Skyter muslimer nordmenn?

Det skjedde da jeg vinteren 2006 observerte KRL-timene i islam i to skoleklasser i Bergen. Observasjonen var del av masteroppgaveprosjektet mitt om presentasjonen av islam i KRL-faget, hvor jeg også foretok en analyse av islam i KRL-lærebøkene. Klasseromsobservasjonen foretok jeg etter innføringen av Kunnskapsløftet, mens jeg så på lærebøkene fra L97 og 2002, bøker som fremdeles benyttes i skolene. Mitt fokus lå på hvordan islam framstår for alle elevene, men spesielt for de ikke-muslimske.

KRL-faget kritiseres ofte for kristendommens suverene kvantitative fordel på 55 %. Etter at 20 % av plassen er gitt etikkstoffet, sitter de resterende religioner og livssyn, deriblant islam, igjen med 25 % av plassen på deling. I det følgende ønsker jeg ikke å se på de kvantitative skillene, selv om disse naturligvis også gir seg utslag i det kvalitative. Fokus for denne teksten vil være det faktiske innholdet i KRL-fagets islam-undervisning. KRL-faget legitimeres blant annet gjennom det såkalt flerkulturelle samfunn. Men møter elevene dette flerkulturelle samfunnet i faget? Eller plasseres Norges nyere religioner snarere ”der de hører hjemme”?

KRL-faget har fungert etter tre ulike læreplaner: L97, revidert plan av 2002 og Kunnskapsløftet fra 2005. Overraskende nok peker tendensen i retning mindre plass til islam i Norge. Helt siden faget ble opprettet i 1997 har det dreid seg mest om de ulike religioners og livssyns (kanskje med unntak av kristendommen) normative sider. Utfordringer som er dukket opp i møtet mellom muslimer og det norske samfunnet står så å si ukommentert.

I dagens læreplan, Kunnskapsløftet, finnes det såkalte kompetansemålet etter 7. trinn under paraplyen ”filosofi og etikk”, som sier at elevene etter 7. trinn skal kunne ”samtale om etniske minoriteter i Norge og reflektere over holdninger knyttet til det flerkulturelle samfunnet”. Sett bort ifra dette punktet, er det i dag først på ungdomstrinnet at muslimers og islams tilstedeværelse i Norge tas opp. Dette er en endring i forhold til tidligere: L97 og revidert plan av 2002 hadde ”Islam i Norge” som punkter fra og med 5. klasse.

Klassene jeg observerte i hadde én muslim hver. Kommentarer som ”Jeg skal til Bulgaria i sommer. Er det muslimer der? Er redd for å bli bombet” og ”Blir det krig nå?” gjorde det tydelig for meg at flere av elevene var redde for islam, noe som ofte ble underkjent av lærerne. Jeg merket meg likevel at elevene ikke snakket negativt om islam i seg selv, eller om å ha muslimer boende i Norge.

De var rett og slett engstelige for den mystiske størrelsen islam som figurerer i mediene. På den tiden jeg observerte var dette spesielt aktuelt på grunn av Muhammed-karikaturene. At lærerne til en viss grad overså slike kommentarer, kan ha ulike forklaringer. For eksempel ønsket læreren kanskje ikke å lede elevene inn på spor som ikke var vesentlige i forhold til læreplanen, eller som kunne skape grobunn for fordommer. Men når en jente på 13 år sier ”De har vært sinte veldig lenge, tenk om det blir krig!”, er det da hensiktsmessig av læreren å overse jenta? Vel, vi som er voksne visste jo at karikatur-krisen neppe ville utløse noen krig i Norge, men elevene visste ikke dette. Det er ingen grunn til å anta at å fortie elevers engstelige tanker gjør dem noe klokere eller mer tolerante.

All den tid ingen eller svært få av holdningene elevene ga uttrykk for kan spores
tilbake til læreplaner eller skolens lærebøker om islam, er det rimelig å anta at de i stor grad er basert på bildet av islam som gis gjennom norske medier.
Denne informasjonen slukes tilsynelatende ukritisk. Det finnes ingen grunn til å overbetone negative konflikter knyttet til islam i KRL-fagets læreplan. Men konfliktene forsvinner ikke fra ikke-muslimske elevers bevissthet om de ikke snakkes om.

KRL-fagets lærebøker gir et inntrykk av at det finnes kun én måte å praktisere islam og å være muslim på. Det kan synes som om muslimer driver med lite annet enn å være muslimer. Ikke-muslimske elever gis dessuten liten innsikt i at for mange muslimer er nasjonal eller etnisk identitet, klasse, profesjon, familie eller kjønn kanskje like viktig som religion. I Norge bor omlag 100 000 muslimer, med bakgrunn fra land i så vel Afrika og Asia som Europa. Disse er spredt utover hele landet, men bor hovedsakelig i Oslo. I KRL-fagets lærebøker møter elevene ikke mange av dem, og dem elevene en sjelden gang møter har alltid bakgrunn i Tyrkia og Pakistan. Noen av dem får elevene vite at bor i Oslo, mens de andre forblir stedløse. Vage betegnelser som ”andre store byer” antyder at muslimer kanskje kan bo i Trondheim, Bergen og Stavanger, men dette nevnes ikke eksplisitt.

For elever som ikke selv er muslimer eller har daglig kontakt med muslimer, vil islam som resultat framstå som svært fremmed. Denne fremmedheten trenger selvsagt ikke bare å gi utslag som frykt. I åttendeklassen jeg observerte kom også mer underfundige tanker til uttrykk: ”Finnes det gla`muslimer?”; ”Har muslimer persisk teppe-fliser på badene sine?” og til sist innspillet som ble møtt med rare blikk fra klassekameratene: ”Jeg har lest på Internett at Muhammed er døende og nesten blind.”

I Norge finner vi både klasser med en overvekt av muslimske elever, og klasser hvor flere av elevene aldri har snakket med en muslim. Forskning viser at Oslo-lærere er flinkere enn andre lærere til å belyse islam fra flere sider. Dessverre har enkelte, både lærere og foreldre, den holdningen at god undervisning i andre religioner enn kristendommen ikke er like viktig i klasser og steder der disse religionene i liten grad er representert.

Hele oppgaven med å ”forberede” elever av ulik bakgrunn på et stadig mer flerkulturelt samfunn kan naturligvis ikke ligge på KRL-faget. Utfordringene ved et flerkulturelt samfunn handler heller ikke utelukkende om religion. Men i alle tilfeller har KRL-faget absolutt potensial som meningsfullt dialogfag. Likevel hjelper ikke det så lenge ingen utnytter dette potensialet.

Brorparten av forskning som er gjort på KRL-faget kommer dessuten fra forskere tilknyttet uttalt kristne høyskoler og fakulteter, eller fra personer med teologisk bakgrunn. Dette behøver ikke, men kan, føre til vinklinger som i liten grad belyser problematiske aspekter ved den gjeldende ordningen. Forskerne med en mindre konkret eller ikke uttalt trosmessig bakgrunn, ser ofte ut til å skrive mer generelt om utfordringer i skolen tilknyttet et flerkulturelt samfunn, altså ikke utelukkende om faget KRL.

Selv om ikke-muslimske elever blir gjort kjent med islams normative trosgrunnlag, gjør det dem ikke særlig mer rustet til å være kritisk til mediers og andres negative framstillinger av islam og muslimer. Jeg mener at framtidens KRL-fag bør knyttes like mye opp mot samfunnsfagene som mot historiefaget. Dersom KRL-faget er ment som et fag tilpasset det flerkulturelle samfunn, så bør ikke læreplanskaperne eller lærebokforfatterne late som om dette samfunnet ikke finnes. Teolog Levi Geir Eidhamar har skrevet at ”Den dagen hele befolkningen har fått gode kunnskaper om islam på skolen, vil eventuelle vrangforestillinger om islam trolig dø ut av seg selv”. Jeg håper også det. Og jeg håper at islam og andre ikke-kristne religioner blir tildelt sin naturlige plass i det norske samfunnet neste gang læreplanen i KRL revideres – uansett om fritaksreglene er endret eller ikke.

(Tidligere publisert i Aftenposten)