvar for rettssikkerhet og menneskerettigheter opprettholdes når beskyttelsessøkere plasseres utenfor statenes territorielle og juridiske rekkevidde? Ut fra det vi vet i dag, er det uklart om slike ordninger lar seg forene med grunnleggende rettsstatlige prinsipper.

Argumentene

Ønsket om å beskytte grenser står sentralt i «eksternaliseringsdebatten». Stater har rett til å kontrollere sine grenser og handle med det som mål. Man ønsker også å hindre farlige reiser over Middelhavet og drukning. Med et humanitært blikk er dette kritisk: tusenvis av liv går tapt i Middelhavet, ved våre grenser, hvert år.

Asylinstituttets legitimitet bringes også opp: Hvordan bevare en reell rett til å søke om internasjonal beskyttelse, i ordnede former, samtidig som mennesker som ikke har krav på beskyttelse raskere identifiseres og utvises?

Samtidig har mange av de som kommer rett til og får innvilget asyl etter strenge kriterier.

Migrasjon til EU land

De langt fleste som migrerer til Europa gjør det med papirene i orden. Likevel domineres debatt og politikk av fokus på grensekryssing uten forhåndsgodkjenning. Andeler er krevende å fastslå, men FRONTEX tall viser sterk nedgang de siste årene, med 239 000 registrerte forsøk på irregulær grensekryssing inn i EU i 2024.

Til sammenligning utstedte EU-land oppholdstillatelse til 3.5 millioner mennesker fra land utenfor EU. Ifølge Eurostat dreide omkring 25% av oppholdstillatelsene i 2024 seg om internasjonal beskyttelse. De øvrige 75% handlet om arbeid, familiegjenforening og utdanning.

De som søker – og ofte får beskyttelse – krysser grenser inn i Europa irregulært. De gjør dette fordi det ikke er mulig å søke om asyl i Europa på annet vis. Unntaket er om noen har fått visum for andre formål, reiser inn – og så søker asyl.

Det er umulig å snakke om migrasjon og beskyttelse i Europa i 2026 uten å nevne Ukraina. Gitt Russlands invasjonskrig besluttet EU i 2022 å gi midlertidig kollektiv beskyttelse til (de fleste) ukrainere, med forventning om retur på sikt. Spørsmålet om retur vil bli sentralt – når freden kommer. Dette handler også om tall: 4.3 millioner Ukrainere har midlertidig kollektiv beskyttelse i EU-land.

Asylsøknader og innvilgelse

La oss se på de 25% som fikk internasjonal beskyttelse. I 2024 søkte én million mennesker asyl i EU, og over halvparten fikk beskyttelse. Ser vi på opprinnelsesland finner vi f.eks. at tre av fire fra Syria og Burkina Faso fikk beskyttelse. Det dreier seg altså ofte om behandling av rettmessige asylsøknader som etter strenge kriterier gir opphold. 

«Trygge tredjeland»

Dødsfall i Middelhavet, staters grensekontroll, menneskers rett til å søke om asyl, men også reelle behov for arbeidskraft i EU-land, kolliderer i politikken som skal styre migrasjon.

EU investerer tungt i eksternalisering av migrasjonskontroll gjennom avtaler med tredjeland. Asylsentrene er del av dette, senest drevet frem av det danske formannskapet i 2025. Før jul kom et lovforslag som omdefinerer betydningen av «trygge tredjeland». Dersom det vedtas vil EU-land kunne avvise asylsøknader, både fra borgere av «trygge tredjeland» og fra søkere som har reist gjennom et slikt på veien, og kunne returnere dem dit.

Hva kan asylsentre i tredjeland levere på?

Det er uklart hvordan asylsentrene skal fungere. Asylsøkere som ankommer Europa skal sendes til disse i påvente av behandling av søknad. Men vi vet lite om hvorvidt de får komme til det landet de ville søke asyl i, dersom søknaden blir innvilget. Eller om de forventes å få beskyttelse i de «trygge tredjelandene».

Dersom sentrene er ment å redusere farlige grensekryssinger over Middelhavet, er tanken trolig å styre asylsøkere direkte dit. Hvorvidt dette faktisk vil redusere eller øke antallet søkere – eller grensekryssinger – er uvisst.

Det er mange juridiske uklarheter her: Hvem har ansvaret for at retten til asyl respekteres? Hvilke lands myndigheter skal behandle søknader? Hvilke lands jurisdiksjon skal gjelde hvor? Og hvem skal stå til ansvar hvis grunnleggende menneskerettigheter brytes i sentrene, enten det gjelder f.eks. tortur eller retten til familieliv?

Tidligere erfaringer

Ekstraterritoriell håndtering av asyl er forsøkt før. Australia har hatt «offshore» sentre på øyene Manus og Nauru. Disse ble stengt etter omfattende rapporter om rettighetsbrudd: FNs torturkomité konkluderte nylig at selv om dette fant sted utenfor Australia, faller det under Australias jurisdiksjon. De siste månedene er det rapportert om at senteret på Nauru er tatt i bruk for å huse en gruppe avviste og ureturnerbare asylsøkere, etter at en domstol i Australia konkluderte med at de ikke kunne interneres på ubestemt tid i Australia. 

Italia har opprettet sentre i Albania for asylsøkere som venter på behandling. Etter at ordningen ble vurdert som i strid med gjeldene lover, er disse omgjort til retursentre for utviste migranter. I likhet med Storbritannias Rwanda-avtaler – har disse sentrene ikke bidratt stort tallmessig, grunnet juridiske utfordringer og høye kostnader.

Retten til asyl er en del av folkeretten

Mange norske partier går inn for noe som tilsvarer Arbeiderpartiets slagord om «en kontrollert, bærekraftig og rettferdig innvandring». Samtidig er prioriteringen av FNs gjenbosettingsprogram på et historisk bunnivå – med kun 100 kvoteflyktninger til Norge i 2026. Gitt omfanget av behov for beskyttelse fra krig i vårt nærområde akkurat nå, er det kanskje forståelig.

Men en informert debatt om asylsentre i tredjeland synes å utebli. Dette til tross for at tidligere erfaring burde gi grobunn for viktige spørsmål – og behov for konkrete svar på hvordan etiske, juridiske og praktiske dilemmaer ved asylsentre i tredjeland egentlig skal håndteres. Slike spørsmål må også besvares av den norske stat, dersom dette alternativet skal vurderes.

Det er åpenbare utfordringer knyttet til hvordan dagens asylsystem fungerer. Men det er ikke uten grunn at jurister ved norske universiteter skriver om angrepet på asylretten og spør: Er Europa i ferd med å gi opp folkeretten? Dette er et reelt tankekors i en tid der Norge og Europa kjemper for å opprettholde en internasjonal rettsorden.