Enslige mindreårige og familiegjenforening

Fire av fem enslige mindreårige asylsøkere får aldri familien sin til Norge, men de som får gjenforening får relativt mange familiemedlemmer til landet.

Skrevet av:
Snorre Sæther, direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI)                
Minda Musk, seksjonssjef, Enhet for statistikk i Utlendingsdirektoratet (UDI)   

NRK hadde nylig en større reportasje om at noen barn blir brukt til å sikre at foreldre får opphold i Norge.

Er det faktisk slik at barn blir sendt ut i verden helt på egenhånd med håp om at deres status skal gi familien et bedre liv? Helt sikkert, og det er en utfordring som må tas på alvor.  Men hvor utbredt er dette? Og er det hold i påstander fra enkelte om at enslige mindreårige asylsøkere først og fremst er «ankerbarn» som baner vei for resten av familien? 

Det tallene fra Utlendingsdirektoratet (UDI) viser er at det er 18 prosent av de enslige mindreårige asylsøkerne som har fått familien sin til Norge i ettertid. Og med familie her så menes det kun foreldre og søsken, og vi har holdt ukrainere utenfor beregningen fordi deres familier stort sett får opphold her på egen hånd. Men ikke alle disse enslige mindreårige asylsøkerne får en oppholdstillatelse som gir mulighet for familieinnvandring.

Samtidig er det slik at de som får familien sin hit, til gjengjeld ofte får relativt mange familiemedlemmer. Det kan derfor være krevende for mange kommuner å bosette store familier som «plutselig» kommer flyttende til en tidligere enslig mindreårig asylsøker.   

Totalt 4 300

De siste ti årene har det i gjennomsnitt kommet litt over 1 000 enslige mindreårige asylsøkere til Norge hvert år, og hittil i år har over 900 kommet. Når disse barna og ungdommene får innvilget beskyttelse, hender det at familiemedlemmer søker om familiegjenforening. 

Siden 2015 har rundt 4 300 personer kommet til Norge gjennom familiegjenforening med enslige mindreårige asylsøkere. Til sammenligning har til sammen over 125 000 personer fått innvilget familieinnvandring i samme periode. 

Hvem er de enslige mindreårige asylsøkerne?

En enslig mindreårig asylsøker er et barn eller en ungdom under 18 år som kommer til Norge uten foreldre eller andre med foreldreansvar, og som søker beskyttelse.

Dersom barnet får innvilget beskyttelse, kan foreldre og søsken søke om familiegjenforening – forutsatt at søknaden fremmes før barnet fyller 18 år. Barn som får opphold på humanitært grunnlag fordi foreldrene ikke kan lokaliseres, har ikke rett til familiegjenforening. Så dersom man kun ser på enslige mindreårige, som faktisk får en oppholdstillatelse som gir mulighet for familieinnvandring, får omtrent 27 prosent av de enslige mindreårige familie til Norge.

Hittil i år (til og med oktober) har 663 enslige mindreårige asylsøkere fått innvilget asyl, de fleste fra Ukraina med kollektiv beskyttelse. Ser vi på hele perioden fra 2015 til i dag, har 6 833 barn og unge som har kommet alene fått innvilget beskyttelse. 

Hvem får innvilget asyl?

De fleste enslige mindreårige asylsøkere som får innvilget asyl kommer fra noen få land. Fordelingen fra 2015 til i dag er som følger:

Det har vært en økning i familiegjenforente til enslige mindreårige de siste årene. Årsaken til dette er en kombinasjon av at det var flere enslige mindreårige som fikk en tillatelse fra og med 2022 og at det har vært en liten økning i familieinnvandringer per enslig mindreårig. Blant annet var det en økning i antall tillatelser gitt til gruppen syrere i 2023 og 2024. Enslige mindreårige fra Syria får sammenlignet med andre nasjonaliteter et høyt antall familiemedlemmer til Norge, noe som dermed fører til flere familiemedlemmer per enslige mindreårige. I tillegg har det vært en økning i antall familiemedlemmer per enslig mindreårig asylsøker fra Syria.

Kommer familien etterpå? 

Siden 2015 er det 7 600 som har fått innvilget opphold som enslige mindreårige asylsøkere. og det har kommet nesten 3 700 personer på familiegjenforening til samme gruppe. Det gir et snitt på 0,5 familiemedlemmer per enslig mindreårig asylsøker. Til sammenligning er snittet for andre flyktninger 0,3. Forskjellen skyldes blant annet at mange flyktninger kommer som del av en familie, mens de enslige mindreårige asylsøkerne kommer alene.

Mange enslige mindreårige asylsøkere får ikke familien sin til Norge i etterkant – særlig ukrainere, fordi deres familier ofte får opphold på egen hånd gjennom kollektiv beskyttelse. I resten av analysen holder vi derfor ukrainere utenom.

Det tar ofte tid før familiemedlemmer får innvilget familiegjenforening. Derfor har vi analysert enslige mindreårige som fikk asyl mellom 2015 og 2023 (uten ukrainere). Det er 840 av 4 630 som vært referanseperson for familiegjenforening – altså 18 prosent. Det er store forskjeller mellom nasjonaliteter:

• Syria: 45 prosent har vært referanseperson
• Afghanistan: Kun 9 prosent
  

Hvor store er familiene og når kommer de?

Selv om det er få enslige mindreårige asylsøkere som får familien sin til Norge, er familiene i en del tilfeller også relativt store. I snitt kommer fire familiemedlemmer per referanseperson, og de fleste får gjenforening med mellom tre og sju familiemedlemmer. Enkelte har fått gjenforening med ti til tolv familiemedlemmer. Syria og Afghanistan skiller seg ut både i antall og familiestørrelse.

• Syria: 4 familiemedlemmer per referanseperson
• Afghanistan: 5 familiemedlemmer per referanseperson 

Det tar også tid før familiene kommer. I snitt går det opp mot tre år fra den enslige mindreårige asylsøkeren kommer til Norge til familien følger etter.

Tallene overfor gjelder altså familiemedlemmer som har søkt om gjenforening før barnet eller ungdommen har fylt 18 år. Noen asylsøkere gifter seg etter hvert med en person som ikke kommer fra Norge og som søker om familieinnvandring, og dette er ikke inkludert i tallene ovenfor.

Tabloid forklaring av et komplekst problem

Begrepet «ankerbarn» har lenge vært omdiskutert – både i utlendingsforvaltningen og i samfunnsdebatten. Det brukes som en merkelapp, men som tallene viser, er det en tabloid forenkling av et komplekst fenomen.

Denne analysen fra UDI har ikke som mål å problematisere, men å vise at tallene gir et mer nyansert bilde enn det retorikken ofte antyder.