Foto: Pixaby
Sykepleiere, pleieassistenter og medisinstudenter med minoritetsbakgrunn forteller om rasistiske kommentarer fra pasienter, hets i sosiale medier og manglende reaksjoner fra kolleger og ledelse.
Debatten om rasisme i helsevesenet har fått ny aktualitet etter at lege Khadija Khalid nylig skrev om egne erfaringer med rasisme fra pasienter. I en kommentar i Aftenposten beskriver hun hvordan en rasistisk kommentar fra en pasient tidlig i legekarrieren ble et vendepunkt – ikke bare på grunn av selve hendelsen, men på grunn av hvordan en kollega valgte å reagere. Hun mener kollegers støtte eller stillhet kan få stor betydning for hvordan leger med minoritetsbakgrunn opplever arbeidsplassen videre.
Khalids erfaringer samsvarer med flere av historiene som har kommet fram de siste årene fra sykepleiere, medisinstudenter og annet helsepersonell med minoritetsbakgrunn. Fellesnevneren er at mange beskriver manglende støtte når rasistiske hendelser oppstår.
Forskere og fagpersoner mener rasisme i helsesektoren må behandles som et arbeidsmiljøproblem, ikke som enkeltstående ubehagelige episoder.
Da den norsk-tamilske sykepleieren Vinusha Pathmasri tok opp parkeringsbøter i hjemmetjenesten på TikTok, handlet innlegget om arbeidsvilkår. Hun ville sette søkelys på at ansatte i hjemmetjenesten kan få bøter mens de utfører helsehjelp hos brukere.
Reaksjonene handlet raskt om noe annet.
Utrop omtalte i mars hvordan Pathmasri, kjent som «SykepleierVinusha», fikk både støtte og hets etter å ha kritisert forhold i helsevesenet. I kommentarfeltene ble hun møtt med rasistiske kommentarer. Blant annet ble hun bedt om å «dra tilbake» og omtalt med nedsettende ord knyttet til hudfarge.
– Hets om hudfarge er ikke relevant når jeg snakker om parkeringsbøter, sa Pathmasri til Utrop.
Saken illustrerer et bredere problem i helsesektoren: Når helsepersonell med minoritetsbakgrunn sier fra om arbeidsforhold, faglige spørsmål eller pasientbehandling, kan debatten gli over i hets om hudfarge, opprinnelse eller religion.
Rasisme fra pasienter
Rasisme i helsetjenesten handler ikke bare om kommentarfelt. Flere saker de siste årene viser at helsepersonell med minoritetsbakgrunn møter rasistiske kommentarer også i arbeidshverdagen.
I Sykepleien har medisinstudent og pleieassistent Saya Gajendran fortalt at hun har opplevd rasisme fra pasienter siden hun var 16 år. Det som gjorde mest vondt, var ikke alltid selve kommentaren, men når kolleger ikke reagerte.
Likestillings- og diskrimineringsombudets fagdirektør Christopher Gambert sa til Sykepleien at rasisme på jobb kan være svært belastende, og at ledelse og kolleger må vise støtte. Han understreket at pasienter i utgangspunktet ikke kan kreve å bli behandlet av helsepersonell med en bestemt hudfarge.
Samtidig er helsesektoren en særegen arbeidsplass. Pasienter kan være syke, redde, demente eller påvirket av psykiske lidelser. Det gjør ikke belastningen for ansatte mindre, men det kan gjøre håndteringen mer krevende.
Forskere Jonas Debesay, Sanjana Arora og Marit Fougner skrev i Sykepleien i 2023 at rasisme fra pasienter må forstås som et arbeidsmiljøproblem. I en studie av sykepleiere og hjelpepleiere i sykehjem fortalte ansatte om pasienter som nektet hjelp fra helsepersonell med mørk hud, eller som ønsket «norske» sykepleiere.
Forskerne pekte på at slike hendelser ofte ble håndtert tilfeldig, og at det ble snakket lite åpent om rasistisk motivert trakassering i avdelingene.
Historisk dom
I januar 2024 omtalte Sykepleien en dom fra Oslo tingrett der en pasient ble dømt til fengsel for blant annet rasistiske ytringer mot sykepleiere ved Ullern helsehus.
Ifølge Sykepleien var det første gang en pasient ble dømt etter straffelovens paragraf 185, den såkalte rasismeparagrafen, i en sak der sykepleiere var involvert.
OMOD-leder Akhenaton de Leon mente dommen ga arbeidsgivere et juridisk dokument de kan bruke for å støtte ansatte som utsettes for rasisme i helsevesenet. Professor Jonas Debesay sa til Sykepleien at grove tilfeller må anmeldes, men at dommen ikke fritar ledere fra ansvaret for å skape et inkluderende arbeidsmiljø.
Dommen viser at helsepersonell ikke må tåle alt, selv om de jobber med mennesker i sårbare situasjoner. Den viser også at spørsmål om rasisme i helsesektoren både er et juridisk, etisk og organisatorisk spørsmål.
Studenter ber om endring
Problemet starter ikke først når helsepersonell kommer ut i arbeid. Utrop har tidligere omtalt hvordan medisinstudenter ved Universitetet i Oslo har etterspurt tydeligere tiltak mot rasisme og diskriminering i utdanningen.
Medisinstudent Mohammed Almashhadani har vært sentral i arbeidet. Han fortalte til Utrop at han allerede fra første studieuke begynte å høre historier fra medstudenter som opplevde å bli møtt annerledes, snakket til på en annen måte eller vurdert før de fikk vist hvem de var.
I en Utrop-sak fra mars 2026 beskrev Almashhadani en hendelse der en video med rasistiske og dehumaniserende uttalelser om en medisinstudent med somalisk bakgrunn ble delt i en kullchat. Videoen ble senere slettet, men ifølge Almashhadani kom det ingen tydelig reaksjon.
– Når hendelser ikke meldes, blir det lett å hevde at problemet ikke finnes, sa han til Utrop.
Norsk medisinstudentforening vedtok i 2025 en resolusjon mot rasisme i medisinsk utdanning. I Tidsskrift for Den norske legeforening skrev Almashhadani og flere medforfattere at resolusjonen var et tydelig signal om at medisinstudenter ikke lenger aksepterer at rasisme og diskriminering forblir uhåndtert i studie- og praksismiljøer.
Bakgrunnen var blant annet en læringsmiljøundersøkelse ved Det medisinske fakultet ved UiO, der fire prosent av studentene oppga at de hadde opplevd rasisme i undervisningssammenheng, mens ni prosent hadde følt seg utsatt for diskriminering. Forfatterne mente at dette viser en systemutfordring som krever konkrete tiltak.
Kan påvirke helse
Rasisme og diskriminering i helsesektoren rammer både pasienter og ansatte.
Folkehelseinstituttet har tidligere vist til at personer som opplever rasisme og diskriminering, rapporterer mer psykiske plager enn personer som ikke gjør det. FHI skriver at internasjonale studier dokumenterer sammenhengen mellom rasisme, diskriminering og helse, men at det har vært mindre oppmerksomhet om dette i Norge.
I en studie basert på SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere i 2016 oppga mer enn én av fire at de hadde opplevd diskriminering på grunn av innvandrerbakgrunn det siste året. Blant dem som hadde opplevd diskriminering, var det omtrent dobbelt så mange som rapporterte psykiske plager som blant dem som ikke hadde opplevd diskriminering.
FHI understreker at slike tall viser sammenheng, ikke nødvendigvis direkte årsak. Likevel peker instituttet på at angrep på etnisk identitet og opplevelser av urettferdig behandling kan bli en vedvarende psykisk belastning.
Pasienter rammes også
En rapport fra Proba samfunnsanalyse (PDF), laget på oppdrag for Antirasistisk Senter, Minotenk og LIN, beskriver erfaringer med rasisme og diskriminering i norsk helsevesen. Rapporten bygger på kvalitative intervjuer med pasienter, pårørende og helsepersonell.
Pasienter forteller i rapporten at de ikke blir tatt på alvor, at smerter blir mistrodd, at språkbarrierer gjør det vanskelig å få nødvendig helsehjelp, og at de får for lite informasjon om sykdom og behandling. Flere beskriver også nedlatende kommentarer om hvordan helsevesenet fungerer «her i Norge».
Helsepersonell forteller på sin side om pasienter som ikke ønsker hjelp fra dem på grunn av etnisitet eller religiøst hodeplagg. Flere beskriver også rasisme fra kolleger og ledere, og at hendelser ikke alltid blir fulgt opp.
Rapporten presiserer at den kvalitative undersøkelsen ikke kan si hvor utbredt rasisme og diskriminering er i helsevesenet. Den gir likevel innblikk i mønstre som går igjen: manglende rapportering, usikkerhet om rutiner, svak oppfølging og frykt for ikke å bli trodd.
Arbeidsgivers ansvar
Arbeidstilsynet slår fast at arbeidsgiver skal jobbe systematisk for å forebygge trakassering. Arbeidsgiver skal kartlegge og risikovurdere forhold som kan føre til trakassering, sørge for at ansatte vet hva de skal gjøre, og undersøke og følge opp saker når de blir kjent med dem.
Fra 2026 presiserer forskrift om utførelse av arbeid at arbeidet skal organiseres slik at arbeidstakere ikke utsettes for trakassering eller utilbørlig opptreden, også fra pasienter, brukere og andre de møter gjennom jobben.
For helsesektoren betyr det at rasisme ikke bare kan overlates til den enkelte ansatte i situasjonen. Arbeidsgivere må ha rutiner for varsling, oppfølging, kollegastøtte, dokumentasjon og vurdering av tiltak.
Det er særlig viktig i yrker der ansatte jobber tett på pasienter, ofte alene eller under tidspress. Arbeidstilsynet peker på at helse- og sosialsektoren er blant bransjene der ansatte er særlig utsatt for vold og trusler. Selv om rasisme ikke alltid er vold eller trussel, kan rasistisk trakassering inngå i samme arbeidsmiljøbilde: ansatte møter mennesker i sårbare situasjoner, men skal samtidig ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
Et spørsmål om pasientsikkerhet
Flere fagmiljøer peker nå på at rasisme i helsesektoren ikke bare handler om trivsel for ansatte. Det handler også om kvaliteten på helsetjenestene.
Dersom helsepersonell med minoritetsbakgrunn slutter, unngår bestemte fagfelt eller trekker seg unna pasientkontakt, mister helsetjenesten kompetanse. Dersom pasienter med minoritetsbakgrunn ikke blir tatt på alvor, får for lite informasjon eller mister tillit til helsevesenet, kan det påvirke om de søker hjelp og følger behandling.
Utrops tidligere saker viser at flere miljøer nå forsøker å flytte debatten fra enkeltopplevelser til systemansvar. Norsk medisinstudentforening vil ha tydeligere håndtering i utdanningen. Studenter ved UiO etterlyser verktøy for å si fra. Sykepleiere som Vinusha Pathmasri bruker sosiale medier til å vise arbeidsvilkår og møte hets offentlig.
Felles for sakene er at de peker mot samme spørsmål: Hva skjer når rasisme blir behandlet som noe den enkelte må tåle, i stedet for som et problem arbeidsplassen må løse?
