Diskriminering skaper ulikhet i Norge – ikke migrantene

Det 21. århundret lovet framgang, men dagens verden føles fanget i en evig krisesyklus. Krig, klimakatastrofer, økonomisk ustabilitet og sosial fragmentering smelter sammen til en langvarig nødsituasjon. Feilinformasjon sprer seg raskere enn fakta, sosiale medier forsterker sinne fremfor forståelse, og tilliten til institusjoner svekkes stadig. Det som en gang ble kalt «allmenn tillit», føles nå som nostalgi. I den digitale tidsalderen har til og med sannheten blitt omstridt.

En verden i strukturell ubalanse

Disse krisene er ikke isolerte hendelser. De reflekterer dypere ubalanser mellom makt og rettferdighet, framgang og bærekraft, ambisjon og medfølelse. Løsningen er ikke bare politisk; den er moralsk. Uten samarbeid som bygger på ansvar fremfor profitt eller stolthet, vil framgang forbli skjør.

Denne ubalansen er også synlig i Norge. Den 6. november publiserte Aftenposten artikkelen «Når Fatima bytter navn til Kari, øker lønnen». Forskningen som fremheves i artikkelen, viser en bekymringsfull realitet: Å endre navn kan betydelig forbedre jobbmuligheter og inntekt. Problemet ligger ikke i navnene i seg selv; funnene avdekker strukturell etnisk og religiøs diskriminering, særlig mot muslimer og andre minoriteter.

Når likestilling stopper ved navnet

Til tross for Norges rykte som et likestilt samfunn reiser artikkelen viktige spørsmål om rettferdighet i ansettelsespraksis. Hvis et navn alene kan avgjøre tilgang til arbeid eller lønn, er ikke kompetanse det avgjørende kriteriet. Ferdigheter, erfaring og kvalifikasjoner overskygges av antakelser knyttet til bakgrunn. Enda mer bekymringsfullt er presset unge med muslimsk bakgrunn nå føler for å distansere seg fra sin identitet for å unngå ekskludering.

La oss være klare: Norge har et diskrimineringsproblem. Når sosialt eller økonomisk press øker, blir migranter ofte gjort til syndebukker. Boligmangel, press på velferd eller frykt for kriminalitet – migranter får skylden. Dette narrativet er både enkelt og misvisende.

Faktiske data viser at personer med innvandrerbakgrunn langt oftere opplever diskriminering i arbeidslivet, boligmarkedet og i offentlige tjenester. Dette er ikke perifert eller overdreven aktivisme. Det dokumenteres i undersøkelser, diskuteres i offentlige rapporter og anerkjennes i media. Når mange rapporterer de samme erfaringene, krever det ansvarlighet, ikke avvisning.

Den stille ekskluderingen

Mye av diskrimineringen er subtil. Den gir seg sjelden tydelig til kjenne. Den finnes i jobbsøknaden som ikke får svar, i engangskontrakten som aldri blir permanent, eller i den underforståtte forventningen om at «integrering» betyr å minimere sin egen identitet for å fremstå akseptabel. Norge skriker sjelden ut ekskludering; den praktiseres stille.

Kontrasten blir tydeligere når man ser på migrantenes rolle i samfunnet. De er helt essensielle for arbeidsstyrken. Helsevesen, transport, bygg og anlegg, renhold og servicebransjer er avhengige av dem. Likevel fremstilles de i offentlig debatt ofte som en byrde. Når politikere strammer inn innvandringsregler og snakker om retur, men forholder seg relativt stille til diskriminering, ulikhet og segregasjon, sendes et skadelig signal: Migranter er nyttige, men ikke fullt ut velkomne.

Nylige saker der kommuner ble anklaget for å favorisere enkelte flyktninggrupper fremfor andre, viser en annen ubehagelig sannhet. Diskriminering er ikke begrenset til holdninger i samfunnet; den kan også trenge inn i politiske beslutninger når frykt og fordommer ikke utfordres. Selv om handlingsplaner mot rasisme og antimuslimsk hat er nødvendige, kan ikke et dokument alene endre inngrodde holdninger. Lover virker bare når samfunnet velger ansvarlighet fremfor syndebukker.

Her er realiteten som må erkjennes: Migranter har ikke skapt Norges strukturelle problemer. De har ikke utformet boligmarkedet, underfinansiert integreringsprogrammer eller introdusert ulikhet i skoler og arbeidsplasser. Disse forholdene er konsekvensen av politiske og økonomiske valg over tid. Å skylde på migranter fjerner fokus fra det vanskelige, men nødvendige arbeidet med å reformere systemer som aldri har vært så rettferdige som Norge ofte tror.

Norge er stolt av verdier som rettferdighet, solidaritet og sosial tillit. Men disse verdiene har betydning bare dersom de gjelder for alle. Framgang krever at man konfronterer ubehagelige sannheter, ikke skjuler seg bak et polert nasjonalt selvbilde. Hvis Norge fortsetter å velge syndebukker fremfor løsninger, risikerer landet å bli akkurat det det hevder det ikke er.