Vern om oss når vi trenger det mest

0Shares
Gina Ihasee Eribe
Latest posts by Gina Ihasee Eribe (see all)

Denne artikkelen er fra Afrika.no

Situasjonen i USA berører meg direkte som svart kvinne. Det føles ut som et hardt slag i magen hver eneste gang jeg hører om et nytt rasistisk motivert drap. Artikkel tre i Verdenserklæringen om menneskerettigheter sier at alle har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. I artikkel to står det at alle har rett til dette uavhengig av rase og farge. Videre står det i artikkel en at mennesker bør handle mot hverandre i brorskapens ånd. Altså bryter politibetjentene i USA som dreper svarte, flere av de grunnleggende menneskerettighetene gang på gang. Dette gjør de etterfulgt av små eller ingen konsekvenser.

Hvordan har det seg sånn at åpenbart rasistisk motiverte drap i 2020 blir akseptert, forsvart og forklart som nødvendige forsvarshandlinger av politiet? Hvordan kan det forklares at uskyldige svarte mennesker blir drept fordi de jogger i sitt eget nabolag, er hjemme i sin egen leilighet eller har på seg en hettegenser? Hvorfor får politibetjenter som gjentatte ganger har utøvet uberettiget maktbruk, har mottatt flere reprimander og som det er sendt inn flere klager på lov til å fortsette i sine jobber? Dette er politibetjenter som i utgangspunktet skal sørge for å beskytte alle mennesker, også svarte, mot urett. Samtidig kan det virke som om de i stedet utgjør en av de største truslene.

Jeg har grått flere ganger den siste uken, etter at George Floyd ble brutalt drept på åpen gate med 3(!) politibetjenter sittende oppå seg i 8 minutter og 46 sekunder. Jeg har grått fordi det gjør så innmari vondt at han ble drept som følge av at han var svart. Jeg har grått fordi han dessverre kun er en av mange svarte som daglig blir drept av politiet i USA. Jeg har grått fordi mitt folk har blitt utnyttet, hånet, marginalisert, misbrukt og drept som følge av vår hudfarge helt siden 1600-tallet, og fremdeles blir det idag i 2020. Jeg har grått fordi mine barn også vil være nødt til å fortsette kampen mot rasisme når de vokser opp. Og jeg har grått fordi det er så mange mennesker som er klar over den uretten svarte mennesker opplever uten å gripe inn. Uten å si nei til rasisme.

Ikke dans til musikken vår når du er på byen. Ikke spis maten vår når du er sulten. Ikke flett håret ditt med cornrows og boxbraids når du vil være «stylish». Ikke bruk vår kultur og kulturelle uttrykk som inspirasjon. Ikke hyll oss når vi presterer og vinner mesterskap i basket, tennis, friidrett etc. Ikke gjør noe av dette dersom dere ikke også verner rundt oss når vi trenger det mest, og beskytter oss når vi er sårbare.

“Nå er tiden inne for at dere roper høyt og står sammen med oss i kampen mot rasisme. Vi trenger alle og enhver for å få til en endring i denne verden som er fylt av åpen, skjult og strukturell rasisme.”

Jeg oppfordrer alle til å aktivt oppsøke kunnskap om hva som foregår i USA på egenhånd, og så er det avgjørende at det handles deretter. Kampen mot rasisme er en hjertesak for meg. Samtidig er det også den mest en rgikrevende saken jeg engasjerer meg i, nettopp fordi rasismen lever i beste velgående også her i Norge. Og det har jeg gjentatte ganger kjent på kroppen.

Økt kunnskap om situasjonen vil føre til større handlingskraft hos alle. Med økt handlingskraft mener jeg også etter at denne bevegelsen er over. Fortsett å oppsøke informasjon, dele informasjon og opplyse andre om hvordan svarte mennesker fremdeles i 2020, blir drept på grunn av vår hudfarge. Nå er tiden inne for at dere roper høyt og står sammen med oss i kampen mot rasisme. Vi trenger alle og enhver for å få til en endring i denne verden som er fylt av åpen, skjult og strukturell rasisme.