Foto: Flcikr
Som migrant og far ser jeg med bekymring på hvordan komplekse samfunnstall reduseres til enkle fortellinger om «oss» og «dem». Når identitet gjøres til et regnestykke, mister vi noe grunnleggende: forestillingen om at vi hører til i det samme samfunnet, uavhengig av bakgrunn.
Historien har allerede vist oss hvor farlig slike narrativer kan bli. Terroristen Anders Breivik bygget sitt verdensbilde på konspirasjonsteorier om at Europa befant seg i en demografisk krig. Denne ideologien oppsto ikke i et vakuum, men i et internasjonalt klima der forestillinger om «utskifting» og «indre fiender» ble normalisert.
Poenget er ikke å trekke direkte linjer mellom dagens politiske utspill og ekstrem vold, men å minne om at radikalisering begynner med språk – ikke med handling.
Radikalisering begynner med språk, ikke med handling
Polarisering i en global offentlighet
I dag er utviklingen mer kompleks og mer global. Under USAs president Donald Trump ble konspirasjonstenkning og mistillit til institusjoner en del av mainstream-politikken. Samtidig belønner sosiale medier konflikt og sterke følelser. Algoritmer forsterker innhold som skaper sinne, frykt og identitetspolarisering.
Det er i dette landskapet unge mennesker formes politisk.
Denne situasjonen bekymrer også norske myndigheter. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har gjentatte ganger advart om at høyreekstremisme utgjør den største terrortrusselen i Norge, og at konspirasjonsteorier om «utskifting» og tap av nasjonal identitet er sentrale drivere for radikalisering.
Det betyr at språket vi bruker i offentligheten ikke bare er politikk – det er også sikkerhetspolitikk.
Språket i den offentlige debatten er ikke bare politikk – det er sikkerhetspolitikk
Polarisering skaper motpolarisering
Radikalisering går imidlertid ikke bare én vei. I USA har man sett hvordan unge med innvandrerbakgrunn også kan bli radikalisert – noen ganger mot andre innvandrere – når de møter konstant mistenkeliggjøring, tap av verdighet og mangel på tilhørighet.
Polarisering skaper motpolarisering. Når samfunnet forteller deg at du er et problem, begynner noen å lete etter identitet i lukkede og ekstreme miljøer.
Når «norsk» blir et politisk våpen
Derfor handler denne debatten ikke bare om FrP, Statistisk Sentralbyrå (SSB) eller enkeltstående påstander. Den handler om hvordan vi definerer «norsk».
SSB opererer ikke med begrepet «etnisk norsk». Det er et politisk konstruert uttrykk. Når det likevel brukes i offentlig debatt, flyttes samtalen fra demografi til identitetspolitikk – og fra fakta til frykt.
For unge mennesker blir dette et eksistensielt spørsmål: Er jeg en del av Norge – eller er jeg en del av problemet?
Hvis svaret de møter gang på gang er mistenksomhet, vil noen vende ryggen til fellesskapet. Ikke fordi de hater Norge, men fordi Norge ikke speiler dem tilbake som borgere.
Når samfunnet forteller deg at du er et problem, begynner noen å lete etter identitet i ekstreme miljøer
Et samfunn i endring – alltid
Norge har alltid vært i endring. Fra indre migrasjon til arbeidsinnvandring. Fra fiskerbondesamfunn til bysamfunn. Fra enspråklighet til flerspråklighet.
Det norske fellesskapet har aldri vært statisk. Det har vært en prosess.
Spørsmålet er ikke hvem som blir flest, men om vi klarer å opprettholde en felles politisk og sosial identitet der alle kan kjenne seg igjen.
Hvem taper når identitet blir våpen?
Når statistikk brukes som våpen i kampen om hvem som hører til, taper alle. Ungdom taper håp. Demokratiet taper tillit. Samfunnet taper sammenhengskraft.
Det sterkeste vernet mot ekstremisme er ikke flere fiendebilder, men flere fellesskap. Ikke flere demografiske skremsler, men flere fortellinger om tilhørighet.
Hvis vi virkelig er bekymret for radikalisering, må vi begynne med språket vårt. For det er der framtiden formes – lenge før noen tar et ekstremt valg.
