Frp-rådgiver Hårek Hansen skal ha kalt pakistanere for «minusvarianter» og sagt at de helst ikke burde få barn i Norge. Uttalelsen falt i en samtale med TV 2-journalister før Frps landsmøte, og har skapt sterke reaksjoner.
Det er helt riktig å ta sterk avstand fra Hansens uttalelse. Ikke bare fordi ordene er grove. Men fordi de retter seg mot en hel folkegruppe.
Når pakistanere blir omtalt som «minusvarianter», handler det ikke om kritikk av innvandringspolitikk. Det handler heller ikke om en saklig debatt om integrering, arbeid eller levekår. Det handler om å sette mennesker i en lavere kategori.
Det er nettopp derfor mange oppfatter dette som rasistisk. Utsagnet sier i praksis at noen mennesker er mindre verdt enn andre. Og når dette kobles til at de helst ikke bør få barn, blir det enda mer alvorlig. Da nærmer man seg en tankegang der noen grupper helst ikke bør føre slekten videre. Sammenholdt med at Hansen sa at pakistanere helst ikke må få barn får en mørk historisk klang. Det minner om rasehygienisk tenkning, der enkelte grupper ble sett på som mindre ønskelige enn andre.
Dette må avvises uten forbehold.
Ingen folkegruppe er en «minusvariant». Menneskeverd kan ikke måles i statistikk. Et menneske blir ikke mer eller mindre verdt ut fra sysselsettingstall, utdanning, inntekt eller landbakgrunn.
Samtidig må vi klare to tanker på én gang. Vi må avvise rasistisk språk. Men vi må ikke avvise virkelige problemer.
Vi må avvise rasistisk språk. Men vi må ikke avvise virkelige problemer.
Problemet har vært diskutert før
Det er viktig å få fram at lav sysselsetting blant pakistanske innvandrerkvinner ikke er et nytt tema. Dette har vært diskutert lenge, også i Utrop og blant norsk-pakistanske debattanter selv. Også av han som anmeldte Hansen for rasisme, nemlig Aslam Ashan.
I en Utrop-sak fra 2021 om norsk-pakistanernes integrering etter 50 år i Norge, pekte Aslam Ahsan på nettopp dette. Han advarte mot et for pent glansbilde av integreringen. Ahsan sa:
– Flesteparten av norsk-pakistanerne har klart seg greit, men det er mange som ble hengende etter.
Han la også til:
– Spesielt er sysselsettingen blant kvinner med pakistansk bakgrunn fortsatt for lav.
Dette er et viktig poeng. Kritikk av lav sysselsetting blant pakistanske kvinner kommer ikke bare utenfra. Den har også kommet fra folk med pakistansk bakgrunn, som har kjent miljøet i mange tiår.
Derfor blir det feil når debatten gjøres til et valg mellom to ytterpunkter. Enten at alt går bra. Eller at pakistanere omtales som et problem i seg selv, for begge deler blir galt.
Det riktige er å si: Ja, det finnes alvorlige utfordringer. Men nei, utfordringene gjør ikke mennesker mindre verdt.
Er pakistanere «minus» i innvandrerregnskapet?
Hansen brukte et avhumaniserende språk. Men bak slike ord ligger ofte en annen påstand: at noen grupper gir mer til samfunnet, mens andre grupper bare er en belastning. Dette ble flittig debattert i Utrop, senest i april.
SSB-tallene viser at pakistanske innvandrerkvinner har langt lavere sysselsetting enn både pakistanske menn og befolkningen ellers. Tall offentliggjort forrige uke, viser at i 4. kvartal 2025 var kun 44,8 prosent av pakistanske innvandrerkvinner i alderen 20–66 år sysselsatt. For pakistanske menn var tallet 74,6 prosent. Det er et gap på 29,8 prosentpoeng. Og dette kjønnsgapet er størst blant pakistanske kvinner når vi sammenlikner med andre innvandrergrupper.
Det er et stort avvik. Det må tas på alvor.
Men dette betyr ikke at pakistanere som gruppe er «minus». For det første er menn med pakistansk bakgrunn i langt større grad i arbeid. For det andre skjuler slike tall store forskjeller mellom generasjoner. Vi må også huske på at denne pakistanere i alderen 20–66 år utgjør kun 11 000 personer i Norge! Og antallet pakistanske kvinner i alderen 20–66 år som er ikke er i arbeid er rundt 5 000! Og fordi mannen er i arbeid, mottar ikke disse ytelser fra NAV. Så pakistanere belaster ikke velferdsstaten noe særlig.
Pakistanere belaster ikke velferdsstaten noe særlig
Hvorfor er sysselsettingen lav blant pakistanske innvandrerkvinner?
Det er særlig førstegenerasjonen kvinner som trekker tallene ned. Mange av dem kom til Norge som voksne. Mange kom gjennom familieinnvandring. Mange hadde lite skolegang fra Norge. Mange fikk hovedansvaret for barn og hjem.
Sysselsettingsgapet må forklares med flere forhold samtidig. Mange pakistanske kvinner kom til Norge som voksne, fra noen bestemte landsbyer. Det handler om alder ved ankomst, familieinnvandring, omsorgsansvar, svakere norskferdigheter, problemer med å få brukt utdanning fra utlandet, deltid, lavlønnsyrker og diskriminering i arbeidslivet.
Dette er viktig. Det finnes ikke én enkel forklaring. Det er ikke nok å si «kultur». Det er heller ikke nok å si «diskriminering». Begge deler kan spille en rolle, men de virker sammen med andre forhold.
Når vi ser på etterkommerne, blir bildet et helt annet.
Pakistanske kvinner som kom til Norge som barn, eller som er norskfødte med innvandrerforeldre, har langt høyere sysselsetting. For pakistanske kvinner i alderen 25–39 år var sysselsettingen 75,9 prosent blant tidliginnvandrede kvinner, mot 75,2 prosent blant menn. Blant norskfødte med innvandrerforeldre var sysselsettingen 75,9 prosent for kvinner og 79,6 prosent for menn.
Etterkommerne viser at integrering virker
Utrop skrev allerede i 2020 om forskning som viste at minoritetskvinner i utdanning og arbeid har gjennomgått en stor endring. Artikkelen viste til forskningsprosjektet «Pathways to Integration» ved Institutt for samfunnsforskning. Der kom det fram at etterkommere av innvandrere samlet sett gjør det langt bedre enn innvandrere i utdanning og arbeidsliv. Kvinnelige etterkommere tar i stor grad høyere utdanning, og mange deltar i arbeidslivet nesten på linje med mennene.
Særlig interessant er den norsk-pakistanske gruppen. Utrop-saken viste at blant alle innvandrere fra Pakistan i yrkesaktiv alder var 37 prosent av kvinnene i arbeid den gang. Blant etterkommerne var sysselsettingen nesten 70 prosent blant kvinnene, bare litt lavere enn blant mennene. Forsker Arnfinn H. Midtbøen kalte dette en «kjønnsrevolusjon».
Dette er kanskje det sterkeste svaret til Hansen.
Hvis pakistansk bakgrunn i seg selv var problemet, ville ikke etterkommerne gjort det så mye bedre. Da ville ikke norsk-pakistanske kvinner som er født eller oppvokst her, deltatt så sterkt i utdanning og arbeid.
Tallene viser noe annet: Når barn får norsk skole, norsk språk, utdanning og tidlig tilgang til samfunnet, går det langt langt bedre.
Det er ikke et argument mot pakistanere. Det er et argument for mer og bedre integrering.
Kultur kan diskuteres, men ikke misbrukes
Det betyr ikke at kultur og normer er uten betydning.
I noen familier og miljøer har det vært sterkere forventninger om at kvinner skal ta hovedansvaret hjemme. Det kan gjelde særlig i førstegenerasjonen. Det kan også være forventninger om at mor bør være hjemme når barna er små. Altså holdninger til kvinner.
Slike normer må kunne diskuteres åpent. Det må være lov å si at lav yrkesdeltakelse blant kvinner er et problem. Det må være lov å si at jenter og kvinner bør ha samme frihet til utdanning og arbeid som gutter og menn.
Men denne debatten må føres på en måte som løfter mennesker, ikke trykker dem ned. Det er stor forskjell på å si: «Vi må få flere pakistanske kvinner i arbeid», og å si: «Pakistanere er minusvarianter.»
Det første er en politisk og sosial utfordring. Det andre er rasisme.
Arbeidslivet må også se seg selv i speilet
Det er lett å legge hele ansvaret på minoritetsmiljøene, men arbeidslivet har også et ansvar. Forskning dokumenterer diskriminering i ansettelser. Søkere med pakistanske eller sørasiatiske navn kan ha lavere sjanse for å bli kalt inn til intervju, selv når de er kvalifiserte.
Dette betyr at noen kvinner møter flere barrierer samtidig. De kan møte forventninger hjemme. De kan mangle språk og nettverk. Og når de søker jobb, kan de møte arbeidsgivere som tviler på dem før de har fått vist hva de kan.
Da er det ikke nok å be kvinnene skjerpe seg. Samfunnet må også åpne dørene.
Den riktige konklusjonen
Hårek Hansen tok feil fordi han gjorde mennesker til problemet. Det vi må gjøre, er å se på hindringene som gjør at mennesker ikke får delta fullt ut.
Problemet løses ikke ved å omtale folk som mindreverdige. Det løses heller ikke ved å late som om tallene ikke finnes.
Vi må klare å si begge deler: Hansens uttalelse var rasistisk og uakseptabel. Og sysselsettingen blant pakistanske innvandrerkvinner er for lav. Det ene må ikke brukes til å skjule det andre.
