Min forrige artikkel med tittelen «Når slagord brenner: Et tredje blikk på krigen mellom Iran og Israel», vekket som forventet raseri hos religiøse ekstremister, nasjonalister og selverklærte patrioter. Det som var oppsiktsvekkende, var imidlertid de omfattende angrepene og truslene som kom fra selverklærte venstreintellektuelle, post-koloniale og anti-imperialistiske kretser i Vesten – og til og med fra noen tilsynelatende progressive iranere. De som alltid roper «ytringsfrihet», krevde nå at min stemme skulle fjernes fra offentlige plattformer. Flere blokkerte eller unfollowet meg umiddelbart, jeg mottok meldinger og kommentarer som ikke bare var fornærmende og nedverdigende, men også truet med fysisk fjerning. Enkelte «intellektuelle-etterligninger» brukte akademisk vokabular, en paternalistisk tone og en overlegen eller «hvit kolonialistisk» posisjon, og anklaget meg for «politisk naivitet»og «pro-Nato- Pro-Israel» fordi jeg våget å hevde at folkets fiende i Iran ikke bare er imperialisme, men også det herskende islamistiske fascistregimet.
Disse reaksjonene retter seg ikke bare mot meg, men mot enhver uavhengig stemme som ikke er tilknyttet noen ideologisk, militær eller politisk leir. De viser at vi i dag trenger «den tredje stemmen» mer enn noen gang. En stemme som verken hyller krig eller dikatur. En stemme som tror at folk i Iran, Palestina, Israel, Syria, Kurdistan og Libanon fortjener liv — ikke å være brikker i stedfortrederkriger eller ideologiske prosjekter.
«Den forvrengte venstresiden» og skjult fascisme
Mye av sinne og sensur mot meg kom fra de som kaller seg venstreorienterte, anti-koloniale eller forsvarere av de undertrykte. De baserer seg på Fanon, Foucault, Marks og Gramsci, og presenterer seg som arvtagere til frigjøringskampene. Men hvordan har dette tankesettet, som engang var mot rasisme og utbytting, i dag blitt en forsvarer av et kvinnefiendtlig, henrettelsesorientert og undertrykkende regime – og derfor i tjeneste for islamsk fascisme?
Denne post-koloniale venstresiden, som kler seg i solidaritet med det globale sør, fungerer i praksis som høyttaler for islamsk fascisme. Hvordan kan noen tro på kvinners rettigheter, minoriteters og LHBT-personers frihet—og samtidig støtte Hamas, den islamske republikk Iran eller Hizbollah? Hvordan kan man forsvare ytringsfrihet, og samtidig kreve at min stemme sensureres bare fordi min fortelling ikke stemmer overens med deres?
Under den iranske revolusjonen i 1979 så vi den historiske parallellen: Michel Foucault, den framstående franske intellektuelle, kalte revolusjonen en ny form for revolusjonær spiritualitet, han lovpriste Khomeini og var til og med til stede for å kysse hånden hans i Teheran – men Khomeini ville ikke engang snakke med ham. Foucault, med all sin brilliante intellekt, ble lurt av det anti-imperialistiske skallet til en totalitær bevegelse. Irans venstreside den gangen, som Ṭudeh-partiet, falt også i samme felle. Den vestlige venstresiden i dag, enten med østlig eller vestlig bakgrunn, gjentar ofte den historiske feilen: å forsvare undertrykkere og fascistiske ideologer med argumentet om at de motarbeider Vesten, imperialisme og neoliberalisme.
Likheten mellom Basiji og den ekstreme venstresiden
Til tross for at de står på motsatte sider av det ideologiske spekteret, deler den revolusjonære Basiji og den ekstreme venstresiden i Vesten en slående diskurslogikk. Begge har en felles fiende – Vesten, USA og Israel – og reduserer komplekse virkeligheter til enkle, ideologiske motsetninger. For Basiji er Vesten «islams fiende»; for ekstremvenstre er Israel et «rasistisk koloniprosjekt» og Vesten essensen av undertrykkelse.
Begge rettferdiggjør vold: Basiji legitimerer undertrykkelse av kvinner og minoriteter for å bevare regimet, mens venstreekstreme ser brutalitet i Iran, Syria eller Libanon som «prisen for motstand». Henrettelser, steining og fengsling av dissidenter overses eller unnskyldes – særlig hvis ofrene utfordrer deres ideologiske narrativ.
Deres språk er også likt: fornærmelser, stempling og polarisering dominerer. Protesterende kvinner blir «fiendens agenter», forfattere er «NATO-droner» og flyktninger reduseres til «verktøy for Israel». Uavhengig tenkning har ingen plass: enten er du med dem – eller mot dem.
Begge bygger på teorier – postkoloniale, religiøse eller kritiske – som projiserer alt ondt på en ytre fiende: «Vesten» eller «sionismen». Konspirasjonstenkning preger begge: enten snakker man om «fiendens plan om å ødelegge oss» eller «global sionisme som årsak til all lidelse». I slike narrativer forsvinner folket – særlig kvinner og ofre for krig – som subjekter. De brukes kun som bevis for teoriens gyldighet.
Deres forståelse av rettferdighet er autoritær: for Basiji betyr det et islamsk styre; for ekstremvenstre, å rive ned verdensordenen – uavhengig av demokrati, ytringsfrihet eller kvinners rettigheter. Begge beundrer autoritære ledere så lenge de motarbeider Vesten: som Assad, Gaddafi eller Khamenei.
Folkets røst, uavhengige intellektuelle og dissidenter ses med forakt. Basiji kaller dem «forført av Vesten», mens ekstremvenstre stemmer dem ut som «NATO-propaganda». For begge grupper er kvinnen uten hijab, den syriske flyktningen, den kurdiske forfatteren og den palestinske Hamas-kritikeren uønskede avvik.
Kort sagt: de frykter det frie, pluralistiske mennesket. Deres felles metode er å forvrenge virkelighet, undertrykke sannhet og rettferdiggjøre vold – i maktens navn. De kveler enhver uavhengig stemme – en stemme som ikke tilhører ytre høyre eller ytre venstre, og som våger å stå utenfor ideologiske dogmer.
Den skumle alliansen mellom høyre og ekstrem venstre
I dag ser vi hvordan høyreekstremister og venstreekstremister møtes på ett punkt. Den ene sier folk i Midtøsten er «ville» og ikke fortjener demokrati, og at man bør hamre løs på dem. Den andre sier de er «edle» og må tåle diktaturen og fattigdommen fordi de er i motstand. Begge fratar oss menneskelighet. Begge skaper narrativer der folk enten er stille ofre eller karikaturer i deres tjeneste.
En venstreekstremist skrev på X: «De fleste av oss står med IRGC.» Det samme IRGC som skjøt ned tusenvis av demonstranter, fengslet kvinner uten hijab, og torturerte lærere, arbeidere og intellektuelle. Hvis det er hva motstand betyr, så trenger vi ikke slik motstand.
Samtidig forsøker vestlige høyreorienterte medier å «forskjønne» forbrytelse med overskrifter som: «Stats-TV-programleder blir symbolet på motstand». På begge sider forsvinner sannheten. Den palestinske forfatteren Ihab Hassan skrev om Hamas:
«Enten blir de ved makten, eller så bør ingen bli værende i Gaza – selv om Gaza blir en gravplass.»
Det samme gjelder Irans regime: enten det består – eller total ødeleggelse. Ekstrem venstre har en slående likhet med ekstrem høyre.
Samtidig er det de akademiske, tilsynelatende nøytrale «rådene» fra vestlige professorer som oppleves mest ubehagelig og smertefullt. Den post-koloniale, venstreorienterte vestlige diskursen – med ord som «strategisk rasjonalitet», «anti-imperialisme» og «forsvar av Sør-globalen» – ignorerer vold og undertrykk i Iran, reduserer forbrytelse til «politiske betraktninger», og gir dermed legitimitet til den islamske republikk. Denne paternalistiske og kolonialistiske tilnærmingen gir råd fra et trygt sted til oss som har opplevd religiøs diktatur i liv og kropp. Det de kaller «rasjonalitet», er for oss en kalkyle av undertrykk. Dette regimet er ikke representant for iranere, men fiende av vår kultur, språk, historie og identitet. Det som kalles «rasjonalitet», er bare et verktøy for å opprettholde et voldelig system. Vi trenger ikke en vestlig tolkning av smerten vår. Vi har opplevd sannheten. Det vi trenger, er å bli hørt – ikke overraskende analyser ovenfra.
Vår tredje stemme
Men vår tredje stemme er hverken her eller der. Vi er den tredje stemmen. Vi har overlevd Irans fengsler, universiteter der tanken var kriminalisert, gatene hvor søstrene våre ble banket og brødrene våre ble henrettet. Vi har overlevd avhør, forvisning, ydmykelse og terror. Vi er folkets stemme, ikke maktens.
Sloganet «Zan, Zendegi, Azadi» – «Kvinne, Liv, Frihet» – er ikke bare et slagord. Det er en global erklæring; et rop mot alle former for fascisme, religiøs, sekulær, militær eller ideologisk. Og denne stemmen, som Svetlana Aleksijevitsj sier, reiser seg fra innsiden av ondskap:
«Vi vokste opp blant bøddeler og ofre… ondskapen tok aldri øynene fra oss.»
Thomas Mann advarte sine tyske landsmenn:
«Han sier til dere at hvis dere ikke er med ham, vil deres nasjon bli ødelagt.»
I dag sier Irans regime nøyaktig dette til sitt folk. Men vi tror det ikke.
Konklusjon: Vi har levd sannheten. Vi trenger ingen tolkning fra andre. Vi trenger ikke kontaminerte læresetninger fra vestlige universiteter. Vi har levd sannheten. Vi har sett volden. Vi har levd med fattigdom, diskriminering, fengsel og hjemløshet. Vi har overlevd med håp. Og nå som vi har åpnet munnen, lar vi den ikke lukkes igjen.
Vi ønsker ikke å regjere over en kirkegård. Vi ønsker å leve. I fred. I frihet. Med verdighet.
Og til alle som ønsket å tie oss — enten med skjellsord, filosofi eller gevær — sier vi:
Vi tier ikke. Vi tar tilbake framtiden. Og vår stemme, ikke i folkets navn, ikke i Guds navn, men i menneskets navn, vil høres tydeligere hver dag.
