Foto: Privat
Når man slenger ut påstander og bygger brede konklusjoner på anekdoter og fordommer, bidrar man ikke til opplysning. Man bidrar til polarisering. Og det er problematisk i seg selv.
Hijab redusert til «mote» og moralsk stempling
Når hijab omtales som et «vestlig moteplagg», eller når det påstås at «de verste muslimene jeg har møtt bruker hijab», er det en av de mest uredelige og respektløse måtene å snakke om religion, identitet og kvinners valg på.
For svært mange er hijab et religiøst plagg og et bevisst valg, knyttet til tro, praksis, samvittighet og tilhørighet. At uttrykket kan variere mellom generasjoner og kulturer – dupatta, skjerf, ulike former – endrer ikke det grunnleggende: Det er et plagg med tydelig religiøs betydning for millioner av kvinner verden over.
Å redusere dette til en «vestlig greie» basert på noen TikTok-trender holder ikke. Det er en overfladisk forklaring som ignorerer både historie, religion og kvinners faktiske erfaringer.
Men det mest alvorlige er dette: Det finnes svært mange unge kvinner i Norge som bruker hijab og samtidig opplever hets, blikk, kommentarer, trakassering og mistenkeliggjøring i hverdagen. Kvinner som stadig får spørsmål om de er undertrykte. Kvinner som blir nektet jobber. Kvinner som må forklare seg igjen og igjen bare fordi de dekker håret sitt.
Har du snakket med dem?
Når hijab avfeies som «moteplagg» eller «kult», usynliggjør man disse erfaringene. Samtidig gir man legitimitet til dem som allerede ser på hijab som noe useriøst, mistenkelig eller problematisk.
Og når man i tillegg sier at «de verste muslimene jeg har møtt bruker hijab», gjør man to ting samtidig: Man moraliserer over kvinners tro og bekledning – og knytter et synlig muslimsk uttrykk direkte til karakter, verdi og hvem som anses som «gode» eller «dårlige» muslimer.
Dette er ikke et oppgjør med sosial kontroll.
Det er stempling.
Og det er nettopp slik muslimhat normaliseres i hverdagen.
Dette er ikke et oppgjør med sosial kontroll. Det er stempling
«Jeg kan ikke ha pakistanske venner»
Utsagnet om at man «ikke kan ha pakistanske venner» er oppsiktsvekkende.
Negativ sosial kontroll finnes. Ja. Det må tas på alvor. Det er fullstendig uakseptabelt at mennesker skal bli truet for å ytre sine meninger – uansett hvor sterkt man måtte være uenig. Trusler og hets bidrar ikke til en saklig offentlig samtale, men undergraver demokratiet og skaper frykt. I et åpent samfunn må vi tåle uenighet og møte meninger med argumenter, ikke med vold eller forsøk på å kneble dem vi ikke liker
Men når sosial kontroll gjøres om til et «pakistansk venneproblem», går man fra å kritisere et fenomen – til å generalisere en hel gruppe mennesker.
Det ligger også en selvmotsigelse her: Man sier man er liberal og ikke bryr seg om hva andre gjør, men samtidig avskriver man et helt miljø som moralsk problematisk og uegnet som venner.
Når man snakker om frihet til å velge partner, leve som man vil og kle seg som man vil som et «problem» i pakistanske miljøer, ligger det en implisitt påstand der: at pakistanske jenter i utgangspunktet er imot disse frihetene.
Det er både urettferdig og respektløst.
Dette er ikke liberalisme. Det er en snever forståelse av frihet som ender med å sortere mennesker, ikke frigjøre dem.
Og la oss være ærlige: Baksnakking, dobbeltmoral, kontroll og skam finnes i mange miljøer – også i majoritetskulturen. Forskjellen er at når det skjer der, kalles det «dårlige relasjoner». Når det skjer hos minoriteter, blir det «kultur».
Det er et mønster vi burde ha lært å kjenne igjen.
Når det skjer i majoriteten, kalles det «dårlige relasjoner». Når det skjer hos minoriteter, blir det «ukultur»
Antisemittisme, Israel og Palestina – og en bagatellisering av virkeligheten
Antisemittisme er reelt og alvorlig, og må bekjempes kompromissløst. Punktum.
Men det som skjer når man hevder at hat mot jøder «kommer av hat mot Israel», at dette hovedsakelig kommer fra «arabere», og samtidig antyder at reaksjonene mangler historisk forankring og drives av TikTok og sosiale medier, er noe annet.
Da bagatelliserer man en ekstremt brutal virkelighet.
Dette handler ikke om narrativer. Det handler om mennesker som blir drept hver eneste dag. Barn som bombes. Familier som utslettes. Nabolag som jevnes med jorden.
Å si at «Israel og Palestina må klare å leve ved siden av hverandre» uten samtidig å forholde seg til maktubalansen, okkupasjonen og den pågående katastrofen, er ikke nyansert. Det er virkelighetsfjernt.
Skal man virkelig si dette til palestinere som mister barna sine? Til mennesker som lever under konstant frykt? Til de som ikke har kontroll over eget land, eget luftrom eller egen sikkerhet?
Dette er ikke et «midt imellom»-spørsmål på samme måte som en politisk uenighet i et kommentarfelt. Det er en humanitær katastrofe. Og når man reduserer det til sosiale medier og «arabisk sinne», fratar man både palestinere og debatten verdighet.
Man kan bekjempe antisemittisme uten å bagatellisere palestinsk lidelse.
Man kan støtte jøders trygghet uten å late som kritikk av en stat er hat mot et folk.
Og man kan snakke om historie uten å late som den begynner på TikTok.
Man kan bekjempe antisemittisme uten å bagatellisere palestinsk lidelse
Velferdsmyter forklart som «realpolitikk»
Det er reelle utfordringer knyttet til lav sysselsetting i enkelte grupper, og til at veien inn i kvalifisert arbeid kan være lang. Der er det legitimt å snakke om språk, godkjenning av utdanning og lange løp.
Men når man insinuerer at folk ikke jobber fordi «det lønner seg», at man «får penger på penger» ved å være syk, eller at kvinner får mange barn for velferd, undergraver man all seriøsitet.
Dette er spekulativt, stigmatiserende og en type retorikk som gjør integrering vanskeligere, ikke lettere.
Ord blir til holdninger
Man kan være uenig politisk. Det er helt legitimt. Men dette handler ikke lenger bare om uenighet.
Når man bruker posisjonen sin til å:
– redusere hijab til mote
– rangere hvem som er «gode» og «dårlige» muslimer
– avskrive hele miljøer som uegnede som venner
– bagatellisere ekstrem vold og lidelse som «TikTok-narrativer»
– gjenta velferdsmyter som alltid rammer de samme gruppene
… da driver man ikke opplysning. Man driver normalisering av fordommer.
Det er ikke modig. Det er ikke nyansert. Og det er ikke ansvarlig politikk.
Politikk handler ikke bare om å mene noe. Det handler også om å veie ordene sine.
For ord blir til holdninger.
Og holdninger blir til handling.
Politikk handler ikke bare om å mene noe. Det handler også om å veie ordene sine.
