På Grønland finnes det enkelte som trakasserer jenter og homofile i det offentlige rom, med henvisning til muslimsk identitet og tro. Heldigvis har det vært mest verbale bemerkninger og få voldelige handlinger. Men disse ytringene må ikke bortforklares, og voldelige handlinger må forfølges rettslig.

 Interkulturelt museum (IKM) på Grønland arrangerte et dialogsmøte på mandag. Salen var full av folk fra forskjellige lag og grupperinger. Spørsmålet som ble tatt opp var om Grønlands mangfold er truet av sosial kontroll. Svaret var ikke entydig, mest fordi man ikke vet nok om omfanget. Men alle var enige om at lokalsamfunnet ikke må la trangsynte moralister sette premissene i det offentlig rom. I panelet deltok blant annet inkluderingsminister Audun Lysbakken. For første gang registrerte jeg en lyttende minister på dette feltet. Han var opptatt av å styrke enkeltindividets og lokalsamfunnets mulighet til å kjempe for sine rettigheter. Lysbakken var tydelig på grunnverdier som toleranse og respekt, samtidig som han ga sin støtte til lokale aktører til å finne lokale løsninger. Leder av Bydelsutvalget i Gamle Oslo Hans Christian Lillehagen viste vilje og engasjement til å følge opp saken lokalt og nasjonalt. Styreleder i Islamsk råd, Senaid Kobilica, lød også troverdig da han sa at de tar sin del av ansvaret og vil følge opp denne saken med alle imamer.

De siste femten årene har Grønland opplevd en positiv utvikling, takket være fellesinnsats fra både nasjonalt, kommunalt og lokalt hold. Beboere med både norsk og utenlandsk bakgrunn, kommunalt ansatte, frivillige lag og organisasjoner, kirker og moskeer – og ikke minst en variert næringsliv – har bidratt til denne utviklingen.

 Dette mangfoldet åpner for situasjoner som kan gi gode samtaler og samhandling på tvers. En felles verdenskultur er under omdanning. Man får med seg nye erfaringer som gjør at man kan tolke de gamle inn i en ny ramme. For en stund siden ble lederen av bydelsutvalget, som er åpent homofil, invitert til en av moskéene, der han fikk anledning til å snakke direkte til muslimene i menigheten. Ikke nok med det: Han fikk faktisk stolen til imamen under sitt fordrag. En slik hendelse ville vært utenkelig for bare for noen år siden.

 På Grønland tilhører alle en «minoritet», vil jeg påstå. Bydelen er en smeltedigel av av ulike etniske, religiøse, kulturelle og språklige, sosiale, legningsmessige og subkulturelle grupper. Ingen gruppering kan med sikkerhet påstå at dens medlemmer er i flertall og eier bydelen. Antagelig bor og ferdes det flere homofile og lesbiske her enn i resten av landet. Det samme gjelder muslimer fra forskjellige kontinenter.

 Religion, matvaner og klestradisjoner er en privatsak. Likevel kan det hende at man får kommentarer på gata. De som opplever hets må kunne føle seg sterke nok til å slå tilbake og i noen tilfeller melde fra til politiet. Det er betryggende at jenter med minoritetsbakgrunn sier fra om sine opplevelser i mediene.

Man kommer ikke utenom at uenigheter og konflikter oppstår når forskjellige folk møtes. På Oslos vestkant observeres færre gnisninger, men til gjengjeld er miljøet bedrøvelig ensartet. I et mangfoldig miljø Tøyengata framviser må selvfølgelig en minimumsanerkjennelse av «forskjellighet» være en overordnet verdi og et grunnlag for samhandlinger. Men mediene må også forstå at lignende handlinger kan utføres hvor som helst av hvem som helst, i Oslo som i resten av landet.

 Vi får ønske alle som er glad i Grønland og forskjellighet, lykke til i kampen for et solidarisk og mangfoldig lokalsamfunn. Og vi får håpe at Aftenposten også tar tak i moderne statsfeministers moralisme, og deres forsvar av krig og bombing i Afghanstan. Vi bør alle sammen rope høyt nei til moderne og tradisjonelle moralister lokalt, nasjonalt og internasjonalt.