Finnes det kulturer?

En tysk by hadde engang et velmenende arrangement om tyrkerne i byen, og ville vise fram tyrkisk kultur. Naturligvis ble det servert nydelig “tyrkisk mat”. Jeg var der som journalist og unge tyrkiske jenter serverte. Jeg spurte dem om de ofte lager denne maten. – Nei, svarte de.

– Det er den første gangen. Vi spiser vanligvis italiensk og kinesisk mat (som alle andre tyskere).

“Bli kjent med en annen kultur!”, reklamerer Røde kors for sitt flyktningguide-prosjekt.
“Jeg tror det gjør noe godt med oss å møte fremmede kulturer”, mener en velmenende ansatt i en kommunal innvandrertjeneste.

Disse eksemplene viser et utbredt verdensbilde: Verden består av forskjellige kulturer. Hver kultur har felles historie, språk og tradisjoner. Og hvert menneske tilhører en kultur. Både høyre- og venstresida opererer med tanken om avgrensede kulturelle grupper og anser blanding som noe potensielt problematisk (tenk blant annet på debatten om etterkommere av innvandrere og om “å være splittet mellom to kulturer”).

Denne måten til å se verden på er ikke bare feil, men den er også et av de største hindrene for å skape et samfunn der folk har lov til å være seg selv har lov til å være seg selv og blir respektert for det.

Mange antropologer, blant annet Unni Wikan, påpeker at ordet “kultur” erstattet ordet “rase” etter at rasebegrepet ikke lenger var ok å bruke etter annen verdenskrig. Forsker Urmila Goel snakker om kulturell rasisme: Implisitt blir kultur forstått som noe arvelig, noe som er inne i kroppen og dermed som noe biologisk. Når foreldrene dine er fra India, forklarer hun, så vil du alltid bli stemplet som en inder som forventes å ha “indisk kultur” uansett om du har vokst opp i Norge eller Tyskland og kjenner India kun fra ferien. Lignende historier hørte vi fra adopterte. Vi husker også Språkrådets uttalelser om at en pakistaner aldri kan bli nordmann.

Hvorfor stemmer forestillingen om at verden består av forskjellige kulturer ikke overens med virkeligheten? Det fins mange grunner, blant annet disse:

1) Verden består ikke av avgrensede kulturer.
Alle samfunn er et produkt av innvandring, og vi er alle “blandinger”. “Isolerte indianersamfunn” er en oppfinnelse av sensasjonslystne antropologer og journalister. Boka “Norsk innvandringshistorie” avslører at der er en myte at Norge ikke har hatt erfaring med innvandrere før på 1970-tallet.
Ideen om at det finnes forskjellige avgrensede kulturer er likevel ny. Den ble spredt for litt over hundre år siden da nasjonalstatene oppsto. Den er del av nasjonalistisk ideologi og nasjonsbyggingen. Historikere peker på at det tidligere ble oppfattet som en fornærmelse hvis du hadde sagt at herskere hadde samme kultur som sine undersåtte. Det fantes ingen norsk identitet før på slutten av 1800-tallet, og ingen snakket om norsk kultur heller. Den måtte først skapes. Ibsen sa: “Norge var et rike, nå skal det bli et folk”, og Garborg klaget over at Norge bare ble oppfattet som geografisk og ikke som en kulturell enhet. Det var stort kulturelt mangfold før nasjonsbyggingen begynte for fullt. Ivar Aasen klaget over at Norge var så stort at han mange ganger følte seg som i utlandet.

2) Det er umulig å si hvem og hva som utgjør en “kultur”
I Utrop framprovoserte spalten “Typisk pakistansk” en debatt om hva som er typisk pakistansk. Det fins mange måter å være norsk på. I hvert samfunn finnes det flere kulturelle strømmer som konkurrerer med hverandre. Hvem har makten til å definere seg og andre? Hvem får være med? Hvor går grensen? I lang tid var det slik at antropologer fra rike land har studert og definert “de andre” (men nå blir de heldigvis utfordret av forskere fra tidligere marginaliserte samfunn).
Ved å hevde at demokrati ikke er del av deres kultur men noe vestlig, bruker herskere i Midtøsten kulturelle argumenter for å undertrykke opposisjonelle demokratiforkjempere, påpeker forsker Rania Maktabi. I innvandringsdebatten er det ofte slik at det er majoritetssamfunnet som definerer “de andre”: “De andre” er kvinneundertrykkende, mens nordmenn er likestilte. Thomas Hylland Eriksen nevner et godt eksempel:

“Når en konservativ kristen på Sørlandet nekter å servere alkohol hjemme, er motstander av sex før ekteskapet, forbyr sine døtre å gå på dans og er tilhenger av sensur, er det ingen som tenker på å kalle ham fjernkulturell. Når derimot en tyrker i Groruddalen nekter å servere alkohol hjemme, er motstander av sex før ekteskapet, forbyr sine døtre å gå på dans og er tilhenger av sensur, blir disse holdningene gjerne tatt som bevis på at “innvandrerkulturen” og “den norske kulturen” ikke lar seg forene.”
Hva som blir definert som “en kultur” er alltid et makt-spørsmål og har ikke nødvendigvis med realiteten å gjøre.

3) Kulturforskjeller følger ikke etniske linjer
Mennesker er ikke et produkt av deres kultur. Kulturen (kunnskap og verdier som blir overført fra generasjon til generasjon) er bare ett element av mange som utgjør ens vesen. Hvert menneske gjør ulike erfaringer, møter forskjellige mennesker, leser andre bøker, har ulike evner. Det er ikke det samme å være iraner i Norge som å være iraner i Iran.

Vi har flere identiteter som vi bytter regelmessig. Ofte er det viktigere at vi er by- eller landmenneske, ung eller gammel, rik eller fattig, pønker eller prest og ikke minst mann eller kvinne enn at vi har norsk eller syrisk statsborgerskap. En ung samisk technomusikk-tilhenger kan ha mer til felles med en sveitsisk technomusikk-tilhenger enn med en gammel reindriftssame.

Forskjellene innenfor et samfunn er derfor ofte større enn mellom forskjellige samfunn (“kulturer”). Kan en virkelig hevde at en 70 år gammel fisker i Lofoten har samme kultur som en 25 år ung aksjemegler på Aker Brygge? Det fins mye kulturelt mangfold blant “etniske nordmenn” – helt uavhengig av innvandring som sjelden blir tematisert.

Kultur er et vanskelig begrep. Kulturforskjeller finnes, Mennesker er forskjellige, og liker å identifisere seg med grupper – det være seg tamilske aktivister, katolikker, kunstnere, pønkere, naturvernere eller sosialdemokrater. Men en verden med avgrensende kulturelle enheter eksisterer bare i hodene våre.

Vi får derfor være spent på hvor mangfoldig regjeringens mangfoldsår 2008 kommer til å bli. Kultur- og kirkeminister Trond Giskes presentasjon på en pressekonferanse ifjor var ikke oppløftende. På powerpointen var det bare innvandrere å se. Kommer mangfoldsåret til å reprodusere tvilsomme verdensbilder?