Det den høytstående Frp-rådgiveren Hårek Hansen liret av seg på en bar – hvor det for øvrig er en kjent sak at journalister og politikere mingler – er egentlig ikke oppsiktsvekkende.
Det er ikke en glipp.
Det å anse innvandrere, og særlig muslimer, som uønskede og som en belastning, er utbredt. Det fremkommer i holdningsundersøkelser og i den store viljen til å ta imot ukrainske flyktninger sammenlignet med flyktninger fra for eksempel Midtøsten.
Det er vanskelig å glemme da FN tryglet Norge om å ta imot flyktningbarn som vansmektet i Moria-leiren, og daværende regjering svarte at det kun var aktuelt dersom åtte til ti andre land gjorde det samme.
Den samme regjeringen besluttet å prioritere kristne ved inntak av kvoteflyktninger.
Rasisme finnes også i politikken
Rasisme skjer når man ikke tilkjenner andre mennesker det samme menneskeverdet og de samme menneskerettighetene som man tilkjenner egen folkegruppe.
Rasistisk politikk eksisterer på ulike nivåer.
Det å søke asyl er for eksempel en menneskerett. Det å bli reddet fra en drukningsulykke er noe vi alle fortjener. Så når Frp-leder Siv Jensen ville straffe dem som forsøker å hjelpe asylsøkere fra å bli gravlagt i Middelhavet, gjorde både hun som individ og Frp som organisasjon seg, etter mitt syn, skyldig i rasisme.
Når staten Norge aktivt medvirker til folkemord gjennom Oljefondet, gjør Norge som stat seg på sin side skyldig i rasisme overfor palestinere.
Rasismen blir ikke borte fordi den pakkes inn i politiske vedtak, budsjetter og ansvarlig språk.
Forskjellen på Hansen og de fleste andre som devaluerer andre folkegruppers menneskeverd gjennom politikken de støtter, er den eksplisitte og vulgære rasistiske retorikken.
Men kanskje er ikke den så uvanlig heller?
Danby Choi skriver på Facebook:
«Alle vet at rølp av dette kaliber blir sagt på alle norske barer, hver eneste helg.»
Skadekontroll, ikke oppgjør
Når Frp nå har avskjediget Hansen, er det verdt å minne om at dette er skadekontroll, ikke et genuint oppgjør med rasisme fra partiets side.
Da måtte nemlig partiet tatt et oppgjør med seg selv.
Frp er et parti som har vokst nettopp gjennom å systematisk nøre opp under og spre rasisme. Partiet er nå størst på meningsmålingene, og for å fremstå ansvarlig må det holde seg innenfor Overton-vinduet.
Rammene for akseptabel diskurs tillater at man sier at innvandrere truer velferdsstaten og norsk kultur. Men ikke at man rett ut kaller dem «minusmennesker».
For Frp har drøy rasistisk retorikk historisk vært et tveegget sverd. Den har gitt anseelse hos noen, mens den har vakt avsky hos andre.
Rasistisk retorikk følger gjerne et kjent mønster: Først skaper den oppmerksomhet og blest. Deretter tar partifeller og regjeringspartnere avstand fra ordbruken – om enn nølende og sent – uten å ta et oppgjør med det underliggende tankegodset.
Videre vil personen som har kommet med utspillet, normalt skylde på at han var full eller er blitt misforstått.
Frp som helhet vil satse på at folk glemmer de mange fadesene, og fortsette sin klagesang over at partiet utsettes for svertekampanjer fra venstresiden.
En retorisk runddans
Alle med analytisk blikk ser at denne retoriske runddansen tjener en politisk funksjon.
Med grenseoverskridende retorikk får Frp markert seg som de som er hardest i klypa overfor de «fremmedkulturelle». Og ved å distansere seg fra ufiltrerte enkeltpersoner får partilederskapet posert som stuerene, samtidig som rasismen reduseres til et spørsmål om enkeltpersoner.
Men Frp har ikke et problem med et par råtne epler.
Rasismen er strukturell.
Selv om Hårek Hansen er fjernet, bør man bite seg merke i at Per-Willy Amundsens mange ekstreme og hatefulle utspill mot muslimer opp gjennom årene ikke har satt noen karrieremessig stopper for ham. Han leder nå Stortingets kontrollkomité på vegne av Frp.
Heller ikke Carl I. Hagen fikk noen konsekvenser for sitt famøse falske Mustafa-brev eller sin falske påstand om at alle terrorister er muslimer.
Frp har ikke et problem med et par råtne epler. Rasismen er strukturell.
Hvor er beklagelsen?
Så når folk applauderer Sylvi Listhaug for å ta avstand fra Hårek Hansens ytringer, og Noman Mubashir sier det er viktig å tilgi, er mitt spørsmål:
Hvor er beklagelsen?
Tilgivelse forutsetter anger.
Det vi stadig får, er i stedet bortforklaringer om at enkeltpersoners utspill ikke representerer Frp-politikk.
Men Frp har i 40 år konstant trusseldefinert innvandrere og muslimer – blant annet som uintegrerte, kvinnefiendtlige, unorske, voldelige og ekstremistiske utøvere av æres- og gjengkriminalitet.
Det er altså mye å be om tilgivelse for.
Antirasister er imidlertid kjent for å ha stort hjerterom.
Så gi det et forsøk, Frp?
