Foto: Claudio Castello
I flere tiår har deler av den radikale venstresiden i Vesten presentert seg som konsekvente motstandere av imperialisme. Vestlige kriger, militære intervensjoner og kapitalistiske maktstrukturer blir – ofte med rette – analysert og kritisert.
Men når det gjelder Den islamske republikkens egen maktpolitikk, dens regionale ambisjoner og dens systematiske undertrykkelse av kvinner, oppstår en bemerkelsesverdig stillhet.
Denne selektive indignasjonen er ikke bare en politisk svakhet. Den er også et intellektuelt problem.
Hannah Arendt skrev at ondskap ofte ikke opprettholdes av demoniske aktører alene, men av mennesker som vender blikket bort – som normaliserer det som burde sjokkere dem. Stillhet kan derfor bli en form for politisk medvirkning.
På den internasjonale kvinnedagen er dette vanskelig å ignorere.
Når jenters liv blir geopolitikk
De siste ukene har mange internasjonale kommentatorer fokusert på én tragedie: 165 skolejenter drept i bombingen av Minab-skolen under den nylige krigen. Hver død av et barn er en tragedie.
Men en ærlig analyse kan ikke stoppe der.
Hvor var den samme indignasjonen da mer enn 230 barn ble drept i massakrene 8. og 9. januar?
Hvor var verdens oppmerksomhet da mer enn 1200 skolejenter i 2022 og 2023 ble kjemisk forgiftet i iranske skoler?
Hvor var solidariteten da barn ble skutt i gatene under opprøret «Kvinne, liv, frihet»?
Hvor var reaksjonene da mer enn 1 077 000 jenter siden 2021 er registrert i barneekteskap i Iran?
Hvor var protestene da kvinner ble drept i såkalte æresdrap?
Hvor var verdenssamfunnet da jenter ble arrestert, torturert og voldtatt i fengsler?
Hvor var ropene da kvinnelige fanger ble utsatt for seksuell vold før henrettelse?
Hvor var oppmerksomheten da kvinners kropper ble lemlestet under undertrykkelsen av protestene?
Hvor var reaksjonene da rapporter kom frem om at kvinners livmorer ble fjernet som et middel til terror og avskrekking?
Og hvor var protestene da 600 000 afghanske jenter ble deportert fra Iran og sendt tilbake til Taliban?
Iranske kvinner har ropt om disse forbrytelsene i 47 år.
Når kvinners kropper blir politiske territorier
Michel Foucault minnet oss om at makt ikke bare opererer gjennom våpen og lover, men også gjennom kontroll av kroppene våre – gjennom reguleringen av hvordan mennesker lever, kler seg og beveger seg.
Den islamske republikken er nettopp et slikt maktsystem: et regime som gjør kvinners kropper til politiske territorier.
Likevel har mange vestlige regjeringer valgt pragmatisme fremfor prinsipp. Regimet har blitt behandlet som en legitim diplomatisk aktør, til tross for at det samtidig kontrollerer kvinners kropper, klær og liv.
Anti-imperialisme som ignorerer autoritær makt i Midtøsten er ikke anti-imperialisme. Det er selektiv analyse.
Når ideologier møtes i stillhet
Edward Said viste hvordan geopolitikk ofte reduserer mennesker i Midtøsten til abstrakte figurer i strategiske fortellinger. Det samme skjer i dag når iranske jenter brukes som symboler i en global diskurs om krig – samtidig som deres faktiske liv og erfaringer ignoreres.
I denne blindsonen oppstår det som i praksis blir en ubehagelig politisk konvergens.
Når deler av den radikale venstresiden reduserer verdenspolitikken til én eneste forklaring – vestlig imperialisme – ender de paradoksalt nok med å fungere som indirekte legitimering av autoritære regimer som presenterer seg selv som «anti-imperialistiske».
Resultatet er en merkelig politisk sammensmelting: radikale slagord om frigjøring side om side med taushet om islamistisk autoritarisme.
Historien har vist oss at ideologiske motsetninger ofte kan møtes i et felles fiendebilde. Men når denne dynamikken gjør kvinners undertrykkelse til et sekundært spørsmål, er det ikke lenger radikal kritikk.
Det er politisk blindhet.
Selektiv solidaritet er ikke solidaritet.
Nei til krig – men også nei til stillhet
Som kvinne fra regionen og som feminist avviser jeg både krig og tyranni.
Jeg avviser forestillingen om at bomber kan bringe frihet. Men jeg avviser også forestillingen om at autoritære regimer bør møtes med politisk stillhet fordi de står i konflikt med Vesten.
Jeg står mot imperialisme – både vestlig imperialisme og de imperialistiske ambisjonene til Den islamske republikken.
Livene til iranske jenter er ikke brikker i geopolitikk. De fortjener å leve, vokse, drømme og være frie.
Vi ber ikke om krig. Vi ber om solidaritet – men en solidaritet med ansvar.
For krig begynner ikke bare med bomber. Den begynner med avhumanisering. Den begynner med stillhet. Den begynner når noen liv anses som mindre verdifulle enn andre.
Historien viser også en annen sannhet: Eksterne intervensjoner bringer sjelden varig frihet. Altfor ofte erstatter de én form for vold med en annen.
Frihet kan ikke leveres utenfra. Den må bygges av mennesker selv.
På denne 8. mars burde verdenssamfunnet derfor lytte til de iranske kvinnene som i flere tiår har ropt det samme budskapet:
Kvinne. Liv. Frihet.
