Foto: Flickr/TempusVolat
Regjeringen la 27. mars fram et forslag til en ny lov som handler om innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Loven gjelder tre statlige hjelpetjenester: Kompetanseteamet, mangfoldsrådgiverne i skolen og spesialutsendinger ved noen norske ambassader og utenriksstasjoner.
Regjeringen sier at loven skal gjøre det klarere når disse tjenestene kan samle inn, bruke og dele opplysninger for å hjelpe folk. Målet er å stanse vold og kontroll, hjelpe dem som er i fare og få tjenestene til å jobbe bedre sammen. Samtidig sier departementet at loven ikke gjelder hele hjelpeapparatet, som skole, barnevern, politi og helsevesen. Den handler først og fremst om de spesielle tjenestene som allerede finnes.
Leder i MiRA-senteret, Khansa Ali, sier man lenge har etterlyst en bedre samordning blant offentlige etater.
– Mange av kvinnene og unge jenter som kommer til oss, forteller at de tidligere har vært i kontakt med flere instanser, særlig helsevesenet, uten å få den hjelpen de trengte. Signalene om vold blir ofte ikke fanget opp eller fulgt opp på en tilfredsstillende måte.
Videre sier hun:
– Utredningen bekrefter mye av det MiRA-Senteret har erfart gjennom mange år: både ofre og gjerningspersoner har ofte hatt kontakt med offentlige tjenester i forkant – som politi, helsevesen, barnevern og skole.
Kompetansemangel
Khansa sier dagens situasjon preges av at taushetsplikt og komplisert lovverk gjør mange ansatte usikre på hva de kan dele.
– Manglende kompetanse på risikovurdering og vold i nære relasjoner bidrar til at signaler ofte ikke blir fanget opp eller tolket riktig. Det er derfor viktig med tiltak som å styrke opplæring i regelverket for informasjonsutveksling, lovfeste samarbeidsplikter og etablere faste tverrfaglige team som håndterer saker om vold i nære relasjoner. Ingen etat alene kan forebygge alvorlig vold. Det er summen av kunnskapen hos politi, helse, barnevern og skole som kan forebygge kriminalitet som vold i nære relasjoner.
Loven som gjelder de spesielle tjenestene mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold og er egentlig ganske begrenset.
– For å faktisk stanse vold og kontroll må man også inkludere det øvrige hjelpeapparatet og lovfeste retten til hjelp.
Staten vil kunne dele sensitive opplysninger tidligere enn i dag
Bakgrunnen for lovforslaget er at reglene i dag er spredt mange steder. Noe står i lover, noe i instrukser og noe i rundskriv. Ifølge proposisjonen har dette gjort det uklart både for ansatte og for dem som trenger hjelp. Mange har vært usikre på hvilke regler som gjelder, og når de kan dele informasjon.
Regjeringen viser også til NOU 2024:13 Lov og frihet hvor utvalget foreslår 60 endringer i reglene for å gi bedre vern til barn, unge og voksne som blir utsatt for negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Utvalget skrev at mange ansatte er usikre på hva de kan si videre, hva de må si videre, og når de må gripe inn. Det kan føre til at hjelpen kommer for sent.
En egen utredning fra Deloitte kom fram til mye av det samme. Den viste at flere av tjenestene ikke har et godt nok grunnlag i lov for å lagre og bruke personopplysninger. Den viste også at det ikke er tydelig nok når tjenestene kan dele taushetsbelagte opplysninger med hverandre. Regjeringen vil rydde opp i dette med en ny lov.
Spørsmålet er om klarere regler for staten er nok, når den som trenger hjelp fortsatt ikke får en klar rett til å få den
Problemet er stort
Lovforslaget viser også at negativ sosial kontroll er et stort problem. I 2024 ga Kompetanseteamet råd og hjelp i 1402 saker. Mangfoldsrådgiverne behandlet 1031 saker. Spesialutsendingene behandlet 310 saker. Departementet sier at samme sak kan være registrert flere steder, så tallene kan ikke legges sammen til ett samlet tall. Men de viser likevel at mange trenger hjelp.
Tallene viser også hva slags saker det er snakk om. Hos Kompetanseteamet handlet mange saker om trusler og vold, opphold i utlandet mot egen vilje, negativ sosial kontroll og tvangsekteskap. Hos mangfoldsrådgiverne var negativ sosial kontroll den klart største gruppen saker. Hos spesialutsendingene handlet svært mange saker om folk som var i utlandet mot sin vilje.
Dette betyr at loven ikke bare handler om de mest kjente sakene, som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Den handler også om press i hverdagen, streng kontroll, trusler, frykt og unge som blir sendt ut av landet eller holdt tilbake der. I skolen møter mangfoldsrådgiverne ofte elever som sliter med press hjemme, psykiske plager, ensomhet og redsel. Noen ganger blir dette til alvorlig vold. Andre ganger kan tidlig hjelp stoppe det før det går så langt.
Men loven gir ingen rett til hjelp
Det viktigste i proposisjonen er kanskje det loven ikke gjør. Departementet skriver rett ut at loven ikke gir nye rettigheter til enkeltpersoner. Den gir heller ikke nye plikter til det offentlige hjelpeapparatet. Loven skal først og fremst lage klarere regler rundt tilbudene som allerede finnes.
Det samme ser vi i selve lovforslaget. Der står det at tjenestene kan yte hjelp. Det står ikke at de skal gjøre det. Bergen kommune tok opp dette i høringen. Kommunen mente loven burde si at tjenestene skal hjelpe, fordi det ville gjøre ansvaret tydeligere og styrke rettssikkerheten til dem som er utsatt. Departementet sa nei. Det svarte at loven ikke skal gi folk en rett til disse tjenestene, og heller ikke tvinge myndighetene til å ha dem.
Det gjør at loven først og fremst blir et verktøy for styring og samarbeid. Den kan gjøre det lettere for tjenestene å jobbe sammen. Den kan gjøre reglene klarere. Men den gir ikke den som trenger hjelp, en rett til å kreve den.
Loven handler mye om personopplysninger
En stor del av loven handler om personopplysninger. Regjeringen vil gjøre det tydeligere når opplysninger kan samles inn, lagres og deles. Grunnen er at sakene ofte er vanskelige og at flere tjenester må jobbe sammen. Når reglene er uklare, kan folk få hjelp for sent. Derfor vil regjeringen ha klarere regler.
Departementet sier samtidig at dette er et inngrep i privatlivet. Derfor må reglene være tydelige. De må også være nødvendige og stå i forhold til det man vil oppnå. Regjeringen bruker blant annet Grunnloven, menneskerettighetene og personvernreglene som begrunnelse for at en egen lov trengs.
Samtidig sier proposisjonen at andre lover fortsatt vil gjelde for mange offentlige ansatte. Det betyr at hvis for eksempel politiet eller UDI får opplysninger som gjør at de må handle etter sine egne regler, så gjelder de reglene fortsatt. Det er her noe av det vanskelige ligger. En lov som skal hjelpe utsatte, kan også gjøre noen redde for hva opplysningene deres senere kan bli brukt til.
Kritikk mot loven
Selv om mange støtter en egen lov, kommer det også kritikk. Datatilsynet støtter at reglene må stå i lov. Men tilsynet advarer også om at reglene kan bli for vide og for uklare. Det kan bli vanskelig for ansatte å vite hvor grensen går. Det kan også bli utrygt for dem loven gjelder.
Advokatforeningen er også kritisk. Den peker på at ordet «nødvendig» kan bety ulike ting i ulike saker. Det som er nødvendig i en akutt sak om tvangsekteskap, er ikke det samme som i en tidlig bekymring på en skole. Når loven bruker åpne ord, kan mye ansvar havne hos ansatte i førstelinjen. Ikke alle har nok juridisk kunnskap til å gjøre slike vurderinger alene. Det er særlig viktig i saker som gjelder barn og unge.
Det finnes også en annen kritikk. Noen er redde for at folk vil be om mindre hjelp hvis de er usikre på hvem som får vite hva. Bufdir og andre advarer om at utsatte kan trekke seg unna hvis de frykter at opplysninger senere kan bli brukt i politisaker eller saker om opphold. For folk som allerede lever med press, vold og frykt, kan slik usikkerhet være nok til at de ikke tør å søke hjelp. Dette er en av de vanskeligste sidene ved lovforslaget. Hvordan får man bedre samarbeid uten å ødelegge tilliten hos dem man vil hjelpe?
Frykt for at minoriteter blir stemplet
Noen av høringsinstansene er også kritiske til ordene som brukes i loven. Antirasistisk senter og MiRA-senteret mener at uttrykk som «negativ sosial kontroll» og «æresmotivert vold» ofte blir knyttet til minoriteter. De frykter at loven kan gjøre dette enda sterkere, og at noen grupper blir stemplet. De mener det hadde vært bedre å bruke enklere og mer direkte ord, som psykisk vold eller kontrollerende atferd.
Departementet svarer at loven er laget på en nøytral måte. Det sier at slik kontroll og vold kan finnes i ulike miljøer og grupper. Departementet viser også til at kontroll kan være knyttet til religion, ideer eller andre sterke normer. Andre høringsinstanser har også vært opptatt av at loven må være bred nok til å fange opp flere typer kontroll, ikke bare det som skjer i enkelte minoritetsmiljøer.
Mange støtter loven likevel
Selv om det finnes kritikk, viser proposisjonen at de fleste som uttalte seg i høringen, støtter at det kommer en egen lov. Mange mener dagens regler er for spredte og vanskelige å bruke. Flere sier at en egen lov kan gjøre samarbeidet bedre og gjøre det lettere å komme tidligere inn i alvorlige saker.
Det betyr at den store uenigheten ikke handler om det bør komme en lov eller ikke. Den handler heller om hvordan loven skal se ut. Hvor vide skal reglene være? Hvor mye skal kunne deles? Hvor tydelige må rettighetene være? Og hvordan kan man lage en lov som både beskytter utsatte og gjør at de fortsatt tør å be om hjelp?
Et viktig skritt, men ikke nok
Lovforslaget er et forsøk på å rydde opp i et felt der reglene lenge har vært uklare. Det kan gjøre det lettere for tjenestene å jobbe sammen. Det kan også gjøre det lettere å oppdage alvorlige saker tidligere og gi bedre hjelp i noen saker.
Men loven løser ikke alt. Den bygger i stor grad videre på de tilbudene som allerede finnes. Den gir ikke utsatte en ny rett til hjelp. Og den lar flere vanskelige spørsmål stå åpne, særlig om personvern, tillit og rettssikkerhet.
