Har Aftenposten en agenda?

Reaksjonene etter forsidesaken med tittelen «Grønland er mer muslimsk enn Marokko» i Aftenposten har vært sterke. Samfunnsdebattant Iffit Qureshi anklager Aftenpostens journalister Olga Stokke og Hilde Lundgaard for å hetse muslimer. Har Aftenposten en agenda? spørres det nå i migrasjonsmiljøene.

Debatten om den såkalte «moralpolitiet» på Grønland har satt sinnene i kok blant en rekke samfunnsengasjerte mennesker. Finnes det virkelig en slik virkelighet på Grønland, og hvilket grunnlag har Aftenposten for å rettferdiggjøre en forsidesak?

Journalistene i Aftenposten har basert sin konklusjon på tilfeldige mennesker som mener de er blitt utsatt for en type sosial kontroll på Grønland. En av kildene er homofil, og han mener han blir trakassert på grunn av sin legning.

– Stokke og Lundgaard med sin lange arbeidserfaring som journalister var meget selektiv i sin beskrivelse av Oslos mest kosmopolitske bydel. Artikkelen deres er preget av deres egne fordommer. De beskriver omårdet slik « På Grønland forlater turbankledde menn fredagsbønnen i det de unge og trendy innleder en lang helg på byen (...) [den er] byens største tetthet av (..) minareter [og] flere menn med skjegg».

– Hvis vi analyserer journalistenes observasjoner spesielt for en som meg som vanker på Grønland hver eneste dag, vil man legge merke til at fredagsbønn foregår ved 12-tida og ikke på kvelden. Det er noen få turbankledde menn, men kan det være at de er sikher? Det er kun noen få muslimske menn som bruker turban og de fleste bruker en lite «skullcap» i moskeen som de tar av seg når de forlater bedehuset. Journalistenes observasjoner om en tetthet av minareter er forkastelig. Det finnes kun tre minareter på hele Grønland. At menn har skjegg, betyr ikke automatisk at de er muslimer eller fundamentalister, skriver Qureshi i et innlegg i VG.

Dårlig journalistisk håndverk
Stokke og Lundgaard har gjort et dårlig journalistisk arbeid. De har basert saken sin på tilfeldige personer, og hvorvidt uttalelser fra enkeltpersonene er representative for å beskrive en virkelighet, er usikkert.

Vi vet at en stor andel av de som er innvandrere i Oslo, har muslimsk bakgrunn, og da er det også naturlig at man vil finne flere muslimer blant innvandrere på Grønland. Men Grønland består av mange etniske grupper, tamiler, chilenere, filippinere osv, som ikke er muslimer. Å gjøre en slutning om at hvis muslimer er berørt av et problem, så er det et muslimsk fenomen, er en direkte feilslutning. Journalistene stilte ikke spørsmål ved om dette også gjaldt andre religiøse grupper. Artikkelen mangler bredde og dybde, og det trekkes slutninger i alle retninger. Og journalistene formidler påstandene uten å reflektere eller være kritisk til det.

En annen påstand i artikkelen om moralpolitiet knyttes til det å være homofil på Grønland og en voldsepisode der. Det er betegnende at de fleste angrep på lesbiske og homofile ikke utøves av muslimer, norskpakistanere, nordafrikanere osv, men av unge norskinger mellom 13 og 24 år, ifølge statistikken, og de fleste som truer og slår, er venner eller bekjente av offeret. Det er altså ikke innvandrere som utøver vold mot homofile, men etnisk norske. Journalistene burde ha sjekket fakta om de påstandene og konfrontert kildene med dette.

Ansvar hos redaktør
Artikkelen om moralpolitiet ble en forsidesak i Aftenposten. Det får meg til undre på hvilke journalistiske kriterier avisen la til grunn når de valgte denne saken til forside. Det er alltid en redaktør som er ansvarlig for innholdet. Og Hilde Haugsgjerd som er redaktør i Aftenposten valgte nylig å trykke karikaturtegningene av Muhammed. Denne rekkefølgen med redaksjonelle valg hun har gjort får innvandrerrepresentantene til å undre hvilke motiv eller agenda Aftenposten og Haugsgjerd har. Det blir påpekt at med Haugsgjerd får Aftenposten en høyre-vri som kanskje ikke var like mye til stede før.

Å hevde at journalistene driver med muslimhets, er å gå langt, men at saken om moralpolitiet er et så dårlig journalistisk håndverk at den ikke burde vært på trykk, er det ingen tvil om.