Det flerkulturelle

Begrepet flerkultur brukes i mange sammenhenger i den norske offentlighet. Det snakkes om flerkulturelt samfunn, flerkulturelle utfordringer, flerkulturelle ungdommer, flerkulturell forståelse osv. På Høgskolen i Oslo (HiO) satser vi på å utvikle et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø, og vi ønsker å ha en helhetlig flerkulturell profil. For å nå dette målet, må vi ha en samstemt oppfatning av hva vi legger i begrepet flerkultur.

Jeg skal i denne kronikken redegjøre for hva jeg legger i begrepet, og hvorfor jeg mener at en forståelse av begrepet er særlig relevant for profesjonsutdanninger og profesjonsrettet forsknings- og utviklingsarbeid. Både begrepet og fenomenet vi forsøker å gripe, er problematisk, og det er derfor ikke tilfeldig at sosialantropologen Gerd Baumann omtaler det som den flerkulturelle gåten (The Multicultural Riddle. Rethinking National, Ethnic, and Religious Identities. Routledge1999). Han sier: ”Multiculturalism is not the old concept of culture multiplied by the number of groups that exist, but a new, and internally plural, praxis of culture applied to oneself and to others” (s.vii).

Kultur har på norsk minst tre betydninger. Det kan for det første dreie seg om en sektor i samfunnet (musikk, litteratur, billedkunst, idrett og lignende). Det kan for det andre bety en livsform og et handlingsmønster, for eksempel bykultur til forskjell fra bondekultur eller ingeniørkultur til forskjell fra sosionomkultur. Dette kalles ofte det beskrivende kulturbegrepet og står sentralt i samfunnsvitenskapene. For det tredje kan kultur betyr fortolkningsrammer, det vil si det vi tenker, argumenterer og handler ut fra (jfr. Marianne Gullestad: Det norske sett med nye øyne. Universitetsforlaget 2002, s.160ff).
Den viktigste erkjennelsen basert på nyere forskning er at kultur/kulturer ikke er statiske størrelser som man gjennom forskning kan avdekke/fortolke en gang for alle. Kulturer endrer seg, er omskiftelige og komplekse. På grunn av begrepets kompleksitet har enkelte tatt til orde for å erstatte kulturbegrepet med andre begreper, for eksempel diskurs, men slik jeg ser det, løser vi ingen problemer med å kaste kulturbegrepet over bord. Vi må heller lære oss å forstå kompleksiteten (jf. Baumann, s.88). Flerkulturaliteten kan sies å uttrykke pluraliteten innenfor kulturbegrepets tre betydninger.

Vår globaliserte tid kjennetegnes mer enn andre tidsperioder av nettopp mangfoldet av livsformer, handlingsmønstre og kulturelle praksiser. I noen samfunnskontekster er grensene flytende, i andre kontekster henter vi frem forskjellene og markerer grensene mellom oss. Baumann har blant annet studert hvordan både felleskulturelle og kulturspesifikke praksiser utfolder seg i den flerkulturelle bydelen Southall i London (Contesting Culture: Discourses of Identity in Multi-Ethnic London. Cambridge University Press 1996). Mine studier av hverdagsliv blant norsk-pakistanske barn og ungdommer dokumenter den samme veksling mellom felleskulturelle og kulturspesifikke uttrykk (Muslim i Norge. Religion og hverdagsliv blant unge norsk-pakistanere. Universitetsforlaget 2003). Ungdom i Norge i dag, om de tilhører majoritet eller minoritet, er opptatt av å kombinere og utvikle et vidt spekter av identiteter. De ønsker for eksempel ikke å velge mellom sin norske og sin pakistanske identitet. De vil utfolde seg som individer og samtidig kunne føle tilhørighet til familien, den etniske og/eller den religiøse gruppen og til landet der de er født og oppvokst. Noen ganger dreier det seg om å føre en kamp for sine rettigheter som minoritetsgruppe (for eksempel retten til religionsutøvelse eller bruk av morsmålet). Andre ganger dreier det seg om retten til å bli anerkjent som individ til forskjell fra gruppe. Dette er gjenkjennelig for oss alle. Også individer i majoritetsgruppen har behov for å ta vare på kulturarven og å utfordre kulturarven, uttrykke gruppeidentiteter uten at gruppen skal begrense individets frihet. Det er dette flerkulturaliteten handler om: fellesskapene, de borgerlige rettighetene og anerkjennelse av forskjellighet.

Flerkulturaliteten er altså noe som angår oss alle, det dreier seg ikke om ”de andre”, det dreier seg ikke om minoritetene til forskjell fra majoriteten, men om et mangfold av kulturelle meningsdannelser og praksiser, et mangfold av diskurser som eksisterer i en samtidighet; noen ganger side ved side, andre ganger hierarkisk, eller overlappende. Det forskes i dag mye på nettopp overgangene, på transkulturelle og transnasjonale prosesser og plurale identiteter. Det er imidlertid stor mangel på empirisk forskning og teoriutvikling knyttet til disse temaene relatert til profesjonskvalifisering og profesjonsutøvelse.

Hvorfor er det viktig å koble studier av flerkulturalitet og flerkulturelle praksiser til profesjonsutdanningene? Jeg vil nærme meg dette gjennom tre ulike perspektiver. For det første profesjonsperspektivet. Denne tilnærmingen er i tråd med Marianne Gullestads perspektivering: å se det norske med nye øyne. Hva er en profesjonsutdanning, og hva er forholdet mellom profesjonsutdanningene og ”det norske”? Det er ikke rom for å besvare disse spørsmålene fyldestgjørende i denne kronikken, men jeg vil bare antyde svaret ved å peke på noen kjennetegn ved profesjonsutdanninger. Det dreier det seg blant annet om at profesjonsutdanningene kan forstås som normative sosialiseringsagenter. Dette gjelder helse- og sosialfagene like mye som lærerutdanningene, informasjons- og kulturfagene. Samfunnsteorier, menneskesyn, verdier og etikk er kjernepunkter i disse profesjonsutdanningene. De er formet i bestemte historiske epoker og er bærere av kulturspesifikke tradisjoner.
Det dreier seg også om den plass sosiale relasjoner har i profesjonskvalifiseringen og profesjonsutøvelsen. Verbal og ikke-verbal kommunikasjon er sentralt i de fleste av de yrker vi utdanner for. Utviklingen av kommunikative ferdigheter, inkludert kultursensitivitet, må derfor utgjøre en viktig del av utdanningsprogrammene (også innenfor de naturvitenskapelige og teknologiske fagene).Mange av profesjonsutdanningene kjennetegnes også av å være danningsprosjekter hvor ulike kulturuttrykk har en viktig plass. Denne type selvrefleksjon er en nødvendig forutsetning for utvikling av flerkulturell kompetanse.

Mitt andre – og kanskje viktigste perspektiv – er imidlertid samfunnsperspektivet: Hva kjennetegner det samfunnet vi utdanner for, og på hvilken måte kvalifiserer vi for yrkesutøvelse i dette samfunnet? Som høgskole har vi et regionalt, et nasjonalt og et internasjonalt ansvar for utdanning, FoU og formidling. Befolkningssammensetningen i Oslo er sterkt endret de siste tjue årene. Det er ikke lenger bare klasseskillene som preger byen, men et etnisk og kulturelt mangfold.
Årsaken til dette mangfoldet er sammensatt. Noe skyldes økende pluralitet i majoritetsbefolkningen, globalisering og felles arbeidsmarked i Europa, noe skyldes arbeidsinnvandring og innvandring av flyktninger og asylsøkere. Dette gir store utfordringer ikke bare for barnehager og skoler, men for helse- og sosialsektoren, byutvikling og arbeidsmarkedet i privat og offentlig sektor. Fordelen med å være en utdanningsinstitusjon i Oslo er at vi har tilgang til profesjonsfeltene og næringslivet som erfarer disse samfunnsendringene først.
Gjennom god kontakt med privat og offentlig sektor, vil vi kunne være i forkant av en utvikling som etter hvert også vil prege andre deler av landet. Flerkulturell kompetanse og kunnskapsutvikling utviklet i samarbeid med samfunns- og næringsliv vil være vårt komparative fortrinn i forhold til andre høgskoler og universiteter. Den flerkulturelle kompetansen vil også kunne profitere på internasjonalisering av vår virksomhet.
Bred internasjonal kontaktflate blant tilsatte og studenter gir kunnskaper og erfaringer som er relevante for yrkespraksis i et stadig sterkere globalisert og flerkulturell yrkesliv. En målsetting med internasjonaliseringen av høyere utdanning må være at den skal gi en kompetanse ikke bare for å arbeide ute, men også her hjemme.

Det siste perspektivet jeg vil legge på temaet flerkulturalitet, er studentperspektivet: Hvordan opplever studentene studiemiljøet på HiO? Får de relevante utfordringer? Får de brukt sine evner, for eksempel sin kultur- og språkkompetanse? Verdsettes det mangfoldet studentene representerer, eller må alle tilpasse seg en majoritetsdiskurs både faglig og sosialt? Disse problemstillingene er relevante i forhold til studentenes klassebakgrunn, kjønn, alder, livsstil, etnisk og religiøs tilhørighet; kort sagt deres kulturelle bakgrunn. Noen av disse variablene er delvis integrert i den profesjonelle majoritetsdiskursen (for eksempel klasse og kjønn), mens andre variabler er nye (for eksempel etnisk, språklig og livssynsmessig mangfold). Tilsattes og studenters usikkerhet i forhold til det nye kommer til uttrykk ved at vi ofte ikke vet hvilke ord vi skal bruke (er redde for å si noe galt), vi vet ikke hvilke tiltak som virker, og vi blir lett provosert når egne verdier blir satt på prøve. Å ta studentmangfoldet på alvor vil ikke først og fremst si å inkludere minoritetene i majoritetskulturen, men å lage et studiemiljø som utvikler felleskulturelle arenaer og felleskulturell forståelse og samtidig gir rom for forskjellighet i faglig og sosial sammenheng.

Forståelsen av flerkulturalitet, slik jeg har formulert det i denne kronikken, er til dels sammenfallende med begrepene interkulturalitet og multikulturalitet, det vil si at jeg vektlegger intern pluralitet, varierte praksiser og flytende grenser (jfr. Baumannsitatet innledningsvis). Jeg er imidlertid klar over at det i andre sammenhenger kan være formålstjenelig å være mer presis og nyansere mellom disse begrepene. Begrepene flerkulturalitet, interkulturalitet og multikulturalitet er alle overskriftsbegreper. En utfordring i strategiarbeidet på HiO blir å bryte begrepene ned til håndterbare størrelser som for eksempel språklig mangfold, ulike kunnskapssyn og læringsstrategier, religiøse praksiser, makt og avmakt, diskriminering, kjønn og klasse. Svaret på gåten er ikke en enkel definisjon, men en bevisstgjøring av flerkulturalitetens kompleksitet.