Foto: Claudio Castello
Gravide og småbarnsforeldre skal kunne få spørsmål om vold, rus og psykisk helse – uavhengig av bakgrunn eller hvordan familien framstår.
Det er et sentralt prinsipp i opplæringsprogrammet Tidlig Inn, som Bufdir løftet fram 8. september.
Programmet er rettet mot ansatte i kommunene som møter gravide og småbarnsforeldre. Jordmødre, helsesykepleiere og fastleger er blant hovedmålgruppene.
– Kan være diskriminerende å spørre på mistanke
Programkoordinator Ankie Berthelsen ved KORUS Nord mener ansatte ikke kan vite hvem som trenger hjelp bare ved å se på en familie. Derfor skal spørsmål om vold, rus og psykisk helse ikke bare stilles når helsepersonell ser tegn som gjør dem bekymret.
Hvis ansatte bare spør enkelte familier, kan andre bli oversett. Det kan også føre til at bestemte grupper behandles annerledes enn andre.
– Det å spørre på indikasjon kan være diskriminerende, sier Berthelsen.
Tanken er at de samme temaene skal tas opp systematisk, i stedet for at helsepersonellets mistanke alene avgjør hvem som blir spurt.
Skal også lære hva de gjør med svarene
Tidlig Inn handler ikke bare om å stille spørsmål. Deltakerne får opplæring i samtalemetoder og kartleggingsverktøy og trener på hvordan de kan snakke om temaer som mange opplever som vanskelige.
De skal også lære hvordan de følger opp når en forelder forteller om problemer. Berthelsen understreker at ansatte må vite hvem familien kan henvises til og hvilken tjeneste som har ansvar for videre hjelp.
Seks dager med opplæring
Programmet består av seks opplæringsdager. Mellom samlingene prøver deltakerne ut metodene i eget arbeid og deler erfaringer i veiledningsgrupper.
Samtidig skal kommunen arbeide med rutiner og prosedyrer for hva som skal skje når ansatte oppdager at en familie trenger støtte. Bufetat-rådgiver Siw Jorid Johansen peker på at ledelsen i kommunen må være involvert.
Kommunen må blant annet ha klare rutiner for hvem som gjør hva når det oppstår bekymring.
Men får alle faktisk de samme spørsmålene?
Prinsippet er at alle skal spørres, men Bufdirs presentasjon sier ikke hvor mange kommuner som bruker Tidlig Inn eller hvor likt metoden praktiseres fra kommune til kommune.
Det er derfor uklart om alle gravide og småbarnsforeldre faktisk møter de samme spørsmålene i praksis. For familier som ikke snakker godt norsk, oppstår også spørsmål om hvordan sensitive samtaler gjennomføres med kvalifisert tolk.
Det kan være avgjørende både for å unngå misforståelser og for at foreldre skal føle seg trygge nok til å fortelle om vold, rus eller psykiske problemer.
Hva skjer når det ikke finnes hjelp?
Bufdir understreker at kommunen ikke bare skal avdekke problemer. Den må også sørge for at familien får hjelp videre. Det krever at ansatte kjenner tilbudene lokalt og at ulike tjenester samarbeider.
Men kvaliteten på tilbudene varierer mellom kommunene. Et sentralt spørsmål blir derfor hva som skjer dersom helsepersonell oppdager alvorlige problemer, men kommunen mangler et passende hjelpetilbud eller har lang ventetid.
Det er også viktig å undersøke hvordan opplysninger fra slike samtaler lagres, hvem som får tilgang til dem og hvordan foreldrene informeres.
Skal hindre både stereotypier og at problemer overses
Prinsippet om å spørre alle kan redusere risikoen for at helsepersonell lar forestillinger om kultur, etnisitet eller sosial bakgrunn styre hvem de undersøker nærmere. Samtidig er målet å fange opp familier som ellers ikke ville blitt sett.
Bufdir beskriver Tidlig Inn som et program for tidlig innsats og forebygging, ikke som en ny landsdekkende ordning. Kommuner som ønsker å bruke programmet, kan kontakte KORUS i sin region.
Hvor godt metoden fungerer i praksis, avhenger derfor ikke bare av spørsmålene som stilles, men også av hvordan kommunene bruker dem – og hvilken hjelp som faktisk kommer etterpå.
