Australias urbefolkninger diskrimineres

Noe er galt når barn så unge som ni år gamle ligger på togstasjoner og sniffer bensin. Welcome to Australia, der forventet levealder for en aboriginer er 17 år mindre enn ikke-aboriginere.
Avatar

Latest posts by Tekst: Bjørn Lecomte Foto: Kari Flølo (see all)

Og det er nettopp Australia han kommer fra, den berømte mediekongen Rupert Murd­och som har pålagt hele hans enorme medieimperium å følge hans pro-republikanske politiske syn. Det er liten tvil om at den holdningsskapende utviklin­gen i det australske samfunnet er kontrollert av feile hender. Men hvilke reelle konsekvenser får den konservative høyrepoli­tikken?

Klokken er kvart på ti en onsdag morgen. Jeg står og venter på toget inn til Brisbane City sammen med syv abori­ginske barn. Under genserne sine har de alle hver sin flaske med bensin i som de sniffer på uavbrutt.

Yngstemann er ni år gammel og sitter mellom to jenter som også har flasker med bensin un­der genserne. To meter borten­for ligger det et barn som ikke klarer å reise seg, hun bare slår hodet fram og tilbake i det toget ankommer stasjonen.

De fleste har hørt om de aust­ralske aboriginerene og mange har også fått med seg at de ikke er den eneste urbefolkningen i Australia. Australske territo­rier strekker seg også til Torres Strait øyene som ligger mellom Papua ny Guinea og det aust­ralske fastland. De to gruppene har to vidt forskjellige historier og situasjoner, men har delt mye av den samme skjebnen et­ter at engelskmennene erobret Australia.

Da britene seilte inn

For å forstå Australia og urbe­folkningenes situasjon, må vi gå langt tilbake i tid. Likevel er det umulig å forsvare den so­siale uretten britene har pålagt disse to urbefolkningene å lide under. I 1768 seilte Captain Cook mot østlige Australia, i følge britiske historikere, for å opp­dage det fantastiske sydlige land Storbritania drømte om. Kong Georg den tredje hadde, nok en gang i følge britiske historikere, sendt instruksjoner med Cook om å for all del ikke bare erobre landområder uten samtykke fra de innfødte (…). Skulle han derimot finne at området var helt tomt, var det bare å ta landområdene til eie. Spanjolene og nederlenderne hadde da allerede besøkt den australske østkysten flere gan­ger. Nederlenderne hadde også greid å skyte en aboriginer 150 år før Captain Cook oppdaget området for første gang.

Cook skriver hjem til kong Georg den tredje. Han skriver i 1770 at “de innfødte har gitt sterkt uttrykk for at vi (brite­ne) skal forsvinne”. Dette som Cook skrev i 1770 er kroken på døra for de australiere som mener at britene aldri tvang seg inn i Australia, og at brite­ne rett og slett trodde at landet var tomt.

I 1788 begynte britene for alvor å sende skip etter skip ned til Australia, og nesten samtidig begynte aborigine­rene å gjøre organisert mot­stand. Engelskmennene nektet å bli jagd vekk av “de usivili­sert opprørerene”, og bestemte seg for å tvinge aboriginerene lengre inn i landet ved å skyte etter dem.

Allerede i 1814, da Norge jublet over egen grunnlov, ble den første institusjon for sivili­sering åpnet i Australia.

Aboriginske barn ble fra den tid og helt opp til nyere tid, stjålet fra sine foreldre og satt i siviliseringsinstitusjoner for å bli så britiske som mulig. Mange godt voksne aborigine­re i dag tilhører det som bare kalles “The stolen generation”, en hel generasjon aboriginere som ikke vet hvem som var for­eldrene deres, hvor de kom fra osv. Psykiske plager har natur­ligvis vært et stort problem for “The Stolen generation” som, logisk nok, en stor prosent av den aboriginske befolkning.

Dårlige levekår

Så hvordan står det egentlig til med aboriginerene idag? John Jakupec er 37 år gam­mel, kroatisk australer og bor i Brisbanes Southside, der de fleste av byens aboriginere hol­der til. “Disse menneskene (abo­riginerene) klarer ikke engang å bo i et hus uten å slå ut rutene og ødelegge alt”, sier han. Han er meget kritisk til aboriginere og uttrykker sterk misnøye med at hvite australieres skattepenger skal gå til å hjelpe aboriginere som “bare drikker og gjør hær­verk”. Dessverre finnes den hol­dingen blant mange australere fortsatt i dag.

Prosentvis er det til opplys­ning mange færre alkoholikere blant aboriginere enn blant australere. Uttalelser av Jaku­pecs slag er ikke uvanlige å høre i Brisbane.

For mennesker som ikke har vært i Australia og sett miseren med egne øyne, så kan litt fakta om urbefolkningens helsetil­stand være en god beskrivelse av problemet. Foruten å ha en 17 år lavere forventet levealder enn andre australiere, har de over tre ganger så høy barnedødelig­het og er 15 ganger mer plaget med hjerte- og karsykdommer. I tillegg er aboriginerne sterkt plaget av tidlig utvikling av dia­betes, og 18 ganger flere abori­ginere dør som følge av diabetes enn australiere generelt.

Når det gjelder den seksu­elle helse, så er aboriginerene 50-100 ganger så ofte smittet av syfilis og gonoré som andre australiere, og HIV raten er om­trent lik for begge.

Aboriginere og Torres Strait øyboere har generelt større ri­siko for å utvikle dårlig helse på et tidlig stadie i livet. Hovedfak­torene for deres dårlige helse er sosiale faktorer som fordrivel­se, berøvelse, diskriminering, tvangsflytting, dårlig tilrettelagt skolegang, mobbing, sosial ut­frysning og økonomiske proble­mer.

Australian Indigenous Health Info opplyser om at helsetilstan­den til aboriginerne og Tor­res Strait øyboerne har ingen forbedringsmulighet om ikke de store sosiale problemene lø­ses. Hva så? Spiller det egentlig noen rolle? Er det noen som bryr seg?


Tid for forsoning?

Mr. Calma, som innehar tittelen “Aboriginal and Torres Strait Is­lander Social Justice Commis­sioner”, en post som nok høres mer kraftfull ut enn den faktisk er, sa 25. mai til australske me­dier at det var på tide at abo­rignerene og Torres Strait øy­boerne tok del i den nasjonale “Sorry Day”.

– For å nå målet om fullsten­dig fred og tilgivelse mellom våre to urbefolkninger og an­dre australiere, må vi lege våre sår sammen, dette er alle parters ansvar, sa kommisjonæren Mr. Calma.

I Australia styrer en høyrere­gjering, eller mer presist en koa­lisjon av National og Liberal.

John Howard, landets gjen­valgte statsminister, med medi­ekeiseren Rupert Murdoch i spissen, har ikke klart å ordne opp i landets indre problemer. Men selv om opposisjonen, Det Australske Arbeiderparti, har mange gode og beundringsver­dige innrømmelser og program­mer, så er det nok ikke helt til å stole på der heller.

Forrige leder i arbeiderpartiet, den en gang så karismatiske og idealistiske Mark Latham, prøv­de å seile gjennom et beinhardt australsk valg med nei til krigen i Irak som en av sine flaggskip. Etter valget var tapt, kom det fram at arbeiderpartiet aldri hadde sett det som realistisk at Australia kunne gå vekk fra inn­satsen i Irak. Det er slike episo­der som dukker opp litt for ofte til at høyreregjeringens eneste reelle motstander, kan få et helt troverdig renomé.

Et meget lite, men positivt tegn i nyere tid har vært at aust­ralske lærere omsider har blitt pålagt å undervise at Australia ble tatt fra de innfødte, og at britenes grufulle handlinger er årsaken til de innfødtes misera­ble situasjon.

Media forkynner rasisme

Senest i 2004 underviste profes­sor i mediejuss ved Queensland University of Technology, Marett Leibof, at Australia aldri ble tatt fra de innfødte; landet ble “sett­led” eller bare befolket. Hennes foredrag høres av en stor prosent av Australias framtidige journa­lister, og sprer da altså alvorlig løgn ut i det australske samfunn. Medielærere og professorer ved australske universiteter sitter med en helt annen dimensjon av makt enn deres norske kolleger.

Siden samfunnsvitenskapelige fag ikke er obligatorisk på jour­nalistikkutdannelsene i Austra­lia, er det ikke rart australske studenter som hører utspill som “når alt kommer til alt, så er det jo annonsørene som bestem­mer hva vi skal skrive”, blir mindre kritiske til hva de setter på dagsorde­nen. Anthony Sherratt, som sa dette, un­derviser i journalistikk ved Queensland University of Tech­nology. Samme mann sa til sine studenter at nyheter om den tredje verdens situasjon, spesi­elt fra D.R Kongo, ikke var noe australiere ville bry seg om fordi – de er jo svarte!

Noen små sosialistiske partier og de svakes sympatisører er de eneste som virkelig kjemper de innfødtes sak. På den andre siden, så har man et bredt og sterkt utvalg av fremmedfiendt­lige partier som ikke skjuler sine rasistiske motiver. De mener de hvite australierne med britisk avstamning er de eneste som har krav på å bo i landet. Australia First har som punkt fem i sitt program at det multikulturelle samfunn skal avskaffes umid­delbart.

Enhver som klikker seg gjen­nom australske nettaviser vil lett finne meget rasistiske anti-aboriginske nettsteder som får en til å lure på hva som egentlig foregår down under.

På australian-news.com.au kan en lese om hvor late aborigi­nerne er og hvor patetisk det er at ikke de innfødte bare tilpasser seg de hvite.

FN har gjentatte ganger ut­trykt bekymring for Australias behandling av sin urbefolkning, men fordi de kommersielle tv-kanalene og Murdocheide avi­sene reflekterer et lite positivt syn på urbefolkningene, fortset­ter diskrimineringen i Australia. Den 16. juni 2005 dukket det opp nok et eksempel på hvor­dan Australias regjeringsparti, The Liberals, prøver å skape mer segregering. På ABC Radio (tilsvarende NRK Radio), sa en Liberal leder ved navn Denis Burke at urbefolkningen i byen Darwin helst burde bli segregert vekk fra den hvite befolkning og forflyttet til steder der de “føler seg mer trygge og komforta­ble”. Hadde en representant for Høyre i Norge uttalt seg på NRK Radio om hvor fantastisk det hadde vært om alle Norges samer ble samlet og satt i store, trygge, rusfrie brakker på Jan Mayen, så hadde det nok smelt kraftig og brutalt både her og der.

Filmen “Rabbit-Proof Fen­ce” fra 2002 er en sann histo­rie om tre små jenter som blir revet vekk fra sin mor, som så mange andre aboriginere fram til 70-tallet. Molly lever fortsatt, men er i dag en gammel dame. Datteren Doris lever derimot i beste velgående, men fortel­ler enjar.org om hvordan hun er bitter på den australske stat for å ha røvet henne også vekk fra sin mor Molly. Staten klarte ikke å fjerne Doris’ stolthet og gjenom hele oppveksten nyttet det ikke å “vaske henne ren” for sitt opphav. I dag lærer hun sitt egentlige språk som ble forbudt å snakke på de britiske austra­liernes siviliseringshjem. Filmen er kraftfull og de som ikke har sett den, burde se den umiddel­bart for et lite innblikk i en del av aborignernes lidelser.