Når verden tier, reiser kurdere seg

I disse dager pågår det flere demonstrasjoner og aktiviteter i regi av kurdere i Norge. De er uttrykk for en pågående urett, men også for et behov for å forklare hvem vi er, og hvorfor vi kjemper. Det er bakgrunnen for at jeg skriver denne kronikken.

Den kurdiske identiteten handler ikke bare om nasjonalisme eller felles traumer, men om resiliens og motstandskraft.

Det er en brutal realitet at vi bærer på dype sår og historisk urett. Det finnes knapt en kurder som ikke har mistet et nært familiemedlem som følge av krig, okkupasjon eller statlig vold. Gjennom det 20. og 21. århundret har kurdere blitt systematisk undertrykt i statene vi er delt mellom.

En historie formet av overgrep

I Irak kulminerte dette blant annet i Anfal-kampanjen, der over 180 000 kurdere ble drept og tusenvis av landsbyer jevnet med jorden. Under samme periode ble sivile rammet av kjemiske våpenangrep, mest kjent i Halabja, hvor rundt 5 000 mennesker ble drept på få timer.

I Tyrkia har forbud mot kurdisk språk, kultur og politisk organisering i tiår vært en del av statens assimileringspolitikk. I Iran har kurdere vært utsatt for militære operasjoner, henrettelser og systematisk marginalisering, særlig i perioder med politisk motstand.

Denne historien er ikke bare en katalog av overgrep, men bakteppet for hvorfor motstand og organisering ble en nødvendighet.

Identitet under konstant forsvar

Også i diaspora har den kurdiske identiteten vært under angrep – ikke gjennom bomber, men gjennom kontinuerlig delegitimering. Å måtte forsvare sin egen eksistens, sitt språk, sin identitet og sitt opphav er en erfaring mange kurdere deler.

Frihet gis ikke. Den kjempes fram

Rettigheter som burde være selvsagte, må stadig forklares og forsvares.

Resiliens som grunnmur

Likevel er ikke kurdisk identitet bygget på frykt alene. Den er forankret i samhold, verdighet og resiliens. I fravær av en egen stat har kurdiske samfunn historisk utviklet sterke kollektive strukturer basert på lokaldemokrati, solidaritet og likestilling.

Demokratiske verdier er ikke noe vi først har lært i diaspora. De er vevd inn i vår kollektive identitet. Kvinners deltakelse i politisk og samfunnsmessig organisering har derfor vært et grunnleggende element – ikke et tillegg.

Kvinners frigjøring som forutsetning

Allerede i Republikken Kurdistan, også kjent som Den kurdiske republikken i 1946, ble dette institusjonalisert. I den korte perioden republikken eksisterte, etablerte kvinner egne organisasjoner og deltok aktivt i det politiske og sosiale livet.

Dette var ikke symbolpolitikk, men et konkret uttrykk for at kvinners frigjøring ble sett som en forutsetning for et fritt kurdisk samfunn.

Denne arven lever videre i den kurdiske kvinnebevegelsen og slagordet Jin, Jiyan, Azadî – kvinne, liv, frihet.

Fra Rojava til Iran

Ideologien fikk sin kanskje tydeligste prøve i Rojava under krigen i Syria. Da IS rykket fram i 2014, sto kurdiske kvinner i frontlinjen – ikke bare som støttefunksjoner, men som organiserte, væpnede og politiske aktører.

Den samme kvinnepolitiske arven fikk global gjenklang etter drapet på den unge kurdiske kvinnen Jina Amini i Iran i 2022. Protestbevegelsen Woman, Life, Freedom ble det største demonstrasjonsutbruddet i landet siden 1979.

Et personlig minne om nødvendighet

Et av mine tydeligste barndomsminner er fra en 8. mars-feiring da jeg var syv år gammel, i en flyktningleir i Sør-Kurdistan. Midt under feiringen ble vi bombet av det iranske regimet. Likevel ble feiringen arrangert igjen året etter.

For oss var kampen for kvinners frihet aldri et valg – men en nødvendighet.

Når verden ser bort

Det vi i dag er vitne til i Rojava, der kurdere blir drept i sine egne hjem, er en skam for menneskeheten og for de såkalte demokratiske kreftene som tier.

Samtidig ser vi kurdere fra alle deler av Kurdistan og diaspora reise seg mot uretten – samlet i motstand, også når prisen er høy.

En identitet bygget på motstand

Den kurdiske identiteten er ikke bygget på offerrollen alene. Den er bygget på resiliens. På fellesskap. På en urokkelig tro på at frihet, verdighet og likestilling ikke gis – de kjempes fram.

Disse verdiene er ikke bare kurdiske. De er universelle.
Men for oss har de alltid hatt en pris.