Et farlig maktspill i Midtøsten

Et farlig brudd på internasjonal orden

Israel og USA har gått til angrep på Iran. Det er et alvorlig brudd på internasjonale konvensjoner og prinsipper som skal regulere forholdet mellom stater.

Et slikt angrep svekker tilliten til lov og orden i verden og undergraver respekten for internasjonale avtaler. For iranere vil konsekvensene bli store – både på kort og lang sikt. Erfaringene fra Irak, Afghanistan og Libya viser hvor dyptgripende og langvarige følgene av militære intervensjoner kan være.

Angrepet kan føre til ytterligere destabilisering av Midtøsten. Det fiendtlige forholdet mellom Israel og flere naboland kan bli både bredere og dypere. Ekstreme strømninger kan få økt oppslutning.

Vi kan heller ikke utelukke nye og omfattende flyktningstrømmer mot tryggere land – i regionen og i Europa. Mange mottakerland er allerede hardt belastet av tidligere konflikter. Et nytt krigsområde vil forsterke presset ytterligere.

Angrepet fremstår som uklokt – og som et brudd på den internasjonale rettsorden som verdenssamfunnet er avhengig av.

Hva er målet?

To mål er blitt fremhevet: å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen og å avsette – eller svekke – presteregimet.

Atomvåpen og folkerett

Spørsmålet om atomvåpen er prinsipielt og komplisert. Iran er part i ikkespredningsavtalen (NPT), som begrenser utvikling og spredning av atomvåpen. Avtalen bygger på et skille mellom land som allerede hadde atomvåpen da avtalen ble inngått, og land som ikke hadde det.

Noen vil hevde at dette skillet i seg selv er politisk konstruert og i stor grad reflekterer stormaktenes interesser. Andre vil understreke at avtalen er en bærebjelke i det internasjonale ikke-spredningsregimet.

Iran har gjentatte ganger avvist at de ønsker å utvikle atomvåpen. Samtidig har mistillit og manglende åpenhet skapt uro i det internasjonale samfunnet. Uansett er det høyst omstridt om militærmakt er et legitimt virkemiddel for å håndheve slike mål.

Å gå til angrep for å forhindre en mulig fremtidig utvikling reiser alvorlige spørsmål om både lovlighet og legitimitet.

Regimeskifte utenfra

Når det gjelder regimeskifte, er folkeretten tydelig på ett punkt: Hvem som skal styre et land, er i utgangspunktet et spørsmål for landets egne borgere.

Dersom prinsippet skulle være at udemokratiske eller brutale regimer kan fjernes med makt utenfra, ville store deler av verden stå i fare for intervensjon. Spørsmålet er både hvor ønskelig og hvor gjennomførbart et slikt prinsipp egentlig er.

Maktens realitet

Hvorfor skjer dette likevel?

Det enkle svaret er at stater med tilstrekkelig makt noen ganger handler ut fra egne sikkerhetsvurderinger – selv når det utfordrer etablerte normer.

Det iranske regimet har i flere tiår definert USA og Israel som sine hovedfiender. Retorikken har vært hard, til tider eksplisitt fiendtlig. Iran har også støttet ulike militsgrupper i regionen, noe som har bidratt til spenning og ustabilitet.

Sett fra israelsk side kan det oppleves som en eksistensiell trussel når en regional stormakt uttrykker ønske om å svekke eller eliminere staten Israel.

For et øyeblikk må vi stille spørsmålet: Hva gjør en stat når en mektig aktør i nabolaget åpent erklærer den som fiende?

Et regime uten indre endringsmulighet

Mange iranere ønsker endring. Gjennom 47 år har regimet i økende grad møtt motstand på hjemmebane. Demonstrasjoner har blitt slått hardt ned. Kritiske stemmer er blitt fengslet eller brakt til taushet.

Regimet sitter med maktmonopolet og bruker det for å opprettholde sin posisjon. Systemet åpner i liten grad for reell politisk utskiftning gjennom frie og rettferdige valg.

Det er derfor ikke overraskende at enkelte iranere ønsker utenlandsk innblanding velkommen – i håp om at det kan svekke eller fjerne et regime de selv opplever som brutalt og uforsonlig.

Samtidig reiser dette et grunnleggende spørsmål: Har ikke ethvert styre en forpliktelse overfor sine egne innbyggere – til å beskytte liv, skape stabilitet og unngå å bringe landet inn i ødeleggende konflikter?

En farlig vei videre

Konflikten mellom Israel og Iran er ikke ny. Men en direkte militær konfrontasjon kan få konsekvenser som langt overgår de erklærte målene.

Historien viser at krig sjelden utvikler seg slik aktørene planlegger. Den skaper nye fronter, nye fiender og nye lidelser.

Spørsmålet er ikke bare hvem som har makt til å handle – men om handlingen bringer regionen og verden nærmere fred og stabilitet, eller lenger bort fra den.