Her er tre år gamle Igor Dunderovic fotografert sammen med Safet Susic. Susic spilte dengang i den lokale klubben FK Sarajevo. Susic endte opp med å bli fotballproff i Frankrike, og senere trener for det bosniske landslaget.
Foto: Milorad Dunderovic

Hvordan "Pape" vant VM for meg

En norsk-bosniers betraktninger om fotball-VM i Brasil, en historisk fotballkamp for Bosnia-Hercegovina. og et møte med landets nåværende landslagssjef for mange år siden.

I 1982 signerte Safet "Pape" Susic, Bosnias nåværende landslagssjef, kontrakt med den franske storklubben Paris Saint-Germain.

Susic ble en stjerne på den europeiske scenen. Han ble så å si aldri skadet eller utvist, scorte 96 mål og lagde 61 assister for PSG i perioden fra 1982 til 1991.

I 2010 kåret det velrennomerte bladet France Football Susic som den beste spilleren i PSGs historie. I august 2013, med Susic som trener, klarte det bosniske landslaget sin høyeste plassering noensinne i FIFA-rankingen, en 13. plass. To måneder senere kvalifiserte Bosnia seg til sin første store turnering, fotball-VM i Brasil. Kvalifiseringen skapte euforisk glede i en nasjon som ellers har hatt det tøft, vært preget av senvirkninger fra krigen på 90-tallet, og som nylig ble rammet av flomkatastrofe.

I 1982 var jeg tre år gammel. To år før de olympiske vinterleker i Sarajevo, og flere år før Dzeko, Begovic, Pjanic, Besic og Ibisevic ble født. I en tid før internett, før krigen kom og politikken gjorde seg gjeldende, var fotball det viktigste i min fars verden.

Far og jeg pleide ofte å tilbringe helgene våre sammen på hjemmebanen til lokalklubben FK Sarajevo. Faren min syntes alltid det var en god idé å ta med en fargefotokamera (noe som ikke var lett å anskaffe seg i 1982). Han tenkte det ville vært fint å få ta et bilde av sønnen sammen med en eller annen fotballspiller som trolig ville bli glemt før ungen vokste opp.

22 år senere kunne den samme unggutten på bildet se at en glemt fotballspiller fikk lede sitt nye hjemland mot Argentina på Maracana Stadion i Rio de Janeiro, i en VM-kamp. Og den samme ungen, nå en godt voksen mann i 30-årene, kunne der og da føle seg som en vinner.

Så, med litt distanse til ekstrem nasjonal patriotisme og ikonisering av fotballspillere, later jeg den intellektuelle ansiktsmasken falle. Rasjonelt vil jeg prøve å forklare følelsene rundt et ballspill mange ser på som tåpelige:

* Stjernen på dette laget fra Balkan har alltid blitt karakterisert som "en høflig gutt".

* Laget ditt er fra Balkan, men spillerne trenger ikke spytte, filme skader, eller banne i intervjuer, noe som du kan synes det er helt utrolig.

* Vårt "lille lag" har sin egen trener og trenger ikke å betale folk som Fabio Capello 10 millioner euro for å ende opp med bare bullshit.

* Ditt lag av superstjerner stopper ikke å spille de fem siste minuttene, slik balkanere tradisjonelt gjør.

* Etter kampen kan du lese at stjernen i laget unnskylder seg for et tap, mens supporterne svarer: "Hva er det du snakker om?"

* I den andre minutt lager man "VMs raskeste selvmål", og i mediene kan man lese at "bosnierne elsker den ulykksalige selvmålsscoreren enda mer".

* Laget er soleklare underdogs, men går ikke i oppløsning etter det overnevnte selvmålet mot storfavoritten Argentina på Maracana stadion i Rio de Janeiro.

* Har du alltid heiet på en underdog? Vel, du får ikke mer underdog enn Bosnia i dette VMet.

* Laget ditt får respekt av folk du trodde ikke likte deg.

* Og så kan du være stolt av spillerne, uansett hva som står på resultattavlen.

Igor Dunderovic (født 1979) er en norsk-bosnisk musiker, som ble rikskjent gjennom programmet Norske Talenter da han høsten 2012 stilte opp sammen med Elvis Medic som "Fetterne fra Asylmottaket Bås 9A". Innlegget er opprinnelig skrevet i Dunderovics blogg på engelsk og gjengitt på utrop.no i sin helhet med hans tillatelse.

Oversettelse og tilrettelegging: Claudio Castello.