Få "synlige innvandrere" i den nye blågrønne regjeringen er ikke hovedproblemstillingen hos kommentarforfatteren, men heller mekanismene bak en slik representasjonsmangel. Som at man ikke ser på folk med slik "synlig bakgrunn" som "ikke fullverdige nordmenn".
Foto: Statsministerens kontor

Det handler om å inkludere alle

Nylig ble det reist kritikk mot Erna Solbergs valg av statsråder, en «blendahvit» samling som var lite representativt for det moderne, flerkulturelle Norge.

Utrop nr. 09/2018 (01.03.2018)

Rebekka Borsch, den tyskfødte statssekretæren, svarte på kritikken med en kronikk der hun påpekte at hun selv hadde  innvandret til Norge i 2003. Borsch lurte på om hun var «for blek» til å bli betegnet som «innvandrer» – noe som av noen ble fremstilt som en avsporing av debatten om diskriminering av folk på grunn av hudfarge.

Borschs innlegg er, forståelig nok, først og fremst et forsøk på å forsvare den nye regjeringen, men det var både betimelig og et viktig bidrag til debatten om integrering og inkludering.

Slutt å tenke hudfarge
Det er soleklart at mennesker som blir karakterisert som "synlige innvandrere", enten på grunn av "annerledes" hudfarge, utseende eller klesstil, opplever en helt annen form for diskriminering i det norske samfunnet enn tyske innvandrere, som for det meste er "hvite" og har visse felles kulturtrekk. Men integrering, inkludering, fordommer, rasisme og diskriminering handler om mye mer enn hudfarge.

Ifølge offisielle tall består den såkalte innvandrerbefolkningen i Norge av 880.000 mennesker – inkludert 158.000 mennesker som er født i Norge, men som allikevel fortsatt betegnes som innvandrere. At de samme personene har foreldre som kommer fra verdensdeler der folk flest har en annen hudfarge enn «blendahvit», kan fort tolkes som et signal om at ikke de anses for fullverdige norske borgere. Denne måten å kartlegge folk på, bør fjernes snarest.

Foto: Arkiv.
Foto: Privat

"Innvandrerbefolkningen" er ingen homogen gruppe. Vi kommer opprinnelig fra over 200 ulike land med forskjellige kulturer, språk, trosretninger – og hudfarger. Mange, inkludert undertegnede, blir
usynliggjort av begrepet "blendahvit", og bidragene vi som innvandrere har tilført det norske samfunnet, blir forbigått og ignorert.

Etter 30 år i Norge med en aktiv rolle innenfor fagbevegelsen og andre organisasjoner som er opptatt av likhet og rettferdighet, er jeg rett og slett lei av å høre folk som ser ut over en møtesal og erklærer at det er beklagelig at det ikke er noen innvandrere til stede (!)

Alle er vel enige om at inntektsgivende arbeid og økonomisk selvhjulpenhet er noen av de viktigste premissene for en vellykket inkludering i det norske samfunnet.

Ikke godt nok ennå
Den berømte norske modellen, som er basert på samarbeid mellom staten, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, har gjort Norge et av verdens beste land å bo i.

Innvandrerbefolkningen – uansett hudfarge – er fremdeles drastisk underrepresentert innenfor alle tre felt på nasjonalt plan. Vi har utvilsomt fortsatt en jobb å gjøre.

På lokalplanet er nok både "blendahvite" og "svarte" innvandrere bedre representert i våre politiske partier nå enn for 20 år siden, men begge er fortsatt svært underrepresentert der avgjørelsene tas på nasjonal- og regjeringsplan, med enkelte unntak.

Det samme gjelder innenfor fagbevegelsen, der organisasjoner som LO og Fagforbundet har fattet mange gode papirvedtak om inkludering i flere tiår, men handling har uteblitt. Du kan lete lenge for å finne en tillitsvalgt med minoritetsbakgrunn på nasjonalt plan blant landets største arbeidstakerorganisasjoner, og det samme gjelder i enda større grad for arbeidsgiverorganisasjoner som NHO og Virke, for å nevne noen.

Blendahvit og undertrykt
Nasjonale integreringsstrategier og -arbeid må rettes mot alle minoriteter – også de polske eller litauiske arbeidsinnvandrerne, for det meste "blendahvite", som ofte er ofre for sosial dumping og som befinner seg like langt nede på klassesamfunnets rangstige som arbeidsledig somalisk ungdom som blir diskriminert på grunn av fordommer knyttet til hudfarge eller andre ting.

Dagens Norge er et annet sted enn landet jeg kom til i 1987. Da ble "nye landsmenn" møtt med nysgjerrighet, åpenhet og vennlighet. Nå preges mediebildet mest av mistenksomhet og direkte fiendtlighet – mye takket være prominente statsråder som har en aggressiv anti-innvandrer-retorikk som skaper skepsis, mistillit og splid mellom folk.

De siste ukenes «debatt om debatten» er den reelle avsporingen. Ingen som er opptatt av fellesskapet, er tjent med et ordskifte som rangerer innvandrergrupper. Vi bør heller fokusere på vår felles utfordring, nemlig å bygge et inkluderende samfunn der absolutt alle føler seg hjemme.

www.AutoDeler.co.no