Når kritiske spørsmål blir behandlet som angrep

Når kritiske spørsmål avvises i stedet for å besvares, står noe mer på spill enn bare politisk uenighet. Erfaringer fra Colombia viser hva som kan skje når tilliten først begynner å forvitre – og hvorfor det angår oss i Norge nå.

Tillit forsvinner ikke over natten

Det er lett å tenke at tillit til medier og politikk forsvinner brått, som et resultat av én krise eller én hendelse. Min erfaring er at det skjer på en helt annen måte.

Det skjer gradvis, nesten umerkelig, gjennom små forskyvninger i hvordan vi lytter til hverandre – og særlig i hvordan makt forholder seg til kritiske spørsmål.

Når spørsmål blir avvist

I dag ser vi tegn på dette i USA. Journalister stiller spørsmål, men får ikke nødvendigvis svar. I stedet blir spørsmålene avvist, bagatellisert eller møtt med angrep.

Dette ble tydelig under Donald Trump, men det er viktig å understreke at dette ikke handler om én person. Det handler om en metode, en måte å håndtere kritikk på som svekker selve funksjonen til journalistikken.

Det er en viktig forskjell på konflikt og delegitimering.

Noen vil hevde at dette bare er en del av den vanlige konflikten mellom presse og makt. Men det er en viktig forskjell på konflikt og delegitimering.

Konflikt innebærer at spørsmål blir stilt og besvart, selv om uenigheten er stor. Delegitimering innebærer at spørsmålene i seg selv mister verdi. Når journalisten ikke lenger oppfattes som en kritisk kontrollør, men som en fiende, flyttes grunnlaget for hele den offentlige samtalen.

Erfaringene fra Colombia

Dette er ikke en teoretisk bekymring for meg. Jeg har sett lignende utvikling i Colombia.

Der vokste mistilliten til institusjoner over tid. Politikere sa én ting, mens folks hverdag fortalte noe annet. Samtidig opplevde mange at mediene ikke representerte deres virkelighet.

Resultatet var ikke at folk sluttet å søke informasjon, men at de begynte å søke den andre steder.

Når fakta blir til lojalitet

Det vi i dag omtaler som «alternative medier», vokser ofte fram i dette rommet. Ikke nødvendigvis fordi de er mer presise, men fordi de oppleves som mer troverdige. De gir en følelse av å bli sett og hørt.

Problemet oppstår når tilliten til etablerte medier svekkes uten at det finnes felles standarder for hva som er sant. Da flyttes oppmerksomheten fra fakta til tilhørighet.

Konsekvensene er alvorlige. Det blir mindre viktig hva som er sant, og viktigere hvem som sier det. Sannhet går fra å være en metode – noe vi undersøker og etterprøver – til å bli et spørsmål om lojalitet.

I et slikt landskap blir det vanskelig å føre en felles offentlig samtale.

Når alle snakker og ingen lytter

I Colombia førte denne utviklingen ikke til stillhet, men til støy. Flere stemmer, flere påstander, flere versjoner av virkeligheten. Men samtidig en svekket evne til å skille mellom dem.

Når alle snakker og ingen lytter, mister offentligheten sin funksjon.

Derfor angår det Norge

Norge er ikke Colombia, og vi er ikke USA. Vi har sterke institusjoner og høy tillit. Men det er nettopp derfor denne utviklingen bør tas på alvor nå, mens tilliten fortsatt finnes.

For det mest urovekkende scenariet er ikke at mediene forsvinner fra presserommet i Det hvite hus. Det er at de fortsatt er der – men at stadig færre tror på det som blir sagt.

Et ansvar for oss alle

Dette er ikke bare et ansvar for politikere eller journalister. Det angår oss alle. Hvilke kilder vi velger å stole på, hva vi deler videre, og hvilke stemmer vi gir plass, er med på å forme offentligheten vi er en del av.

Jeg har sett hva som skjer når tilliten først er borte. Den lar seg ikke enkelt gjenoppbygge.

Nettopp derfor bør vi stille oss et grunnleggende spørsmål nå: Ikke bare hvem som har rett, men om vi fortsatt bryr oss om å finne ut av det.