Nova-forsker Ragnhild Sollund har intervjuet ti norske familier som har au-pair fra Filippinene.
Deler av Sollunds materiale ble nylig publisert i European Journal of Women's Studies.
– Flere forteller at de er eller har vært ambivalente og motstrebende. De ser ikke på seg selv som den typen som har hushjelp og noen er bekymret for å oppfattes som mennesker som utnytter fattige kvinner med begrensede muligheter gjennom au pair-ordningen, sier Sollund.
– Alle vertsfamiliene prøver å legitimere at de har au pair. Hvordan de gjør dette, varierer, forteller forskeren til KILDEN.I Norge forsvant kategorien «tjener» på 1950-tallet, på grunn av industrialisering og endringer på arbeidsmarkedet, utvikling mot kjønnslikestilling og en større opptatthet av likhet og demokrati. Selv om mange av vertsfamiliene altså har reflektert mye over problematiske sider ved det å ha au pair, mener Sollund dagens bruk av ordningen, med en stor andel «profesjonelle» au pairer, representerer en retur til et mer klassedelt samfunn.
– Et helt klart funn i min studie er at de filippinske au pairene i praksis er arbeidsmigranter. De kommer for å tjene penger, gjerne for å forsørge barna sine, ikke for å bli kjent med kulturen. Flere av dem sier at de setter stor pris på gode vilkår og respekt og vennlighet fra dem de betrakter som arbeidsgivere. Men på fritida vil de heller slappe av eller treffe andre filippinere enn å være sammen med vertsfamilien, sier hun.