Hvor lenge ukrainere være gjest i Norge?

Jeg kom fra Ukraina med sønnen min sommeren 2024. Nå arbeider jeg i NAV og prøver å forstå et spørsmål som verken jobb eller norskferdigheter alene gir svar på.

Hva betyr det egentlig å være integrert? Å kunne norsk? Ha jobb? Betale skatt? Forstå hvordan NAV fungerer, hvordan man bestiller time hos fastlegen, hvordan skolen er organisert – og hvorfor naboer ikke nødvendigvis stikker innom hverandre uten å avtale først?

Alt dette er viktig. Men etter min mening er det ikke nok.

Man kan bo i Norge i mange år, få norsk statsborgerskap, ha jobb og bolig – og fortsatt ikke føle seg hjemme. Jeg har møtt mennesker som beskriver det slik.

Samtidig kan noen ha bodd her langt kortere og gradvis begynne å kjenne: Dette samfunnet finnes ikke bare rundt meg. Jeg er også en del av det.

Jeg er selv midt i denne prosessen

Jeg kom til Norge fra Ukraina sammen med sønnen min sommeren 2024. Jeg ønsket egentlig ikke å reise. Men som mange andre ukrainske foreldre måtte jeg ta en vanskelig beslutning. Jeg ønsket at sønnen min skulle få en mer normal hverdag og mulighet til å gå på skole uten den usikkerheten krigen har skapt.

Jeg er enkemann. Det var derfor heller ikke et alternativ å sende sønnen min av gårde sammen med moren sin.

I dag arbeider jeg i NAV med unge voksne med fluktbakgrunn. Gjennom møter med dem, samtaler med kolleger og min egen erfaring med å begynne på nytt har jeg blitt stadig mer opptatt av hva integrering egentlig består av. Disse erfaringene har også vært utgangspunktet for et prosjekt jeg arbeider med, «Å føle seg hjemme».

Jeg prøver ikke å lage en enkel oppskrift på integrering. Jeg prøver heller å forstå hva som skal til for at et menneske gradvis slutter å føle seg fremmed og får større kontroll over sitt eget liv.

For meg henger flere ting sammen: språk, trygghet, selvstendighet, selvrealisering, motivasjon og integrering. Men etter hvert har jeg forstått at det mangler noe dersom vi bare ser på individet. Vi må også se på menneskene rundt oss.

Vi ser oss selv i andres blikk

Når vi ser i speilet, ser vi vårt eget ansikt. Men på en måte ser vi også oss selv i blikket til menneskene rundt oss.

I landet der du har levd lenge, finnes det mennesker som kjenner historien din. Naboen vet hva slags menneske du er. Kollegene vet hva du kan. Noen husker det du har fått til. Venner kjenner humoren din, styrkene dine og svakhetene dine. Alt dette blir en del av hvordan du oppfatter deg selv.

Så flytter du til et nytt land. I speilet ser du fortsatt den samme personen. Men i andres blikk finnes ikke historien din ennå.

De vet ikke hva du har oppnådd. De vet ikke hva du kan. Kanskje ser de først og fremst en person som strever med å finne de riktige ordene på norsk.

Derfor er språk mye mer enn et verktøy for å få jobb. På morsmålet kan et menneske diskutere astrofysikk, økonomi, kunst, frigjøring, sexisme, rasisme eller politikk. Man kan være morsom, nyansert og interessant.

Så kommer man til et nytt land og må begynne med: «Jeg heter Ikrom. Jeg bor i Drøbak. Jeg kommer fra Ukraina.» Det er en stor overgang.

Språket gjelder også de mest personlige sidene av livet. Skal du fortelle noen om stjernene, kjærlighet, frykt, drømmer eller egne følelser, holder det ikke med noen få praktiske setninger. Jo mer språk du får, desto mer av deg selv kan du vise.

Hvem er egentlig «norsk»?

Integrering handler imidlertid ikke bare om hvordan den som kommer hit, blir sett. Det handler også om hvordan vi selv lærer å se samfunnet vi har kommet til.

Som ny i Norge kan man lett få et bilde av at Norge først og fremst består av mennesker med norsk bakgrunn gjennom mange generasjoner. Men Norge er langt mer sammensatt.

Naboen kan ha pakistansk bakgrunn. Kollegaen kan ha polske røtter. Legen kan ha kommet fra Syria. Læreren kan være født i Norge av foreldre som en gang innvandret hit. Alle kan være like mye en del av det norske samfunnet.

I sin kjente tale i Slottsparken i 2016 sa kong Harald: «Men Norge er fremfor alt mennesker.» Han snakket nettopp om et Norge der nordmenn også har røtter i blant annet Afghanistan, Pakistan, Polen, Somalia og Syria.

Jeg synes det er en viktig tanke. Kanskje skjer noe vesentlig i integreringsprosessen når vi slutter å dele mennesker inn i «ordentlige nordmenn» og «de andre».

De samme reglene må gjelde for alle

Det bringer meg til noe annet jeg har lagt merke til: Vi kan ha forskjellige standarder for den samme oppførselen. Hvis en person med innvandrerbakgrunn snakker svært høyt på bussen eller kaster søppel på bakken, kan vi raskt tenke: «Se hvordan de oppfører seg.»

Hvis en person vi oppfatter som etnisk norsk, gjør akkurat det samme, reagerer vi kanskje mildere. Som om det å være «lokal» gir litt større spillerom.

Det mener jeg er feil. Søppel har ingen nasjonalitet. Hvis søppelkassen står to meter unna og noen likevel kaster flasken på bakken, sier det noe om den personens oppførsel – ikke om landet familien kommer fra.

Det samme gjelder respekt mellom mennesker. Jeg har for eksempel opplevd situasjoner der en ung mann med migrasjonsbakgrunn kunne vise mindre respekt overfor en ukrainsk jente enn overfor en etnisk norsk jente – eller en jente fra sin egen kulturelle bakgrunn.

Når slike situasjoner diskuteres, hender det at forklaringen blir: «Det er bare kulturforskjeller.» Kulturforskjeller finnes selvfølgelig. De kan påvirke hvordan vi kommuniserer, hvor mye personlig avstand vi forventer, hvordan vi hilser eller hvordan vi forstår sosiale signaler.

Men kultur kan ikke brukes som en automatisk forklaring på mangel på respekt. Hvis en person vet hvordan man oppfører seg respektfullt overfor én gruppe mennesker, men velger en annen standard overfor en annen, handler det ikke lenger bare om kultur. Da handler det også om likhet og menneskeverd.

Integrering går begge veier

Her blir det tydelig for meg at integrering og inkludering ikke kan være et prosjekt bare for den som har flyttet til Norge. Den som kommer hit, må gjøre sin del: lære språket, forstå samfunnet, respektere andre, arbeide eller studere og delta.

Men samfunnet må også gjøre sin del. Et menneske kan ikke forbli «innvandreren» for alltid, selv etter ti eller tjue år. På et tidspunkt må man også få lov til å være naboen, kollegaen, vennen, borgeren. Mennesket.

Et menneske kan ikke forbli «innvandreren» for alltid, selv etter ti eller tjue år.

Jeg har møtt mennesker som har bodd i Norge i mange år og har norsk statsborgerskap, men som fortsatt ikke sier: «Jeg føler meg hjemme.» De kan ha jobb, bolig og pass, men få nære relasjoner og liten følelse av tilhørighet.

Det viser at statsborgerskap og integrering ikke er det samme. Akkurat som integrering og assimilering – å gi avkall på egen kulturell bakgrunn for å bli lik flertallet – heller ikke er det samme.

Man trenger ikke slutte å være ukrainer, polakk, syrer, pakistaner eller noe annet for å være en del av Norge. Man trenger ikke glemme språket sitt eller viske ut sin tidligere historie. For meg handler integrering om å kunne beholde sitt eget og samtidig delta fullt ut i det samfunnet man lever i.

Og inkludering betyr heller ikke at samfunnet skal akseptere enhver oppførsel med forklaringen «de har en annen kultur». Tvert imot: Hvis vi virkelig betrakter mennesker som likeverdige, må også forventningene om respekt være de samme.

Ikke: «Sånn er de.» Ikke: «Det er kulturen deres.» Og heller ikke: «Han er norsk, så det er litt annerledes.» Samme handling bør vurderes etter samme målestokk.

Fra fremmed til en som hører til

Kanskje er det nettopp en av de dypeste formene for integrering: Når menneskets opprinnelse slutter å være vår første forklaring på hvem det er. Når en god nabo er en god nabo, en dyktig fagperson er en dyktig fagperson, og dårlig oppførsel er dårlig oppførsel.

Det bør gjelde uavhengig av hvor personen er født, hvilken religion vedkommende har, hvilket språk foreldrene snakket eller hvilken hudfarge personen har. Samtidig må det samme skje den andre veien: Samfunnet må slutte å se den som kom hit, som en evig fremmed.

Kanskje er det da man virkelig slutter å være gjest. Ikke den dagen man får det riktige dokumentet. Og kanskje heller ikke den dagen man snakker perfekt norsk.

Men når man selv slutter å dele menneskene rundt seg inn i «de egentlige nordmennene» og «de andre» – og menneskene rundt en samtidig slutter å se på en som en fremmed. Da oppstår noe som er vanskelig å måle i statistikk: Følelsen av at du ikke bare bor her. Du hører til her.