Foto: Skjemdump
Norge er stolt av rettferdighet, likhet og rettsstaten. Den demokratiske debatten skal vurderes ut fra argumenter – ikke ut fra hvem som fremmer dem. På papiret behandles alle likt. I praksis havner likevel identitet ofte i sentrum.
I denne sammenhengen spiller mediene en avgjørende rolle. De former hvordan samfunnet forstår saker og grupper. Vestlige medier løfter ofte frem negative historier om muslimer – hijabdebatter, tvangsekteskap, æresrelatert vold eller ekstremisme. Slike temaer fortjener dekning. Problemet oppstår når ubalansen skaper et ensidig og overveiende negativt bilde.
Over tid påvirker dette den offentlige oppfatningen. Fordommer normaliseres. Unge muslimer bærer den mentale og emosjonelle belastningen av å bli vurdert før de blir kjent.
Vi ser dette mønsteret gjentatte ganger. Når muslimske miljøer ytrer seg eller løfter bekymringer, handler kritikken sjelden kun om argumentene. Oppmerksomheten flyttes ofte over på identitet. Synlige minoriteter – særlig muslimer i lederroller – møter stadig spørsmål om lojalitet, intensjoner eller bakgrunn, fremfor reell diskusjon om det de faktisk sier.
Når identiteten blir hovedsaken
Et nylig eksempel er Qasim Ali, leder i MINORG. Da hans artikkel ble publisert i Subjekt.no med tittelen «Hvorfor er hovedstrømsmediene tause om Epsteins forbindelser til sionismen?», handlet reaksjonene i liten grad om selve argumentene. Mye av fokuset dreide seg om at han er muslim.
Han skrev selv:
Jeg ser at noen reaksjoner ikke retter seg mot innholdet i teksten min, men mot meg som person – at jeg er muslim og leder av MINORG. Jeg har ingen agenda mot jøder. Jeg er ikke jødehater. Kritikk av stater, etterretningstjenester eller maktstrukturer er ikke fiendtlighet mot et folk eller en religion. MINORG mottar ingen statsstøtte. Vi har aldri mottatt én krone fra staten, og vi har heller ikke søkt om det. Organisasjonen er 100 prosent frivillig.
Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Må minoritetsstemmer først bevise sin nøytralitet før argumentene deres tas på alvor?
Hvis det å løfte spørsmål om rettferdighet automatisk vekker mistanke når avsenderen er muslim, hvorfor gjelder ikke den samme refleksen i andre sammenhenger?
En tydelig kontrast i sosiale medier
Den samme rettferdigheten og likebehandlingen virker ofte fraværende når profilerte personer publiserer provoserende ytringer rettet mot muslimer.
Et nylig eksempel er Espen Teigen, journalist og tidligere politiker for FrP. Han publiserte et innlegg der det sto:
Hvis valget står mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, er det ikke et vanskelig valg.
Reaksjonene var både negative og støttende. Likevel handlet mye av diskusjonen om ytringsfrihet og hans «rett til å publisere», snarere enn om den moralske alvorligheten i å avhumanisere en hel religiøs gruppe. Det ble heller ikke stilt spørsmål ved hans identitet, lojalitet eller bakgrunn.
Denne asymmetrien er vanskelig å overse. Minoritetsstemmer møtes med gransking når de reiser bekymringer. Majoritetsfigurer slipper i større grad unna tilsvarende mistenkeliggjøring når deres ord nedvurderer hele samfunn.
Avhumanisering er en grunnleggende mekanisme i rasisme. Den fremstiller en hel gruppe som underlegen eller mindre verdig respekt. Historien viser hvor slik retorikk kan føre. Å debattere politikk er legitimt. Å stille spørsmål ved en gruppes grunnleggende menneskelighet krysser en moralsk grense.
Ytringsfriheten beskytter retten til å ytre seg. Den fjerner ikke ansvaret for å motvirke rasemessige eller religiøse fordommer.
Migrasjon og kollektiv mistanke
Det samme mønsteret ser vi i migrasjonsdebatten. Diskusjoner om visumregler, grensekontroll og integreringskrav er legitime politiske spørsmål. Men når migrasjon i hovedsak kobles til sikkerhetsrisiko, velferdsbyrder eller kulturell ustabilitet, flyttes mistanken fra individuell atferd til kollektiv identitet.
I realiteten arbeider de fleste migranter i Norge, betaler skatt og bidrar til samfunnet på samme måte som andre nordmenn. Våre barn går på de samme skolene. Vi jobber på de samme arbeidsplassene. Vi bor i de samme gatene.
Migranter lever ikke adskilt fra samfunnet. De er en del av det.
Likevel fremstilles de ofte først som «outsidere».
Hva arver neste generasjon?
Unge nordmenn med muslimsk eller innvandrerbakgrunn tilpasser i økende grad sin synlighet. Noen forkorter navn. Andre nedtoner religiøse uttrykk eller unngår kontroversielle temaer. Dette er ikke alltid et fritt valg. Det er ofte en respons på et klima der synlighet medfører ekstra gransking.
Dette handler ikke om én artikkel, én leder eller én gruppe. Det handler om demokratisk konsistens.
Kan borgere med minoritetsbakgrunn delta i den offentlige debatten uten først å måtte forsvare sin lojalitet?
Kan makt kritiseres uten at kritikerens identitet blir overskriften?
Vil neste generasjon arve et demokrati der tilhørighet antas – eller et der den stadig må bevises?
Rettferdighet er meningsfull bare når den gjelder universelt. Selv subtil rasisme undergraver tillit, svekker institusjoner og reduserer demokratiet til en prosedyre fremfor et prinsipp.
Å være muslim eller ha minoritetsbakgrunn gjør ingen til en trussel. Vi følger loven. Vi bidrar til samfunnet. Vi bygger broer mellom mennesker.
Norges fremtid avhenger av at alle holdes til de samme standardene – der rettferdighet, ikke fordommer, får lede vei.
