Prosjektet har oppsøkt norskopplæringsgrupper, kvinnekafeer og andre steder innvandrerkvinner møtes med en dobbel hensikt: Å informere kvinnene om hvilke rettigheter de har, og å kartlegge deres behov når det kommer til diskrimineringsvern. Konklusjonen, som kan leses i en rapport skrevet av jurist Tina Nordstrøm, er at det trengs omfattende informasjonsarbeid.
– Mange av kvinnene vi møtte kjente ikke en gang til ordet diskriminering, selv om veldig mange beskrev erfaringer som faller inn under begrepet. Langt mindre visste de at det finnes lover og instanser som skal beskytte dem mot slik behandling, sier Nordstrøm til KILDEN.
Situasjonen Nordstrøm beskriver gjenspeiler seg i domstolene og hos Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Det kommer svært få saker som omhandler diskriminering av innvandrerkvinner. Nordstrøm og kollegene tror dette kommer av at innvandrerkvinner ikke vet at de kan gå til sak, og de mener dette bør bekymre myndighetene.
– Menneskerettighetene gir rett til tilgjengelig, pålitelig, aktuell og adekvat rettighetsinformasjon. Vår erfaring tyder på at denne retten ikke blir ivaretatt overfor innvandrerkvinner i Norge, sier Nordstrøm.
– Staten har også en aktivitetsplikt, det vil si at de ikke bare skal
ta imot klager om diskriminering, men også jobbe aktivt med å
forebygge, legger hun til.
Nordstrøm håper myndighetene vil ta behovet for rettighetsinformasjon på
alvor.
Les hele saken i KILDEN
