Foto: Privat
Innvandringsdebatten har i økende grad blitt redusert til en dikotomi mellom høyresidens spissformuleringer og sentrums moralisering. Tidvis er moraliseringen både berettiget og nødvendig, slik vi så under høstens remigrasjonsdebatt.
Likevel ser vi en utvikling der ytringsrommet oppleves stadig trangere, hvor reelle bekymringer sjelden diskuteres åpent, og hvor minoritetsbefolkningen til tider blir «beskyttet» fra å delta.
En gammel paternalistisk tradisjon
Denne formen for infantilisering er ikke ny.
Historikeren Terje Tvedt har beskrevet hvordan de første norsk-pakistanske arbeidsinnvandrerne på 1960-tallet gjennom et samspill mellom presse, politikk og hjelpeorganisasjoner ble fremstilt som trengende statlige klienter.
Dette bildet vedvarte, til tross for at majoriteten av de nyankomne var kapable mennesker som jobbet hardt og bidro i norsk arbeidsliv.
Synet på minoriteter som et permanent marginalisert offer skaper i praksis et skille i befolkningen: mellom dem som anses robuste nok til å tåle ytringskulturen – og dem som må skjermes fra den.
Å bli behandlet som skjør
Som tenåring opplevde jeg selv å befinne meg på den «skjermede» siden av dette skillet.
Når jeg presenterte meg som minoritet snarere enn norsk, merket jeg at forventningene ble lavere. Det kunne jeg også utnytte – både for å slippe å konfrontere egne feil og for å unngå ubehagelige diskusjoner om innvandring.
Flere hendelser i norsk offentlighet illustrerer denne paternalistiske kulturen: forsøket på å skjerme muslimers følelser under karikaturstriden, SSB-sjefens forsøk på å stanse publisering av «innvandringsregnskapet» av frykt for å såre grupper, eller journalister som i tiår har hevdet at religions- og samfunnsdebatt skaper utmattelse og frykt hos innvandrere.
Når minoriteter skjermes fra kritikk, fratas de samtidig muligheten til å delta på like vilkår i samfunnsdebatten
En bjørnetjeneste for integreringen
Denne beskyttelseslogikken er i praksis en bjørnetjeneste.
Den er nedverdigende og svekker inkluderingen i det uenighetsfellesskapet som et liberalt demokrati er avhengig av. I et slikt fellesskap har alle rett til både å kritisere og bli kritisert.
Fri debatt kan være ubehagelig. Den krever også ansvarliggjøring av hele befolkningen. Nettopp derfor er den en av de viktigste forutsetningene for integrering.
En pseudo-debatt
Reaksjonene på Asle Tojes juleinnlegg reduserte samtalen til en pseudo-debatt for eller imot innvandring.
Mozzie Marvati har på sin side argumentert for at innvandrere kan bidra økonomisk i Norge – noe få nordmenn egentlig betviler.
Det mer interessante spørsmålet er et annet: Hvorfor virker det som både deler av majoritetssamfunnet og minoritetene selv tviler på minoriteters evne til å delta i kritisk offentlig debatt på lik linje med «ekte» nordmenn?
Problemet er ikke at minoriteter kritiseres, men at de ofte behandles som om de ikke tåler kritikk
Behov for ærlig debatt
Som Torbjørn Røe Isaksen har påpekt, trenger vi en mer ærlig – og til tider ubehagelig – selvrefleksjon rundt norsk identitet.
Vi trenger også flere stemmer som Almir Martin, Sarah Gaulin og Sylo Taraku. Stemmer med troverdighet som kan ta opp vanskelige spørsmål uten å falle i hverken stereotypisering eller infantilisering.
Det må stilles krav
Luqman Wadood etterlyste nylig i Aftenposten mer ærlighet og bredere deltakelse i debatten, nettopp for å hindre at «høyresiden får enerett på innvandringsdebatten, eller at venstresiden infantiliserer oss».
Mohamed Zakariya har på sin side oppfordret til å slutte å tolke debatten på individnivå.
Disse perspektivene er viktige.
Etterkrigstidens etniske, religiøse og politiske enhetskultur er historie. I et stadig mer mangfoldig Norge haster det med å verne om uenighetsfellesskapet.
Det gjør vi ikke ved å skjerme enkelte grupper fra debatten.
Vi gjør det ved å stille krav til hele befolkningen.
