Smiler, tross et hardt liv: Norsk-lybiske Sara Jessica De Santiago kom ut som kvinne født i manneskropp i Ghaddafis Libya. Livet hennes ble etterhvert til et helvete, og hun måtte flykte vekk.
Foto: Rossana Paredes

Født fri, for faen!

Sara Desantiagos livshistorie er som tatt ut av en dramaserie. Nå har den lybiskfødte kvinnen funnet roen og sjelefreden som hun alltid har drømt om. I Norge.

Fysiske, seksuelle og psykiske aggresjoner har preget mye av Saras liv. I mange år bar hun på en hemmelighet. At hun var født i feil kropp. At hun var en kvinne i en mannskropp. 

Fra veldig ung alder har hun forbundet kvinnelighet med styrke, mot og standhaftighet.

– Jeg ble født inn i en berbisk familie i Nordvest-Libya, med en bestemor som var en slags mektig matriark som ingen turte å ta. Vi berbere har en annen kultur når det gjelder kjønnsroller. Tradisjonelt sett er berbiske kvinner mye mer frempå, og har mer å si i storfamilien og klanen enn hva som er tilfellet for arabiske kvinner. Ingen av kvinnene i min familie gikk med hijab, men med det tradisjonelle berbiske hodeplagget.

I landsbyen hvor Sara og familien holdt til, var faren en form for "ordfører". Det ga familien hennes mye innflytelse, makt og privilegier. 

– Jeg tror det er mye av grunnen til at jeg fortsatt er i live i dag. Selv om jeg utfordret normene ved å prøve å bli jente, så førte det til kun fysiske og seksuelle aggresjoner. Hadde jeg kommet fra en familie lenger ned på ranglisten, så ville folk forsøkt å banke livskiten ut av meg.

"Liberale" Libya
Hun beskriver barndommen sin som "egentlig en ganske lykkelig tid".

– Som "ordfører" var faren min velstående, og vi hadde det langt bedre enn gjennomsnittet. Vi kunne reise på ferier og hadde råd til engelskspråklige bøker, sjåfør og hushjelp. Jeg husker familien min på 80-tallet som ganske liberal i et Libya som var et helt annet land enn det det er nå. Under Ghaddafi ble jenter og kvinner oppfordret til å ta utdanning og jobber. Selv om det var undertrykkende og diktatorisk, så var det også langt tryggere, særlig for kvinner.

Men selv denne liberale holdningen hadde sine begrensninger. Sara ble, i likhet med sine fire brødre, omskåret som gutt, slik tradisjonen i islam tilsier, og gikk på skole med bare gutter.

– Ofte var skolene kjønnssegregerte, så jeg gikk på ren gutteskole. Folk flest foretrakk også å få gutter i familien.

Hun grøsser av å tenke på om hvordan det hadde gått med henne hvis hun var i samme situasjon i dagens Libya.

– Jeg vet ikke hvordan det er politisk nå, og kan egentlig ikke snakke mer enn på generelt grunnlag, men jeg tror jeg ville hatt vanskelig med å overleve som person født i feil kropp.

Likte kjoler og langt hår
Fra veldig ung husker Sara at hun alltid ville ha langt hår, gå i kjole og leke med de andre jentene i nabolaget. Etter hvert ble dette veldig problematisk.

– Jeg ville alltid henge med jentene og kvinnene hver gang det var familiesamling, men ble ofte skubbet bort. Det ble lagt merke til at jeg eksperimenterte mer med en kvinnelig identitet, og reaksjonene var alt annet enn positive. Eldstebroren min, som var den førstefødte i familien (Sara var nummer to), ble mobbet på skolen på grunn av meg. Så begynte skjellsordene, og etter hvert de fysiske aggresjonene. Jeg utviklet en tøff "attitude", og ble tøff i kjeften. Men i slåsskamper var det ofte vanskelig å forsvare seg. Jeg var mindre fysisk enn de andre guttene og smålubben. Jeg tenker at jeg allerede da hadde begynt å utvikle en kvinnelig fysikk.

Sterk skam
Sara senker stemmen. Det har mye å gjøre med skammen over alt som hun opplevde, forklarer hun.

For i et land og en kultur hvor det å være sterk og macho var tingen, var Sara, som den gang hadde et guttenavn, sett på som feminin og svak. Eller enda verre: en gutt som ifølge de fleste "fornektet sin rette maskuline plass i samfunnet, og valgte å være jente". Sara skulle tas og straffes på verst mulig vis, og som åtteåring opplevde hun sin første voldtekt.

– En seks år eldre gutt i nabolaget fant ut at han kunne ta seg til rette.

Verst var det at hun på det tidspunktet ikke hadde noen å snakke med om den grufulle opplevelsen. 

– Hjemme var det samlivsproblemer. Far hadde fått en dame "på si", og kranglet ofte med mor før det endte i full skilsmisse. Vi barna ble så å si overlatt til oss selv.

Og med en far som til slutt ble totalt fraværende, var det Saras eldste bror som tok steget opp på rangstigen, og overtok som familiens overhode. 

– For meg var dette helt klart negativt. Siden eldstebroren min ble mobbet på grunn av meg, utviklet han et sterkt hat mot meg. Ikke en dag gikk uten at han skrek eller prøvde å slå til meg.

Fant sin indre kvinne
Tenårene ble også en vanskelig tid. Siden hun gikk på gutteskole og begynte å forelske seg i gutter, trodde flesteparten på at Sara egentlig var en homofil gutt. Så begynte hun å lese. Lese mye, og fant meningen med alt.

– Etter hvert som de hormonelle prosessene tok over, begynte jeg å bli en slags hybrid av gutt og jente. Jeg ble i stor grad undervist hjemme, eller fikk sitte i skolebiblioteket for å hindre flere fysiske og seksuelle aggresjoner. Noe godt som kom ut av dette var at jeg fikk mye frihet til å studere og lese på egenhånd. Det endret livet mitt totalt.

Sara leste blant annet bøker om religion, historie, selvutvikling og psykologi. Hun husker spesielt en bok om kjønnsanatomi og om hvordan mennesker ble skapt.

– Jorda nærmest raste under meg, men av pur glede. Jeg skjønte for første gang hvem og hva jeg egentlig var. Jeg hadde funnet meg selv og skjønte at jeg egentlig hadde vært jente fra fødselen av, og at jeg var født i feil kropp. En helt fantastisk opplevelse.

En av Saras guttekjærester fra ungdomsskolen skal ha hele tiden sagt til henne at han oppfattet henne som kvinnelig.

– Han fikk vel ganske rett, sier hun med et smil.

Sett på som "syk"
Omgangskretsen og samfunnet rundt Sara delte imidlertid ikke hennes begeistring. Slåsskampene ble ikke færre, men heller flere. Men verre var det da hun fortalte mor, bestemor og tanter om sin tilstand og sine følelser.¨

– Alle reagerte med avsky, selv om jeg satt med inntrykk av at de egentlige var mottakelig. Jeg tenker mye av problemet var at samfunnet på det tidspunktet holdt på å gå i en mer konservativ retning. 

Etter denne opplevelsen prøvde Sara å holde en lavere profil. Hun prøvde også en periode å være konservativ muslim, be oftere, lese oftere i Koranen og spørre Allah om råd.

– Jeg kom til erkjennelsen at det ikke ville hjelpe å endre meg. Jeg ble sterkere i troen, og skjønte at det måtte gå an å være den jeg er, siden Allah hadde skapt meg slik, uansett om familien, samfunnet og imamene så på meg som et sykt menneske.

For Sara var høytiden Ramadan et pusterom. For da kunne hun slippe å utsettes for uhumskheter, seksuelle tilnærmelser og voldstrusler.

– Siden Ramadan regnes som en hellig måned som brukes til faste og til åndelig forbedring, avstår man fra å synde. Jeg husker at alle andre gledet seg til Eid og slutten av fastemåneden, mens jeg gruet meg, for da ville alt bli som "normalt" atter en gang.

Falt sammen
Så skjedde det. En dag som 14-åring hadde Sara fått nok av år med slåssing, verbal trakassering, mobbing, et voldtekt og flere voldtektsforsøk. Hun ble til slutt fysisk og mentalt syk av alle pekefingrene og beskyldningene om at hun var "et sykt menneske"

– Jeg knakk helt sammen, falt og besvimte i skolegården. Mest sannsynligvis hadde jeg fått et nervesammenbrudd, og jeg måtte hjelpes hjem.

Og så startet et aldri så lite helvete. For istedenfor lege eller psykolog tilkalte familien en imam. Et kjapt familieråd bestemte seg, i samråd med imamen, for at nervesammenbruddet hennes var en ond ånd, en djinn.

– Jeg ble først holdt i en slags forvaring, en form for husarrest og forsøkt sultet ut, fordi imamen mente "ånden" skulle sultes vekk fra min kropp. Jeg gikk ned flere kilo og var et fysisk vrak. Men ifølge imamen hadde dette ikke hjulpet. Han kom til en ny konklusjon at ånden som var i meg kom fra havet, og at den måtte druknes.

Flere døgn med det som i realiteten var fysisk og psykisk minshandling gjorde Sara så svak at hun knapt kunne snakke eller tenke. Hun godtok alt det familiemedlemmer sa og bekreftet på vegne av henne. Hun var rolig, medgjørlig og dermed "frisk".

– Jeg ble nesten druknet i hjel. Det var nok til å forstå at om jeg skulle overleve så måtte jeg lyve, jukse og leve et dobbeltliv.

Fra å være glad, sprudlende og åpen om seg selv, måtte Sara endre totalt på livsstilen. I et Libya som gikk i mer og mer konservativ retning, endte det med flukt på åpent hav.

Uten "livsforsikring"
For Sara var det kanskje den verste livsendringen at hennes far ble avtronet politisk, og at familien mistet status og privilegier.

– Situasjonen ble mer og mer desperat. Jeg hadde en slags "livsforsikring" i min far. Hans politiske status sørget for at jeg slapp med livet, til tross for alle normbruddene jeg begikk i vanlige libyeres øyne.

Sara ble fortsatt fysisk mishandlet av sine brødre når de kom på besøk fra sine koner, og hadde en tilværelse som best kunne beskrives som husarrest.

– Jeg klarte av og til å snike meg ut med min "oppasser" på handletur. Jeg husker at jeg kjøpte p-piller i store mengder, slik at jeg kunne bli mer kvinnelig. Etter å ha lest religiøs litteratur kom jeg til konklusjonen at det er ikke synd i islam å skifte kjønn. For kvinne, det skulle jeg bli.

Ut i flukt
Sara fikk etter hvert så mange drapstrusler og situasjonen hjemme ble så desperat at moren hennes tok det smertefulle valget om å sende Sara ut av Libya.

– Jeg skjønte etter hvert også at jeg ikke kunne leve det livet jeg hadde lyst til å leve i et land som Libya. For foreldrene mine var det trist, mens brødrene mine så det som et påskudd for å bli kvitt meg. Siden det var umulig å få visum for å reise ut av landet, måtte jeg smugles ut ulovlig. Mor betalte en menneskesmugler flere tusen euro, slik at jeg kunne komme på et fartøy til Italia.

Sommernatten i 2002 skulle  for alltid endre Saras liv. Lenge før de massive flyktningstrømmene ble allment kjent, flyktet folk unna krig og fattigdom fra land i Afrika før Sahara. Sara var eneste libyer på båten, noe som ikke talte til hennes fordel.

– Så snart vi var ute på åpent hav, begynte en gruppe menn å spytte på meg, prøvde å slå meg og kaste meg på sjøen. Motivet var åpenbart hevn. Allerede på dette tidspunktet ble svarte afrikanske migranter behandlet svært dårlig i Libya, nærmest som slaver. Heldigvis var det kvinner i båten som kunne hjelpe meg mot aggresjonen.

Flyktning og sex-slave
Etter et par dager nådde båten frem til Sicilia. Ved ankomst ventet imidlertid ikke tryggheten.

– Jeg endte opp på et flyktningmottak hvor forholdene var ganske røffe. Få kvinner og barn og mange enslige menn. Som enslig kvinne er man ekstra utsatt. For å unngå å bli voldtatt måtte jeg nærmest selge kroppen min på mottaket. For meg var ikke dette et sted som jeg så på som en langsiktig løsning.

Sara valgte livet som papirløs, en tilværelse som ga mye frihet, men som også var ensbetydende med mye risiko.

– Jeg begynte å søke jobber. Siden jeg kunne prate noe engelsk så fikk jeg jobb i vaskeri og bar. Baren jeg havnet i i Palermo, ble et slags hjem for meg. Men eieren hadde tilknytninger til mafiaen og foreslo at vi to kunne tjene "en del på si". Han mente at siden jeg så pen ut, kunne jeg tilby barkundene seksuelle tjenester. 

Hørte om Norge
I nesten to levde Sara som sex-slave i Palermo, mafiaens høyborg. Underveis hadde hun hørt om landene i Skandinavia og om toleransen for folk med annen legning, og om langt bedre muligheter for å kunne skifte kjønn.

– Jeg begynte å tenke på å reise videre til enten Sverige eller Norge. Jeg ville komme meg til et land hvor jeg ikke kunne bli gjenkjent, hvor jeg kunne leve i fred og skifte kjønn. Jeg ville komme meg langt vekk fra mafiafolk og fra migrantene som holdt til på Sicilia, og som visste hvem jeg var. Siden jeg hadde levd som irregulær migrant i Italia, måtte jeg betale en smugler for å kunne blitt smuglet videre til Roma, og så videre til Wien til Østerrike. I Østerrike fikk jeg falske papirer, og med disse klarte hun å reise videre via Tyskland, Danmark, Sverige helt til Norge.

20. april 2004 ankommer en buss til Galleri-terminalen en kjølig Oslo-natt. Sara kjenner ingen, snakker lite engelsk, er forfrossen og fortvilet. Hun får litt restemat fra en butikk i nærheten av Oslo S, før hun overnatter på stasjonen.

Et mønster som gjentar seg
Sara kommer etterhvert i kontakt med utlendingsforvaltningen, som råder henne til å søke asyl. Hun anses som et offer for grov forfølgelse. Men flyktningstatusen redder henne ikke fra nye konfrontasjoner med enslige menn på mottak, som ser på henne som et stykke kjøtt.

– Som i Italia så måtte jeg ut av mottaket for min egen personlige sikkerhet. Kvinnene som reddet meg, begge somaliske, fikk opphold i Norge, og jeg har kontakt med dem den dag i dag.

Sara bestemte seg for å ikke gi seg. Hun skulle bli i Norge, koste hva det skulle koste. Hun skulle skifte kjønn, og leve det livet hun alltid så for seg som naturlig.

– Jeg fikk etter hvert jobb svart på en bar i Tønsberg, og et sted å sove, men det så jeg som midlertidig. Jeg ville ta utdannelse, og skape meg et ordentlig liv, som kvinne, i Norge.

Endelig opphold
I oktober 2004 får hun beskjeden hun håper på: opphold på humanitært grunnlag. Og så begynner enda en ny kamp, kampen for å få aksept for kjønnskorrigerende behandling.

– Kjønnskifte er ikke bare bare, men krever sitt både fysisk og psykisk. Ikke alle som søker, får behandling, og man må være svært motivert, og svært obs på de mange fallgruvene man kan møte under behandlingen. Under behandlingstiden var det enkelte Aetat/NAV-konsulenter som "rådet" meg til å leve som gutt, siden det var det "letteste".

I 2005 startet prosessen med kjønnskiftet, og i 2007 var Sara, både fysisk og juridisk blitt kvinne.

– Grunnen til at jeg har holdt alt dette hemmelig, er at det har vært en til tider svært traumatisk opplevelse. Jeg har ennå mareritt om det jeg opplevde i Libya, og under flukten til Norge. For meg var det også fokus på å bli integrert i Norge, på å starte et helt nytt og legge meg bak alt det vonde, selv om det er lettere sagt enn gjort.

Ut av "kjønnsskapet"
Sara trives i sitt nye skinn, og med det nye livet hun har hatt i ti år.

– Jeg har møtt fordømmelse, men også aksept, av folk i alle miljøer. Som i alle "komme ut av skapet-prosesser" er dette også personlig krevende.

Hun tenker på alt det fine hun har opplevd, med familie, med venner, selv mens det har stormet som verst.

– Slik har jeg klart å overleve svært vanskelige situasjoner. Så har jeg også en egen og veldig personlig tro på Allah. Jeg vil se på meg selv som muslim, som del av Gud og Allahs skaperverk. Jeg ser på min tro som en privatsak. Jeg tenker at Gud/Allah ikke har gitt imamer eller andre religiøse ledere fullmakt til å tolke andres tro. Å være et godt og rettferdig menneske er det viktigste.

Ved å komme offentlig ut, risikerer Sara fortsatt reaksjoner og pekefingre, men for henne er det ingen annen vei.

– Vi må opplyse om æres- og skamkulturen som finnes blant oss. Vi må bekjempe ekstreme ideologier, og jobbe for et samfunn hvor vi aksepterer hverandre.

Navn: Sara Jessica Desantiago
Opprinnelig fra: Libya
Alder: 37
Stilling: Sekretær og konsulent på Tøyen skole- og aktivitetsskole

Nevn tre positive sider ved deg selv: Er medmenneskelig, generøs og fordomsfri
Nevn tre negative sider ved deg selv: Utålmodig, rastløs og litt naiv

Hvilke bok ville du tatt med til en øde øy? Koranen. En bok som jeg leser nå, som jeg er glad i, og som fascinerer meg

Hvilke tre personer ville du invitert til en middag? En av mine beste jentevenniner, og de to eksene mine som støttet meg hele veien da jeg kom ut av skapet som født i feil kropp

www.AutoDeler.co.no