Foto: Dag Ringdal
En person blir slått ned fordi han er homofil. En muslimsk kvinne får hijaben revet av. En rullestol blir ødelagt fordi eieren har en funksjonsnedsettelse. En mørkhudet person blir møtt med rasistiske trusler.
Handlingene kan være svært forskjellige. Det som binder dem sammen, er motivet: Offeret blir rammet på grunn av hvem personen er, eller hvem gjerningspersonen mener at vedkommende representerer.
I dag finnes det et juridisk og institusjonelt språk for å beskrive slike handlinger som hatkriminalitet. Slik har det ikke alltid vært.
Den nye studien Framveksten av hatkriminalitet som et sosialt problem i Norge: En prosessorientert analyse viser at Norge brukte lang tid på å erkjenne hatkriminalitet som et eget samfunnsproblem. Studien er skrevet av Rune Ellefsen, Kristina Os og Birgitte P. Haanshuus ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) og undersøker utviklingen fra 2000 til 2023.
Forskerne har analysert offentlige styringsdokumenter og omtalen i store redaktørstyrte medier. Målet har ikke vært å finne ut nøyaktig hvor mye hatkriminalitet som har forekommet, men å undersøke hvordan fenomenet gradvis ble gitt et navn, en politisk betydning og en plass i myndighetenes arbeid.
Da motivet forsvant i statistikken
Før hatkriminalitet ble etablert som begrep, kunne et rasistisk eller homofobt angrep bli registrert som vold, trusler eller skadeverk uten at motivet kom fram. Dermed forsvant også forbindelsen mellom enkelthendelsen og et større mønster.
Det betyr ikke at hatmotivert kriminalitet var fraværende. Problemet var at samfunnet manglet gode nok begreper, registreringsrutiner og institusjoner til å gjenkjenne den.
Ifølge studien ble hatkriminalitet først omtalt i norske offentlige dokumenter i 2006. Samme sommer ble flere homofile menn utsatt for grov vold i Oslo. Blant dem var daværende leder for Arbeiderpartiets homonettverk, Bård Nylund, som ble slått ned på gaten fordi han var homofil.
Da Nylund anmeldte angrepet, ble saken registrert som legemsbeskadigelse. Det homofobe motivet ble ikke fanget opp.
Saken illustrerer et grunnleggende poeng i forskningen: Hvordan politiet registrerer en handling, påvirker hva som senere blir synlig i statistikken. Dersom hatmotivet ikke identifiseres, framstår saken som ordinær kriminalitet.
Hatkriminalitet handler derfor ikke bare om hvor mange anmeldelser politiet mottar, men om hvilke erfaringer samfunnet er i stand til å se, registrere og ta på alvor.
Tragediene drev utviklingen framover
Forskerne finner at norsk politikk på området i stor grad har vært reaktiv. Nye tiltak og større oppmerksomhet har ofte kommet etter alvorlige voldshendelser og terrorangrep, heller enn gjennom langsiktig forebygging.
Terrorangrepene 22. juli 2011 ble et avgjørende vendepunkt. Året før hadde regjeringen lagt fram sin første handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, men etter angrepene ble innsatsen trappet kraftig opp.
Terroren gjorde det vanskeligere å behandle høyreekstreme forestillinger som et marginalt fenomen. Oppmerksomheten ble i større grad rettet mot ideologien, fiendebildene og avhumaniseringen som kan ligge bak politisk motivert vold.
Også angrepet i Oslo sentrum natt til 25. juni 2022 fikk stor betydning. To personer ble drept og minst 21 skadet da en gjerningsmann skjøt mot London Pub og området rundt under Pride-feiringen. Angrepet ble behandlet både som terrorisme og hatkriminalitet.
Etterpå kom nye evalueringer, debatter og sikkerhetstiltak rundt skeive arrangementer. Mønsteret var likevel det samme som forskerne mener har preget utviklingen over tid: Først etter at volden hadde fått dramatiske konsekvenser, fulgte en bred institusjonell reaksjon.
Minoritetsorganisasjonene presset fram endringer
Historien om norsk hatkriminalitetspolitikk handler likevel ikke bare om myndighetenes reaksjoner på terror og vold. Organisasjoner for skeive, religiøse minoriteter, personer med minoritetsbakgrunn og andre utsatte grupper har over lang tid forsøkt å få erfaringene sine anerkjent.
Også internasjonalt press har hatt betydning. FN og Europarådet har kritisert Norge for mangler i registreringen, forebyggingen og oppfølgingen av hatkriminalitet.
Studien viser dermed at utviklingen er blitt drevet fram fra flere kanter: av minoriteter som krevde å bli hørt, av internasjonale organer som påpekte svakheter, og av alvorlige hendelser som gjorde det politisk vanskelig å ignorere problemet.
Samtidig har enkelte grupper fått langt mindre oppmerksomhet enn andre. Forskerne trekker særlig fram romer og personer med funksjonsnedsettelser.
For romer og reisende kan historiske erfaringer med myndighetene og en dyp mistillit til politiet gjøre terskelen for å anmelde svært høy. Når det gjelder personer med funksjonsnedsettelser, blir vold og trakassering ofte forklart på andre måter og ikke gjenkjent som hatkriminalitet – verken av politiet, omgivelsene eller den utsatte selv.
Flere anmeldelser betyr ikke nødvendigvis mer kriminalitet
Politiets statistikk viser en kraftig langsiktig vekst i registrert hatkriminalitet. Det kan være fristende å tolke dette som et sikkert tegn på at hatkriminaliteten har økt tilsvarende. Forskerne og politiet understreker imidlertid at tallene må leses med varsomhet.
En økning kan skyldes at flere blir utsatt, men også at politiet er blitt bedre til å identifisere hatmotiv, at flere kjenner rettighetene sine, og at flere velger å anmelde. På samme måte er ikke en nedgang i anmeldelser nødvendigvis dokumentasjon på at færre blir utsatt.
I 2025 registrerte og etterforsket politiet 1123 anmeldelser som hatkriminalitet. Det var 49 færre enn året før, en nedgang på 4,2 prosent. Fra 2014 til 2024 hadde utviklingen i hovedsak vært stigende. Politiets årsrapport om hatkriminalitet understreker samtidig at mørketallene antas å være store.
Nesten fire av ti anmeldelser i 2025 gjaldt hatefulle ytringer. Fysisk vold utgjorde 20 prosent, mens hensynsløs atferd sto for 14 prosent.
Politiet registrerte til sammen 1275 hatmotiver i de 1123 sakene, fordi én anmeldelse kan inneholde flere motiver. Hudfarge eller etnisitet var registrert i 686 anmeldelser og forekom i 61 prosent av alle sakene. Seksuell orientering ble registrert i 246 anmeldelser. Deretter fulgte kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk og hat knyttet til islam.
Antisemittisme og nedsatt funksjonsevne hadde færrest registreringer. Lave tall trenger imidlertid ikke bety at disse gruppene er lite utsatt. De kan også være uttrykk for lav anmeldelsestilbøyelighet eller manglende gjenkjennelse av motivet.
Under halvparten av sakene ble oppklart
Tallene viser også hvor krevende hatkriminalitet kan være å etterforske. Oppklaringsprosenten i 2025 var 44 prosent. Av de oppklarte sakene endte 170 med tiltale.
Blant sakene som ikke ble oppklart, ble 345 henlagt på bevisets stilling, mens 185 ble henlagt fordi politiet manglet opplysninger om gjerningspersonen. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden var 97 dager.
Dette kan påvirke viljen til å anmelde. For den utsatte kan prosessen innebære at krenkende ytringer må dokumenteres, at motivet må sannsynliggjøres, og at en personlig og belastende hendelse må gjenfortelles flere ganger. Dersom saken til slutt henlegges, kan opplevelsen av ikke å bli tatt på alvor forsterkes.
Rune Ellefsen sier til forskning.no at manglende tillit til politiet er en viktig forklaring på underrapporteringen. Han peker også på at en anmeldelse og en mulig rettssak kan oppleves som både risikabelt og psykisk krevende.
Politiets statistikk forteller derfor ikke bare noe om kriminaliteten. Den forteller også hvem som kjenner igjen det de er blitt utsatt for, hvem som stoler på politiet, og hvem som orker å gå gjennom en straffesak.
Hatkriminalitet rammer flere enn den direkte utsatte
Hatkriminalitet skiller seg fra mye annen kriminalitet ved at budskapet kan være rettet mot en hel gruppe. Når en person angripes på grunn av hudfarge, religion eller seksuell orientering, kan andre med samme bakgrunn oppleve hendelsen som en advarsel: Dette kunne ha skjedd med meg.
Konsekvensene kan derfor spre seg langt utover den direkte fornærmede. Mennesker kan bli mer forsiktige med å bruke religiøse symboler, holde partneren i hånden offentlig, snakke sitt eget språk eller delta i samfunnsdebatten.
På den måten kan hatkriminalitet begrense både bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og demokratisk deltakelse. Det forklarer også hvorfor forståelsen av fenomenet har endret seg. Hatkriminalitet blir ikke lenger bare sett som et angrep på en enkelt minoritet, men som et angrep på samfunnets grunnleggende prinsipp om at alle skal kunne delta på like vilkår.
Hatet tilpasser seg lovverket
En annen utfordring er at ikke alle rasistiske, antisemittiske, antimuslimske eller homofobe uttrykk er straffbare. Mye befinner seg i gråsonen mellom lovlig, men nedverdigende språkbruk og ytringer som rammes av straffeloven.
Ellefsen peker på at aktører kan bruke ironi, humor og memer for å holde seg rett under terskelen for straffansvar. Det skaper en utfordring for et system som i hovedsak griper inn etter at et lovbrudd er begått.
I Oslo forsøker kommunen og politiet derfor å flytte mer av arbeidet over til forebygging. Gjennom blant annet SaLTo-samarbeidet arbeides det med dialog, opplæring og holdninger før utviklingen ender i straffbare handlinger.
Dette er et viktig skifte fra den historiske modellen studien beskriver. Politiet kan etterforske lovbrudd, men har begrensede virkemidler mot miljøene, forestillingene og den digitale kulturen som kan normalisere hat lenge før en straffbar handling finner sted.
Den neste utfordringen er tillit
Norge har på drøyt 20 år fått et tydeligere lovverk, bedre registreringsrutiner og et nasjonalt kompetansemiljø i politiet. Hatkriminalitet har gått fra å være et lite kjent begrep til å bli anerkjent som en trussel mot både minoriteter og demokratiet.
Likevel viser forskningen at det fortsatt er et betydelig gap mellom det mennesker opplever, det de anmelder, det politiet registrerer, og det som til slutt kan bevises i retten.
Den viktigste oppgaven framover er derfor ikke bare å få opp antallet anmeldelser. Det avgjørende er om utsatte grupper opplever at de blir møtt med forståelse, at hatmotivet faktisk blir undersøkt, og at en anmeldelse kan føre til reell oppfølging.
Først da kan statistikken gi et mer presist bilde av hatkriminaliteten Norge faktisk har – ikke bare den delen samfunnet hittil har klart å se.
