Erna Solberg og Sylvi Listhaug definerer hverdagsintegrering helt ulikt, skriver Sohaib Ahmad i dette innlegget.

En sminket gris er fortsatt en gris

Bak store forskjeller i retorikk mellom Sylvi Listhaug og Erna Solberg kan det skjule seg kosmetiske forskjeller i politikken, skriver Sohaib Ahmad.

Erna Solbergs "hverdagsintegrering" har blitt kåret til årets nyord av Språkrådet. "Det er et ord som angår oss alle sammen, og mange har fått et forhold til det" ifølge Åse Wetås, direktør for språkrådet. I møte med en imam som oppfordret muslimer til å unngå bursdagsfeiringer definerte Erna Solberg årets nyord på følgende måte i avisa FVN: "Alle vil vinne hvis vi lykkes med hverdagsintegreringen. Alle vil tape hvis vi mislykkes. I Norge tar vi hverandre i hånden, i Norge respekterer vi kvinners rettigheter, og i Norge går vi i bursdager når vi blir invitert. Det er det som er hverdagsintegrering".

Hverdagsassimilering
Dette er tilsynelatende ulikt det vi kan kalle Sylvi Listhaugs "hverdagsassimilering". Hun sier ifølge Aftenposten: "Jeg mener de som kommer til Norge må tilpasse seg samfunnet vårt. Her spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Man må innrette seg etter de verdier, lover og regler som er i Norge når man kommer hit." Der Erna Solberg understreker et fellesskap peker Listhaug på et krav om at innvandrere skal innrette seg. Listhaug fikk massiv kritikk. Men er dette egentlig så ulikt? Bak store forskjeller i retorikk kan det skjule seg kosmetiske forskjeller i politikken.

Leder i tankesmia Civita, Kristin Clemet, skriver: "God retorikk er viktig i politikk. Ord og uttrykk som gir velgerne positive assosiasjoner, kan ofte være viktigere enn innholdet i politikken". Barack Obamas konsensus-politikk var tilsynelatende svært forskjellig fra George W. Bush sin "er du ikke med oss, så er du imot oss" retorikk. Obamas tilnærming til menneskerettigheter i møte med terrortrusselen var likevel med små forskjeller ganske lik sin forgjenger ifølge forfatter, filosof, og politisk aktivist Noam Chomsky. Bush stengte ikke tortur-kammeret Guatanamo Bay og det gjorde heller ikke Obama under sine to perioder. En global drone-drapskampanje startet av Bush ble videreutviklet og intensivert under Obama. Der Bush ble fordømt for sin utenrikspolitikk, fikk Barack Obama som førte en lignende og i visse tilfeller verre politikk Nobels fredspris. "Du kan ta leppestift på en gris, men det er fortsatt en gris," sa Obama. Han henviste til at republikanerne prøve å stjele hans slagord om "change".

Utviser ungdom til krig og død
Erna Solberg og Sylvi Listhaug tilhører hvert sitt parti med hver sine velgere, men de er er begge medlemmer av en regjering som utviser norske ungdommer til krig og død. Dette er ungdommer som tar hverandre i hånden, feirer bursdag og viser ansikt. Kanskje de til og med spiser svin og drikker alkohol med vennene sine som vanlig norsk ungdom. En norsk skolelærer sender lekser til en 9-åring i Jemen slik at hun ikke henger etter. En 15-åring i Afghanistan snakker på flytende norsk med sin søster i Norge. Hun gråter. Han får ikke komme til Norge, ifølge TV2. De er "lykkejegere" og "ankerbarn, men de er også norske. Er det dette som er "hverdagsintegrering"? Isåfall angår det oss alle.

"I asyl og flyktningpolitikken er det en bred enighet mellom de store og ansvarlige partiene i Norge," sier politisk redaktør i VG Hanne Skartveit. Hun medgir at "Sylvi Listhaug har en Frp-retorikk, men fører en konsensus-politkk som er streng, human og rettferdig." Det er lite som tyder på at en regjering med Arbeiderpartiet hadde reagert veldig annerledes enn Frp/Høyre regjeringen i møte med flyktningkrisen.

Vi må ikke la oss lure av retorikken og partipolitisk aksjonisme. Hylekoret mot Sylvi Listhaug bør ta slutt og ansvaret bør plasseres der det hører hjemme. Det er ikke "Jern-Erna" eller Sylvi Listhaug som utviser flyktningbarna til en usikker skjebne. Det er oss alle sammen.