Hjem 2026 Utg 05-05.02.2026 Altfor sjelden snakker vi om barna som lever med konsekvensene av ordene...

Altfor sjelden snakker vi om barna som lever med konsekvensene av ordene våre

I debatten snakker vi ofte om folk – sjeldnere med dem, skriver Sammia Naz Zaeem i dette innlegget.
Foto: Privat
Den norske innvandringsdebatten handler ofte om politikk, tall og tiltak. Sjeldnere handler den om dem som lever med konsekvensene – lenge etter at ordene er sagt.

Vi snakker mye om innvandring i Norge.
Men altfor sjelden snakker vi om barna som lever med konsekvensene av ordene våre.

Det skjer noe med mennesker når de igjen og igjen blir omtalt som et problem. Når identiteten deres reduseres til noe som skal forklares, kontrolleres eller rettes opp.

En debatt uten dem det gjelder

I innvandringsdebatten snakker vi ofte om folk. Sjeldnere med dem. Og nesten aldri som dem. Debatten blir en scene. Et verktøy.

For mange politikere handler det om å markere seg før neste valg, samle stemmer og sikre sin plass. Ordene blir hardere. Skillelinjene tydeligere.

Men midt i denne kampen står det ekte mennesker.
Foreldre. Barn. Familier.

Når skyld legges på feil skuldre

Jeg husker blikkene. Kommentarene. Stillheten som var full av mistanke.
22. juli – før det var offentlig kjent hvem som sto bak.

Hvordan mange muslimer bar en skyld de aldri hadde bedt om.
For koblingen var allerede etablert: terror = muslimer.

En kobling formet av år med politiske utspill og medieoverskrifter.

Når historien gjentar seg

Det samme skjer i dag.

Når vi snakker om ungdomskriminalitet, sosialhjelp, integrering og uro, pekes det raskt i én retning: innvandrere. Og løsningen blir ofte den samme – strengere, strammere, hardere politikk.

Men hvem er det vi egentlig snakker om?

Helt vanlige liv

Vi snakker om helt vanlige mennesker.
Som tilfeldigvis har litt mørkere hud. Som kanskje tror på noe annet enn naboen. Spiser annen mat. Kler seg annerledes.

Men som elsker barna sine like høyt som alle andre – og ofte følger dem enda tettere.

For de vet hvor sårbare barna er.
For blikkene. Kommentarene. Stillheten.
For følelsen av å måtte bevise at man hører til.

Barna merker det

Barn merker mer enn vi tror.

Når foreldrene deres blir omtalt som et problem, setter det seg i kroppen. Når identiteten deres stadig kobles til noe negativt, påvirker det selvbildet.

Psykisk helse bygges ikke bare hjemme, men også av følelsen av å være ønsket i samfunnet.

Det vi glemmer

I denne debatten glemmer vi ofte historien.

At mange av dem vi i dag omtaler som en belastning, var med på å bygge landet. De tok dobbeltvakter. De tok de tyngste jobbene. Jobber få andre ville ha – selv når de var høyt kvalifiserte.

De betalte skatt. Bidro til velferdsstaten vi er så stolte av.
Og de tok med seg noe mer.

Smaker. Farger. Liv.
Mat vi elsker. Kafeer vi møtes på. En hverdag som ble rikere.

Ord har konsekvenser

Det er mulig å diskutere innvandring.
Det er nødvendig å stille krav.

Men det er også mulig å gjøre det uten å rive mennesker i stykker på veien.

For når vi hakker ned på foreldre, rammer vi barna.
Når vi gjør grupper til problemer, skaper vi avstand – ikke løsninger.

Ord former liv.
Og barn lever lengst med konsekvensene.