Kjører Hitler ambulanse?

Aktørene var mange, og forvirringen stor om hvem som egentlig hadde skylden for at ikke ting gikk som de skulle. Skylden diskuteres ennå, men resultatet ble at Ali Haji Mohamed Farah ikke fikk den hjelp ethvert menneske i Norge har krav på.

Saken medførte en sensasjonell bevegelse i den offentlige debatt. Etter mange år med ensidig fokus på forhold innad i minoritetsmiljøet har rasisme igjen kommet på dagsordenen. Våre politikere har mye å gjøre og mange ting som krever deres oppmerksomhet, og det er litt trist og lite overraskende å registrere hvor mange som nå har ”våknet” og oppdaget at rasisme faktisk også foregår i Norge.

Et sentralt poeng er hvorvidt det var en rasistisk dårlig behandling eller ”bare” dårlig behandling. Spørsmålsstillingen er av sekundær interesse, når resultatet ble så ille, men det er av stor samfunnsmessig betydning. Vi har alle i utgangspunktet samme risiko for å bli dårlig behandlet. Noen har større risiko enn andre, men etniske minoriteter har en tilleggsrisiko som hvite mennesker slipper.
De kan bli utsatt for rasistisk diskriminering i tillegg til alle andre former for ulikebehandling. Folk på kjøret kan bli behandlet dårligere enn ”pene, gamle damer”, men en svart mann på kjøret kan bli utsatt for rasisme i tillegg til det hans hvite venner på kjøret kan bli utsatt for. Denne dimensjonen har kommet fram i påstander om at dette ikke ville ha skjedd en hvit mann i Frognerparken. Da trekker man inn både det sosioøkonomiske som ligger i østkant og vestkant-dimensjonen, og man trekker inn etnisitet som en tilleggs- og forsterkende faktor.

Vi kjenner sjåførene så godt, sa Tove Strand. At direktøren er skikkelig godt kjent med ambulansesjåførene tillater jeg meg å tvile på, men det er sikkert bare mine fordommer. Nå viste det seg etter hvert at Direktør Strand ikke kjente sjåføren sin godt nok til at hun viste om hans fortid i Boot Boys. Men, men – en kan jo ikke vite alt heller. Men hva hadde direktørens kjennskap til sjåføren med saken å gjøre?

Hvis vi lar oss rive med for å psykologisere de to ambulansefolka da havner vi på et billig villspor, for ikke å si blindgate. Det var et voldsomt trykk fra media før avsløringen om at den ene sjåføren hadde fortid i nynazistgruppa Boot Boys. Jeg var svært knapp i mine kommentarer, for jeg ville ikke at vi skulle havne der igjen. Det er så lettvint å peke på en stygg og slem nynazist og si DER er problemet. Vi andre norskingene er helt i orden, men det er dessverre noen råtne epler i kurven. Så enkelt er det ikke.

Under valgkampen ble Oslo Høyres Toril Fiskerstrand avslørt med skjult mikrofon da hun lirte av seg rasistiske søppelkommentarer. Hennes forsvar var todelt; hun hadde mange venner i mange land og hun var ikke rasist. Neivel? Vennekretsens fargerikhet er en gammel traver i unnskyldningsverdenen, men det er så himmelropende irrelevant at det ikke fortjener å bli tatt seriøst. At man ikke er rasist derimot, den må vi dvele litt med.
Vi har hørt det mange ganger, og Tove Strand hadde muligens ingen grunn til å tro at de av hennes folk som forlot Ali i Sofienbergparken var rasister. Det er en utbredt misforståelse – og tidvis en behendig avledningsmanøver å tro at man må være rasist for å gjøre eller si noe rasistisk.

Det er jo ikke sånn at de som måtte være selverklærte rasister løper rundt og gjør rasistiske ting fra de står opp om morgenen til de stuptrøtte av rasisterier ramler inn i dynen om kvelden.
Selvfølgelig ikke, og det er like selvfølgelig at alle andre automatisk er engler.

Hvis jeg ikke regner meg som en dust, kan jeg dermed ikke si noe dumt? Kan jeg ikke ha vært full i går, fordi jeg ikke er alkoholiker! To utsagn som de fleste vil mene faller på sin egen urimelighet. Men at man ikke kan ha sagt noe rasistisk fordi man ikke er rasist? Er det noe annet? Hvis man reduserer hele denne problemstillingen til å jakte på ”rasister” blant ambulansefolk – da er vi på et alvorlig blindspor.

Etter fylkeslegens krystallklare rapport og mediestormen raste som verst våknet regjeringen og innkalte organisasjonene på feltet til møte.
Der stilte ikke mindre enn tre statsråder samt en representant fra Justisdepartementet.
Nå skulle det ryddes opp, og det ble varslet kartlegging av diskriminering i det offentlige og ny handlingsplan mot rasisme.

Sylvia Brustad fikk med rette mye ros for sin resolutte opptreden under saken hvor hun i veldig klare ordelag forklarte at i Norge skulle alle ha samme behandling av helsevesenet. Basta bom! Ja, det er faktisk bare det vi ønsker alle sammen – og så enkelt er det faktisk.
Brustad hadde også innkalt hele ledelsessjiktet i Helse-Norge for å forsikre seg om at alle ansatte hadde de rette holdningene. Og nå begynner det å bli verre. Å innkalle alle på teppet for å gi klare signaler er kjempebra. Ikke bare et brev eller et rundskriv om en måned, men hele gjengen må sette seg på flyet og stille opp hos Brustad.

Utmerket og et eksempel til etterfølgelse. Men kan selv den mest velvillige leder forsikre om at alle ansatte har de rette holdningene? En umulig oppgave. Nye folk begynner hver dag og holdninger er under konstant endring. Det er ikke så enkelt, men det er godt tenkt.

Den store kartleggingen av rasisme blir nok ikke så stor som ordene som Bjarne Håkon Hansen brukte under møtet og i media. Når detaljene kommer fram, så ender det med at departementene skal rapportere om hva de selv har gjort, og så planlegges nok en handlingsplan mot rasisme. Den forrige ”handlingsplanen” var så blottet for handlinger og konkrete mål at tittelen var sterkt misvisende, men håpet skal ingen ta fra oss – og kanskje, kanskje blir det mer tak i planen som lanseres neste år.

Ullevål varslet full gjennomgang for å bl.a. se om ”kultur og atferd blant de ansatte er i tråd med sykehusets verdigrunnlag”. Fine greier, og Ullevål sykehus leide inn et konsulentfirma og etablerte en rådgivningsgruppe som skulle bistå denne gruppen der jeg sitter. Granskingen skal være ferdig i september, men det er dessverre ikke grunn til å ha for høye forventinger i forhold til denne heller. Ledelsens mediearbeid skal ikke evalueres, brukernes erfaringer med ambulansetjenesten vil ikke tas opp i en egen undersøkelse, og holdninger hos ambulansefolkene er heller ikke noe tema.

Det er – med mange års erfaring – all grunn til å frykte mange ark og store ord, men svært lite forpliktende handlinger og lite i praksis. Men vi er villige til å la oss overraske.
Det er lett og kanskje til og med billig, å harselere over alle som ”våkner opp” av skandalen i parken, men hvis alle nå først er våkne så er jaggu tiden inne til å holde dem våkne og presse på for at de store ord og gode ønsker blir omsatt til konkrete handlinger for dem det handler om.

Den massive reaksjonen som kom fra hele samfunnet på denne skandalen viser at folk i Norge ikke vil ha et samfunn der minoritetsbefolkningen blir behandlet på denne måten. Det gir grunn til håp og kraft til handling.