Kan vi snart slutte å snakke om hva flyktninger koster og begynne å snakke om hva det koster å ikke bruke dem?

Mens Norge mangler kritisk arbeidskraft, lar vi høyt utdannede flyktninger og familiegjenforente stå utenfor arbeidslivet i årevis. Dette er ikke bare en tragedie for de som ikke får bruke sine evner, det er et systemsvikt som truer vårt eget velferdssamfunn.

I den offentlige debatten blir flyktninger ofte omtalt som en belastning. En gruppe mennesker som «skal integreres» og «skal hjelpes». Men vi glemmer noe grunnleggende: Flyktninger som kommer til landet vårt er en ressurs, ikke en kostnad og det er et alvorlig samfunnsproblem at vi i Norge ikke evner å ta i bruk kompetansen flyktninger og familiegjenforente faktisk har.

Det er dypt trist at så mange mennesker må forlate land de er glade i på grunn av krig, katastrofer og/ eller maktsyke grådige ledere uten respekt for menneskeverdet. Ingen ønsker å flykte fra hjemmet sitt. De gjør det fordi de må. Og selv om de kanskje ikke har valgt akkurat oss, så må vi som samfunn takke og bukke for at de er her. Disse menneskene er en gavepakke av erfaringer, kompetanse, styrke og perspektiver som Norge trenger.

Gjennom mer enn 20 år har jeg hatt gleden av å møte mennesker som kommer hit fra mange ulike land. Jeg har fortsatt til gode å møte noen som ikke ønsker å jobbe, tvert imot. De er motivert for å lære norsk, for å bidra til samfunnet og de ønsker å forsørge seg selv og sine familier. Mange av dem har høyere utdanning og lang yrkeserfaring fra hjemlandet: leger, ingeniører, lærere, sykepleiere, IKT-spesialister og fagarbeidere. 

Likevel står de utenfor arbeidslivet, ofte i årevis. Hvorfor?

Et godkjenningssystem som stenger dørene

De utdaterte godkjenningsordningene våre utgjør en vesentlig barriere. Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet forvalter systemer som i praksis er så rigide at de fungerer mer som sperrer enn som kvalitetskontroll. Prosessene er trege, lite individuelle og gir i mange tilfeller ikke rom for å vurdere realkompetanse eller moderne utdanningsløp fra andre land.

At vi aksepterer dette i 2025, når både privat og offentlig sektor skriker etter arbeidskraft, er vanskelig å forstå. Det er et stort paradoks og etter mitt syn direkte skadelig at Norge rekrutterer arbeidstakere fra utlandet for å fylle kritiske stillinger, samtidig som fagfolk som allerede bor her ikke får lov til å bruke kompetansen sin. 

Dette handler ikke om kvaliteten på utenlandsk utdanning. Det handler om systemer som henger igjen i en tid der man antok at kun den norske utdanningsveien var den riktige. Resultatet er en form for strukturell arroganse som både skaper utenforskap og hindrer Norge i å løse den bemanningskrisen vi er på vei inn i.

Konsekvenser for hele samfunnet

Når kvalifiserte mennesker holdes utenfor, rammes ikke bare de som står uten jobb. Det rammer oss alle. Vi mister helsepersonell når helsetjenestene allerede er overbelastet.  Vi går glipp av ingeniører og teknologer mens næringslivet roper etter kompetanse. Vi reduserer kapasiteten i skoler, kommuner og omsorgstjenester der behovene øker og vi bygger opp unødvendig utenforskap med økonomiske og sosiale kostnader som kunne vært unngått.

Dette er ikke bærekraftig. Ikke for arbeidslivet, ikke for økonomien og ikke for tilliten i samfunnet.

Hvis vi ikke reformerer godkjenningssystemene nå, risikerer vi at deler av velferdssamfunnet vårt blir dramatisk svekket i løpet av få år.

Norge tåler ikke å fortsette slik

Hvis vi ikke reformerer godkjenningssystemene nå, risikerer vi at deler av velferdssamfunnet vårt blir dramatisk svekket i løpet av få år. Vi vet at behovet for helsepersonell og teknologikompetanse vil eksplodere. Vi vet at kommunene allerede mangler arbeidskraft. Likevel holder vi dyktige mennesker på utsiden, til tross for at de bor her, ønsker å bidra og har verdifull kompetanse.

For å sikre fremtidens velferdssamfunn trenger vi:

1. Reformerte godkjenningsordninger som vurderer utdanninger raskere og mer individuelt.
2. Midlertidige autorisasjoner, slik at fagpersoner kan jobbe under veiledning mens dokumentasjon behandles.
3. Tidlig kompetansekartlegging før eller etter ankomst med konkrete veier inn i arbeidslivet.
4. Fjerning av unødvendige krav som ikke gir reell kvalitet, men som i praksis stenger kvalifiserte mennesker ute.

Statistikkens barn. Utenforskapet begynner hos SSB

Statistikkene vi fører i Norge i dag er ikke bare utdaterte, de er med på å holde mennesker nede. Når flyktninger får opphold i Norge, er flukten ferdig. Likevel fortsetter vi å snakke om første-, andre- og tredje generasjons flyktninger og innvandrere, som om mennesker og barn skal bære en evig merkelapp. Barn født i Norge har kun vandret fra sin mors mage. De er norske! Å omtale dem som noe annet er ikke bare feil, det er stigmatiserende, diskriminerende og direkte respektløst.