Hvorfor ble fredsprosessen på Sri Lanka mislykket?

– Det er nå krystallklart at de singalesiske lederne aldri vil komme med en rettferdig løsning på tamilenes nasjonale problemer. Derfor er vi ikke innstilt på å sette vår lit til det umulige og følge det samme gamle, nytteløse sporet, sa lederen for Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), Vellupillai Pirapaharan i sin årlige Heltenes Dag.

Krigen begynte for snart 20 år siden, og har krevd 60 000 menneskeliv. LTTE kjemper uavhengighet for sitt folk. Våpenhvileavtalen som ble meglet fram av norske tilretteleggere ble undertegnet i 2002. Siden den gang har ikke myndighetene i landet lagt fram et rettferdig forslag for å imøtekomme tamilenes nasjonale spørsmål, anklaget lederen i talen. I 2002 godtok lederen en føderal løsning med omfattende tamilsk selvstyre. Men i dag sier han at tamilene på Sri Lanka har ikke noe annet valg enn å opprette en egen stat på den nordlige og østlige delen av Sri Lanka.

Han uttrykte frustrasjonen over den steile holdningen til de skiftende lederne for det singalesiske regimet og den bedragerske håndteringen av fredsinitiativene til tre singalesiske regjeringer på rad.

For fire år siden undertegnet partene en formell våpenhileavtale tilrettelagt av norske diplomater. Våpenhvilen ble undertegnet av daværende statsminister Wickremesinghe og LTTE-lederen Veluppillai Prabhakaran, og overlatt i den norske regjerings varetekt. Dette er første gang at en tredje part er involvert i forhandlingene om den etniske konflikten på Sri Lanka.

Ikke første gang
Det er imidlertid ikke første gang tamilene og singalesere forhandler om den etniske spenningen og maktfordelingen i landet. De første forhandlingene om den etniske konflikten på Sri Lanka begynte like etter at landet ble uavhengig i 1948. Siden den gang har det vært flere forhandlinger, og den siste er tilrettelagt av nordmenn. Ingen forhandlinger har hittil resultert i å tilfredsstille tamilenes krav.

Bandaranaike -Chelvanayakam Pakt i 1957
Den nyvalgte regjeringen lanserte i 1956 en ny språklov ”Official Language Act” som gikk på at det singalesiske språket ble anerkjent som det eneste offisielle språket. Dette skapte uro og misnøye blant tamilene som følte at språkloven signaliserte at deres språk, kultur, og økonomiske posisjon ble angrepet.

Tamiler som ble representert av Føderale partiet, satte i gang ”satyagraha” som er en ikke-voldelig protest. Protestene førte ført til en pakt mellom daværende statsminister S. V. R. D. Bandaranaike og S. J. V. Chelvanayakam i det Føderale partiet.
Selv om en av de første forhandlingene foregikk 1957 ble ikke sentrale spørsmål løst. Bandaranaike Chelvanayakam Pakten gikk ut på å tillate bruken av Tamil språket i administrative sammenhenger, men ble likevel ikke godkjent som et av de offisielle språkene. Pakten ble likevel ikke satt ut i livet på grunn av protester fra det Buddhistiske presteskapet, som med støtte fra United National Party (UNP) fordømte pakten som et “svik av det singalesiske- buddhistiske folket.”
Srimavo-Shastri Pakt i 1964

I 1964 ble det inngått en enighet mellom India og Sri Lanka som fikk navnet ”Srimavo – Shastri pakt.” I pakten ble India enige om å akseptere 70 % av de statsløse tamiler som tidligere var importert som plantasjearbeidere selv om mange av disse har vært i Sri Lanka for mer enn tre generasjoner. Sri Lanka ble enige om å akseptere å beholde resterende 30%.

Denne pakten var vanskelig å sette ut i livet da mange nektet å returnere til et land som de ikke visste noe om. Selv om flere lokale politiske avtaler ble utformet og siden brutt mellom regjeringene og Ceylon Workers Congress (CWC) som representerer plantasje tamilene i de påfølgende årene. Fram til i dag er det mer enn 100 000 tamiler som ikke har noen statsborgerskap i Sri Lanka men som er ansatt i plantasjesektoren og fungerer som billig arbeidskraft. Gjennom150 år.

Thimpu forhandlinger -de første ankerkjennelsene
I 1980 tallet begynte væpnede kamper mellom Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) og regjeringen.

I 1985 fikk Rajiv Gandhi-regjeringen til et forhandlingsmøte mellom den motvillige Sri Lanka regjeringen og like motvillig tamilske kjempere og det moderate partiet Tamil United Liberation Front (TULF) i Thimpu, hovedstaden av Bhutan.
Forhandlingene sviktet hovedsakelig fordi begge parter ikke ville gi opp å finne en militær løsning på det etniske problemet.

Indo- Sri Lanka enigheten
I 1987 lovet India å megle mellom LTTE og Sri Lankas regjering. Den indiske regjeringen og Sri Lankas regjering undertegnet Indo-Sri Lanka enighet den 29.juli 1987 som skulle løse tamilenes problemer. Tamilene ble verken konsultert eller involvert i forhandlingene, men likevel fremlagt en ferdigløsning.

Den Sør-Indiske delen av India kalt Tamil Nadu med mer enn 55 millioner tamiler har til tider uttrykt solidaritet med Sri Lanka tamilenes etniske konflikt. Tamil Nadu er en av de mange stater som siktet til separasjon.

I løpet av 1970-tallet og tidlig 1980 var India på Sovjet sin side i den kalde krigen. USA forsøkte derfor å få Sri Lanka på sin side, og Sri Lanka begynte å bevege seg mot USAs side. India så på dette som trussel til landets sikkerhetsinteresser.
India brukte det etniske problemet i Sri Lanka til å gripe inn og føre Sri Lanka i ønsket retning.

Overensstemmelsen mellom India og Sri Lanka gikk hovedsakelig ut på å opprettholde det ‘territoriale integriteten til Sri Lanka’ og ‘sikkerheten til India.’ Tamilene var ”glemt”.

Forhandlinger i 1995
Etter valget av president Chandrika Kumaratunge i slutten av 1994 på Sri Lanka, inngikk den nye regjeringen og LTTE (Liberation Tigers Of Tamil Eelam) avtale om å starte fredsforhandlinger for å finne en fredelig løsning på konflikten på øya. Men forhandlingene endte i vasken.

Under forhandlingene i 1995 la LTTE fram en del vilkår for at bevegelsen skal sitte i forhandlingsbordet sammen med regjeringen. Gjenoppretting av normale tilstander i de krigsherjede tamilske områdene var hovedbetingelsen. Regjeringen nektet å godta betingelser om normale tilstander i de krigsherjede tamilske områdene som bidrag til forhandlingene. Regjeringen krevde at en grunnleggende løsning på konflikten skulle etableres før befolkningens daglige problemer ble løst. Forhandlingene endte i vasken.

Våpenhvileavtalene i 2002
Sri Lankas regjering og de tamilske Frigjøringstigrene undertegnet i februar 2002 en formell våpenhileavtale tilrettelagt av nordmenn.

Våpenhvileavtalen har tre deler:
* For det første fastslår den opplegget for våpenhvilen, med en fullstendig stans i alle offensive militære operasjoner, en minsteavstand mellom frontlinjene og økt bevegelsesfrihet for ubevæpnede soldater på begge sider.
* For det andre inneholder den tiltak for å gjenopprette normale levekår for alle innbyggere i Sri Lanka, ved å sette en stopper for undertrykkelse av sivile, gi uhindret tilgang for ikke-militære varer, åpne veier og jernbanelinjer og innføre gradvise lettelser i fiskerirestriksjoner.
* For det tredje etablerer avtalen en internasjonal overvåkningsmekanisme, under norsk ledelse. Denne mekanismen skal overvåke om partene overholder avtalen, og undersøke påstander om brudd på våpenhvilen.

– Vi er ved et veiskille i vår frihetskamp. Vår reise har vært lang og besværlig og full av vanskelige etapper. Vi møter utfordringer og uventede vendinger som ingen annen frihetsbevegelse har måttet møte. Som ukjent fra historien, må vi håndtere krigen og fredssamtaler samtidig. Seks år er gått siden vi gikk inn for å finne en løsning på den etniske konflikten gjennom fredssamtaler. Har det under dette lange tidsrommet blitt funnet en løsning på det brennende Tamil nasjonale problemet? Har det vært noen endringer i mentaliteten til singalesiske lederne, som har fortsatt sine hensynsløse grusomheter mot det tamilske folket? Har noen av de rettferdige anmodningene til tamilene blitt tatt til følge? Spør lederen for LTTE i sin årlige tale.

Ingen forhandlinger har hittil vært i nærheten av å tilfredsstille tamilenes krav.

Tamilene var fleksible og sa seg enig i en føderal løsning, men på regjeringens side var det lite som man har vært villig til å gi til gjengjeld. Analytikere i Jaffna påpeker nødvendigheten av endringer i grunnloven noe regjeringen verken har tatt initiativ til eller planlegger å ta. Flere grunnleggende endringer i grunnloven er nødvendig, hevdes det. Selv om det er politisk enighet om at det trengs endringer i grunnloven mangler det likevel forberedelser fra staten til å foreta disse endringene. Dette er også noe som reiser spørsmålet om hvilke intensjoner regjeringen har i hele dette. Hvis den ikke vil gi etter for å oppnå fred, hva er det den vil oppnå med forhandlingene?