Moskeene får støtte fra staten. Men hvem lytter til medlemmene?

Islam legger stor vekt på veldedighet, fellesskap og ansvar for andre. Disse verdiene bør også prege moskeenes arbeid gjennom frivillighet, integrering og engasjement i lokalmiljøet.

Mange moskeer mottar statsstøtte og samler samtidig inn penger fra medlemmene. Men det varierer hvilke tilbud medlemmene får tilbake: Noen moskeer har et aktivt ungdomsarbeid og et tydelig sosialt engasjement, mens andre har færre aktiviteter og møteplasser.

Vi bør derfor diskutere hvordan pengene brukes, og hvilke prioriteringer ledelsen gjør. Det gjelder både vedlikehold, undervisning og deltakelse i dugnader og markeringer mot urett og menneskerettighetsbrudd, som folkemordet på Gazastripen.

Moskeen må være mer enn et bønnerom

Islamic Cultural Centre Norway (ICC) er et eksempel på en moské med et bredt tilbud. På sine nettsider beskriver ICC aktiviteter som ungdomsklubber, undervisning, norskopplæring og sosiale arrangementer.

ICC er også en av samarbeidspartnerne bak Dialogpilotene, som bruker dialog til å forebygge konflikter og utfordre fordommer. Slike samarbeid gir muligheter til å engasjere seg både i menigheten og i samfunnet rundt.

Et godt aktivitetstilbud gir medlemmene flere grunner til å oppsøke moskeen. Den kan bli en møteplass der unge finner tilhørighet, voksne bidrar med kunnskap og erfaring, og mennesker får hjelp til å delta i samfunnet.

Vi snakker om fellesskap, men språk skiller oss

Fredagstalen før fredagsbønnen når mange i menigheten. Likevel holdes den ofte på andre språk enn norsk, også når temaet er muslimers ansvar og deltakelse i Norge.

Det kan gjøre det vanskeligere å samle muslimer på tvers av språk og landbakgrunn. Når deler av menigheten ikke forstår budskapet, mister moskeen også en mulighet til å skape et bredere fellesskap.

Splittelse blant muslimer tas samtidig ofte opp i talene, blant annet gjennom kritikk av manglende samarbeid mellom muslimske land. Men vi bør også rette blikket mot våre egne menigheter og spørre hva som hindrer samarbeid her i Norge.

Ungdomsarbeid, frivillighet og samfunnsengasjement er områder der moskeene kan gjøre mer sammen. Mer bruk av norsk i taler og aktiviteter kan også åpne dørene for flere og gjøre det lettere å delta på tvers av menighetene.

Medlemstallet sier ikke alt

Registrerte tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke kan få statsstøtte beregnet ut fra antall tilskuddstellende medlemmer. I 2026 er satsen 1611 kroner per medlem.

Når støtten følger medlemstallet, kan en moské være mindre avhengig av medlemmenes direkte økonomiske bidrag. Så lenge medlemmene blir stående registrert, vil misnøye med aktivitetstilbudet eller pengebruken ikke nødvendigvis påvirke inntektene fra staten.

Det betyr ikke at statsstøtte i seg selv fører til dårlig drift. Men et høyt medlemstall er heller ingen garanti for at medlemmene blir hørt eller får et godt tilbud.

Medlemstallet sier hvor mange som er registrert, men ikke hvor mange som føler seg hørt.

Større medlemsfinansiering kan gjøre ledelsen mer avhengig av medlemmenes tillit. Skal folk fortsette å bidra, må de oppleve at pengene brukes godt, og at deres ønsker blir tatt på alvor.

Det kan gi medlemmene større innflytelse over aktiviteter, vedlikehold og økonomiske prioriteringer. Samtidig må ledelsen i større grad forklare valgene sine og vise hva bidragene gjør mulig.

Mindre støtte er ingen enkel løsning

Mer medlemsfinansiering har også ulemper. Moskeer der medlemmene har lite å bidra med, kan få vanskeligere for å finansiere ungdomsarbeid, undervisning og veldedighet.

Et kutt i statsstøtten kan dermed ramme tilbudene som nettopp bygger fellesskap og deltakelse. Større avhengighet av private bidrag gir heller ikke automatisk alle medlemmer mer innflytelse.

Statsstøtten trenger derfor ikke å fjernes. Den kan fortsatt dekke deler av driften, mens medlemsbidrag og reell medbestemmelse kan styrke forholdet mellom ledelsen og menigheten.

Debatten bør handle både om hvor mye staten skal finansiere, og om hvordan moskeene forvalter tilliten de får. Statsstøtte kan holde dørene åpne, men sterke moskeer bygges også gjennom deltakelse, åpenhet og ansvar overfor medlemmene.