Cristina fikk opphevet norsk utenlandadopsjon – jeg har fått datteren min tilbake!

– Jeg har vært veldig trist, og nå er jeg bare veldig glad for å ha fått datteren min tilbake.

Det sier Cristina Inez Zuñiga til Utrop på telefon fra Costa Rica. Datteren hennes, Sandra Vanessa Borhaug, er også med i samtalen.

Cristina er Sandras biologiske mor. Sandra kom til Norge gjennom en utenlandsadopsjon – uten Cristinas samtykke.

20. februar fikk Cristina vedtaket: Bufetat har innvilget søknaden din om adopsjon.

Historisk

At en biologisk forelder adopterer tilbake et barn som er utenlandsadoptert til Norge, har aldri skjedd tidligere.

At en biologisk forelder adopterer tilbake et barn som er utenlandsadoptert til Norge, har aldri skjedd tidligere

Juridisk kalles det voksenadopsjon, uavhengig av om foreldreskapet er bevist gjennom en DNA-test.

Det kreves ikke samtykke fra adoptivforeldre, men uttalelsene deres skal tillegges vekt. Den adopterte må samtykke, og prosessen krever en grundig juridisk vurdering fra Bufetat.

Adoptivfaren til Sandra er enig i at det er best å kutte alle bånd. Adoptivmoren er død. Det fremgår av dokumenter som Utrop har sett.

Sandra sier hun har hatt en svært krevende oppvekst, og at hun ikke har hatt kontakt med adoptivforeldrene siden hun var ung voksen.

– Jeg har lenge lett etter en løsning for å komme ut av det påførte slektskapet. Nå føler jeg meg fri, sier hun.

Det tok imidlertid to år å få opphevet adopsjonen. Sandra, som selv er jurist, tok kontakt med Bufdir. Der fikk hun flere ganger beskjed om at det ikke fantes lovhjemmel for dette.

– Til slutt fikk jeg kontakt med en jurist i Barne- og familiedepartementet som sa at det ikke var til hinder at søkeren er utenlandsk.

Deretter fulgte det Sandra beskriver som en svært omstendelig og tungvint prosess.

Cristina mener også det tok for lang tid.

– Dette burde blitt avgjort mye tidligere. Jeg er jo Sandras mor, sier hun.

Dette burde blitt avgjort mye tidligere. Jeg er jo Sandras mor

Bufdir svarer

Barne- og familiedirektoratet (Bufdir) svarer på kritikken:

– Vi kan ikke uttale oss om dialogen med Bufetat og departementet. På generelt grunnlag kan vi si at det stemmer at det i Norge ikke er mulig å oppheve en adopsjon som er besluttet og gjennomført i utlandet. Samtidig er det mulig å søke om voksenadopsjon i Norge så lenger den som skal adopteres bor i Norge, selv om den som søker om å adoptere bor i utlandet, men adgangen er meget snever.

Bufdir redegjør videre for regelverket rundt omgjøring av adopsjoner til slutt i artikkelen.

Ville ha lyse spedbarn uten funksjonsnedsettelser

Cristina bodde i småbyen El Rodeo i Costa Rica, rundt ti kilometer utenfor hovedstaden San José.

– Området ble besøkt av fremmede som lette etter barn i kjente fattige områder. Jeg oppfatter dem som «barnehøstere», sier Sandra.

Cristina skilte seg ut fordi hun hadde et europeisk utseende. Da disse menneskene så henne, ønsket de kontakt.

– Det var lyse spedbarn uten funksjonsnedsettelser som var mest etterspurt for adopsjon.

Det var lyse spedbarn uten funksjonsnedsettelser som var mest etterspurt for adopsjon.

Sandra påpeker at moren var veldig lys, med lyse øyne og brunt hår.

– Hun er mye lysere enn meg, sier Sandra.

Sandra er yngst av tre søsken. Broren og søsteren har en annen far. Cristina var ugift, og ingen av fedrene var særlig involvert.

De bodde sammen med Cristinas søster og hennes to barn.

En dag da søsteren var alene hjemme med alle barna, kom noen og tok Sandra og de to søsknene hennes. De to eldre søskenbarna løp bort.

Barna bodde først et sted i nærheten, før de ble flyttet til San José.

Cristina fant etter hvert ut hvor de var, men hun fikk ikke komme inn noe sted.

– Etter mye om og men fikk hun høre at barna hennes hadde blitt sendt til Finland. Ingen sa noe om Norge. Hun visste heller ikke hvor Finland var.

– Hun skrev aldri under på noe?

– Nei. I dokumentene i Norge står det ingenting om hvor vi kommer fra eller hvem moren vår var. Det eneste som står, er etternavnet vårt, sier Sandra.

Det eneste som står i dokumentene i Norge er etternavnet vårt

– Familielikheten var slående

Da Sandra var 21 år, dro hun til Costa Rica for å prøve å finne moren sin.

Noe som viste seg å ikke være vanskelig.

Sandra hadde et vaksinasjonskort med en kode. Myndighetene klarte å koble koden til et register som viste Cristinas adresse.

Hun tok deretter en taxi og fant lett ut hvor moren bodde.

– Visste hun om at du skulle komme?

– Nei, hun visste ingenting. Men hun hadde hatt noen forutanelser eller drømmer, sier Sandra.

Hun forteller at møtet var en fin opplevelse, selv om det aldri er noen garanti for at slike møter går bra.

– Men det føltes naturlig at vi fikk et godt forhold.

Det var også første gang Sandra så noen som lignet på henne. Faren til søsknene hennes har urfolksbakgrunn.

– Det var veldig lett å se familielikheten, sier hun.

– Alltid en risiko

Sandra tror utenlandsadopsjon vil bli faset ut, fordi det ikke er mulig å fjerne all risiko.

– Og den som bærer risikoen, er barnet. Du er også helt alene når du kommer til et nytt land, sier hun.

Hun viser til forskning som tyder på at adopterte har høyere risiko for å havne i barnevernet.

– Mange har en slags kortslutning og tenker at det å komme til Norge automatisk er til barnets beste, sier Sandra.

Mange har en slags kortslutning og tenker at det å komme til Norge automatisk er til barnets beste.

Hun mener at det i adopsjonsprosessen må stilles samme krav som det gjøres i åpenhetsloven fra 2022.

Loven pålegger større virksomheter som selger varer og tjenester å dokumentere risikovurderinger for å sikre ivaretakelse av menneskerettigheter. Det gjelder både i Norge og utlandet.

– Når barn flyttes på tvers av kontinenter, må det dokumenteres at barnets menneskerettigheter er oppfylt.

Hun viser til at de rettslige rammene er fastsatt i FNs barnekonvensjon, hvor en grundig barnets beste vurdering skal tas.

– I en tvangsflytting av barn fra sør til nord skal en ikke tillate noe annet enn null risiko. Noe som vil kreve enorme ressurser fra staten. Private aktører kan ikke ha ansvar for formidling av barn, sier Sandra.

Hun mener adopterte bør få mulighet til å søke om oppheving av adopsjonen.

– Det bør også være en erstatningsordning utfra visse kriterier, sier Sandra.

Hun understreker at hun har forståelse for at barn trenger hjelp.

– Men vi kunne heller hjulpet land med å bygge opp fosterhjemssystemer og støttet dem på systemnivå.

Sandra påpeker at det fortsatt ikke er politisk enighet om å fase ut utenlandsadopsjon.

– Systemet drives også av etterspørsel fra par som ønsker å adoptere.

Cristina, Sandra og menneskerettighetsjurist Ana Marcela Montano fra Costa Rica har vært i møte med granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner.

Granskingsutvalget ferdigstiller nå arbeidet sitt. Rapporten fra det to år lange arbeidet skal være klar i juni.

Utvalget har allerede presentert delrapporter om Colombia og Ecuador. Utvalget retter kritikk mot norske myndigheter og adopsjonsorganisasjoner for manglende kontroll, og konkluderer med at adopsjonene fra disse landene ikke har vært trygge og sikre nok. Rapporten påpeker også kritikkverdige forhold rundt hvordan penger ble håndtert.

Sandra påpeker at mye av problematikken er lik i flere latinamerikanske land.

Hun viser til et utdrag fra en rapport etter en reise Statens adopsjonstilsyn gjorde til Latin-Amerika i 1988, som Utrop har fått innsyn i.

Om Costa Rica står det:

Fra Pani (Costa Ricas adopsjonsmyndigheter anm.) ble det etterlyst flere søknader fra Norge, mens det fra norsk side ble gjort oppmerksom på at vi har forholdsvis få søkere som ønsker så store barn, eller søskengrupper, som de som hittil har vært tildelt fra Costa Rica. Begrunnelsen som ble gitt var at costaricanske familier blir prioritert, og de ønsker alle lyse spedbarn uten handikap. Direktør Villalobos ble interessert av spørsmålet om alder, og mente det måtte være mulig å frigi yngre barn også til utlandet.

– Det som er felles, er at det har vært en lokal kontaktperson mot Norge som har skaffet barn på bakgrunn av etterspørsel, sier Sandra.

I Costa Rica fungerte en norsk kvinne, gift med en costaricansk mann, som kontaktperson og tolk.

Kan bli dobbelt statsborger

Cristina har vært i Norge to ganger, og Sandra har vært mange ganger i Costa Rica.

Sandra snakker greit spansk, og den blir stadig bedre. De har gode samtaler.

Cristina skal fortsette å bo i Costa Rica, mens Sandra blir boende i Norge.

Hun beholder sitt norske statsborgerskap, men kan også søke om costaricansk statsborgerskap.

– Vedtaket må legges fram for Registro Civil (folkeregisteret), så kan familietilknytning endres. I utgangspunktet skal ikke barn skrives ut av registeret ved adopsjon til utlandet, sier Sandra.

Sandra vil kontakte medier i Costa Rica og håper de vil dekke saken.