Foto: Firuz Kutal
- Id mubarak! - 10.04.2024
- Ny undersøkelse avslører urovekkende trend: Jeg foreslår at vi våkner - 06.04.2024
- Utrop brøt god presseskikk - 21.03.2024
– En av tre nordmenn mener kommunene må få bestemme selv hvilke flyktninger de vil ta imot. Det skrev vi i Utrop den 2. april. Denne ganske uhellsvangre konklusjonen er hentet fra en undersøkelse Norstat har gjort for Dagsavisen – der folket fikk spørsmålet: «Mener du at kommuner selv skal kunne bestemme hvilket land de skal motta flyktninger fra, eller bør det bestemmes sentralt av regjering/statlige myndigheter?»
På spørsmålet har 34 prosent, altså litt over en tredjedel av de spurte, svart at de synes kommunene selv kan få bestemme hvem de vil ta imot. Et flertall på 52 prosent svarte dog at de mener sentrale myndigheter skal bestemme hvem som skal bosettes hvor i landet.
Lovverk åpent for tolkning
Undersøkelsen kommer i kjølvannet av saken fra Drammen der kommunestyret den 13. februar vedtok kun å bosette ukrainske flyktninger i kommunen. Det skapte mye debatt og resulterte i at saken på nytt ble tatt opp til behandling den 19. mars. Der opprettholdt kommunestyret det tidligere vedtaket, og saken går nå til Statsforvalteren for lovlighetskontroll der den forventes ferdig behandlet innen utgangen av inneværende måned.
I saken ble det nok en gang tydelig at lovverk er åpent for tolkning. Representanter for Fremskrittspartiet, som står sterkt i Drammen kommune, uttalte at det var etisk problematisk å bosette flyktninger fra Midtøsten og Afrika «som allerede har integreringsproblemer» da dette ville føre til at «enda flere faller utenfor og ikke får hjelpen de trenger». Omvendt reagerte representanter for innvandrerorganisasjoner og partiene på venstresiden på det de opplevde som diskriminering basert på nasjonalitet.
Nettopp fordi lovverket er så åpent for tolkning – slik vi så i Drammen – vil ikke alltid referanser til paragrafer kunne overbevise de vi er uenige med om å skifte mening. Derfor har vi debatt. Vi utveksler og argumenterer frem og tilbake. Selv om de som har bestemt seg for eget ståsted ikke nødvendigvis skifter mening, undertegnede inkludert, er det nå en gang når vi bryner oss på hverandre at ideer fødes og nye tanker formes. Dette skaper kanskje ikke radikale omveltninger, men det er nå en gang slik vi driver debatt. Og det er også slik politikken fungerer.
Diskriminering er forbudt
Som representant for en avis som blant annet har til hensikt å løfte minoritetsstemmer, vil jeg allikevel mene at tallene fra Norstat-undersøkelsen er utenom det vanlige tydelige og utenom det vanlige urovekkende selv om spørsmålet virker noe ledende. Men dehumanisering av folkegrupper vet vi beviselig at det kan føre til alvorlig trakassering, utestengning, vold og drap. I det norske lovverket brukes riktig nok ordet diskriminering – én av flere metoder for å dehumanisere.
Dehumanisering av folkegrupper vet vi beviselig at det kan føre til alvorlig trakassering, utestengning, vold og drap.
Heldigvis finnes det relativt liten dekning for diskriminering basert på nasjonalitet i Norge. I Likestillings- og diskrimineringsloven, kapittel 2, § 6 blir dette ganske klart «Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene er forbudt. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk».
Observante tilhengere av ideen om at vi skal kunne forskjellsbehandle flyktninger basert på nasjonal opprinnelse, vil selvfølgelig kunne slå tilbake med at den selvsamme loven, under § 9, åpner for forskjellsbehandling når denne «har et saklig formål». Dem om det.
Så lenge mennesker i ekstrem nød lider under forskjellsbehandlingen ser jeg ikke hvordan den kan klassifiseres som «saklig». Bortsett fra sistnevnte, litt vage paragraf, er resten av lovverket utvetydig: Norsk lov forbyr diskriminering basert på nasjonalitet. Basta.
Det gjør også flere internasjonale traktater, avtaler og erklæringer herunder FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.
Rene ord
Sistnevnte erklæring er ikke juridisk bindende, men den har en sterk ordlyd av det slaget som mennesker av alle politiske overbevisninger vil kunne sverge til. Men den glemmes ofte, og jeg vil mene at praksisen som en tredjedel av de spurte i Norstat-undersøkelsen stiller seg bak bryter med en god halvdel av FN-erklæringen.
For å unngå å motsi meg selv og starte dansen med påstand-mot-påstand, bevæpnet med lover og paragrafer, vil jeg trekke frem menneskerettighetserklæringens første artikkel. Den enkleste og mest ukompliserte – og samtidig den sterkeste:
«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»
Denne er det vanskelig å argumentere imot. Ingen tolkning eller kverulering kan slå den ihjel. Ingen tolkning kan forringe disse ordene eller overkjøre dem. De er rene.
Noe vi alle bør dvele ved
Ingen omstendigheter kan rettferdiggjøre diskriminering basert på hvor i verden man så dagens lys, enn si diskriminering basert på andre forhold menneskene ikke har hatt innflytelse på, herunder egne foreldres religion eller egen hudfarge. Alle som har opplevd å bli diskriminert basert på egenskaper en aldri har valgt selv vet hvor vondt det gjør.
At både politikere og en nevneverdig del av folket i dette landet nå synes det er gangbart å diskriminere basert på nasjonal bakgrunn, bør vekke bekymring. En slags grunnfjellsbekymring vi alle bør kjenne på, sitte et øyeblikk og dvele ved i stillhet.
Via verdenshistorien vet vi hva som skjer når vi dehumaniserer medlemmer av menneskeheten. Skal vi kunne møte vårt eget ansikt i speilet om 10, 50 eller 70 år, har vi en holdningsoppvask å ta nå. For å si det med forfatteren Beate Grimsruds (1963-2020) ord: – Jeg foreslår at vi våkner.
