Debatten om islamisme har igjen blusset opp etter terrorangrepet mot Pride-markeringen i Berlin. I Norge har politikere, religiøse ledere og samfunnsdebattanter diskutert hvordan muslimske miljøer bør forholde seg til ekstremisme og religiøst begrunnet motstand mot skeive.
Ekstremismeforsker Øyvind Strømmen mener samtidig at selve begrepsbruken må bli mer presis.
– Islamisme er et stort begrep som ikke er særlig presist, sier han i et intervju i Dagsavisen.
Strømmen har fulgt ekstremistiske miljøer gjennom en årrekke. Poenget hans aktualiserer et sentralt problem i debatten: Begrepet «islamisme» brukes både om politiske bevegelser som deltar i valg, svært konservative religiøse miljøer og terrororganisasjoner som IS og al-Qaida.
Islam og islamisme er ikke det samme
Islam er en verdensreligion med en rekke teologiske, juridiske og kulturelle tradisjoner. Muslimer kan være konservative, liberale, sekulære eller politisk aktive uten at de dermed er islamister.
Islamisme er derimot en ideologisk retning som mener at islam også inneholder retningslinjer for hvordan samfunnet og staten bør styres. Islamister ønsker i ulik grad at religionen skal få politisk og juridisk innflytelse.
Ifølge Store norske leksikon rommer islamismen svært forskjellige bevegelser. Noen arbeider fredelig gjennom partier, organisasjoner, sosialt arbeid og valg, mens andre forsvarer væpnet kamp og terror.
Det muslimske brorskap i Egypt regnes som en av de første organiserte islamistiske bevegelsene. Brorskapet og flere beslektede partier har i hovedsak satset på langsiktig politisk og sosialt arbeid. Samtidig har voldelige grupper som al-Qaida og IS vokst fram fra andre strømninger innen militant islamisme.
Det avgjørende skillet går derfor ikke bare mellom islamisme og ikke-islamisme, men også mellom demokratiske, autoritære og voldelige retninger.
Politisk islam er også et uklart begrep
«Politisk islam» brukes ofte som et annet ord for islamisme, men heller ikke dette begrepet har én fast betydning. Det kan vise til organiserte partier som begrunner politikken religiøst, bevegelser som ønsker islamsk lovgivning, eller religiøse aktører som forsøker å påvirke enkeltsaker.
En muslimsk organisasjon blir ikke nødvendigvis islamistisk fordi den uttaler seg om politikk. På samme måte blir ikke kristne trossamfunn automatisk omtalt som kristennasjonalistiske eller teokratiske når de engasjerer seg i abort, familiepolitikk eller skole.
For å bruke betegnelsen islamisme presist må man derfor undersøke hvilke politiske mål organisasjonen har, hvordan den mener samfunnet bør styres, og hvilke virkemidler den aksepterer.
Salafisme betyr ikke automatisk vold
Salafisme er en puritansk retning innen sunniislam som legger stor vekt på en bokstavnær forståelse av Koranen og fortellingene om profeten Muhammed. Salafister ønsker å vende tilbake til det de oppfatter som troen og praksisen til islams første generasjoner.
Retningen er sosialt og teologisk svært konservativ, men salafister har forskjellige syn på politikk og vold. Noen konsentrerer seg om forkynnelse og personlig religiøs praksis. Andre driver politisk aktivisme, mens et lite mindretall forsvarer væpnet kamp.
Forsker Sindre Bangstad skriver i Store norske leksikons gjennomgang av salafisme at det må skilles mellom puritanske salafister og salafi-jihadister. Selv om begge kan ha en streng religiøs forståelse, er synet på vold en avgjørende forskjell.
Det betyr ikke at ikke-voldelige salafistiske miljøer er utenfor kritikk. Syn på demokrati, likestilling, religionsfrihet og skeives rettigheter kan fortsatt være relevante temaer. Men konservative eller menneskerettighetsstridige holdninger er ikke det samme som å akseptere terror.
Salafi-jihadismen forsvarer vold
Salafi-jihadisme er en voldelig ideologi som kombinerer salafistisk teologi med forestillingen om at væpnet kamp er nødvendig for å etablere et islamsk styresett eller kalifat.
IS og al-Qaida er de mest kjente eksemplene. Tilhengerne kan betrakte sivile, myndigheter og også andre muslimer som legitime mål dersom disse oppfattes som fiender eller frafalne.
Jihadisme beskrives av Store norske leksikon som en voldelig retning innen islamismen. Begrepet må samtidig skilles fra «jihad», som i islamsk tradisjon har flere betydninger og ikke i seg selv er synonymt med terror eller krig.
Når et angrep er inspirert av IS eller al-Qaida, vil «salafi-jihadistisk terror» derfor være mer presist enn bare «islamistisk terror». Dersom kunnskapen om gjerningspersonens ideologiske tilknytning er begrenset, bør mediene også være tydelige på usikkerheten.
PST bruker et smalere begrep
Politiets sikkerhetstjeneste bruker betegnelsen «ekstrem islamisme» om personer som aksepterer vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Dermed skiller PST denne gruppen fra ikke-voldelige islamister og religiøst konservative muslimer.
I Nasjonal trusselvurdering for 2026 vurderer PST at det er mulig at ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terrorangrep i Norge. Tjenesten knytter den viktigste terrortrusselen til personer som støtter ideologien til IS og al-Qaida, eller som radikaliseres gjennom digitale nettverk.
PST understreker samtidig at få mennesker i Norge støtter slike miljøer, og at ekstremistenes fortolkning av islam skiller seg fra troen og praksisen til det store flertallet av norske muslimer.
I en egen trusselvurdering for Pride og skeive arrangementer skriver PST at både høyreekstremister og ekstreme islamister har skeive i sitt fiendebilde. De to miljøene bygger imidlertid fiendebildene på forskjellige ideologiske forestillinger.
Upresist språk kan ramme bredt
Når «islamisme» brukes som synonym for terrorisme, kan svært forskjellige bevegelser og mennesker plasseres i samme kategori. Det kan bidra til at fredelige politiske aktører, konservative trossamfunn og voldelige terrorgrupper framstår som deler av ett sammenhengende miljø.
Upresis begrepsbruk kan også føre til kollektiv mistenkeliggjøring av muslimer. Samtidig kan et altfor generelt språk gjøre det vanskeligere å beskrive de konkrete ideologiene som faktisk legitimerer vold.
Større presisjon innebærer derfor ikke å tone ned ekstremisme. Det handler om å kunne skille mellom religion, konservative holdninger, autoritær politikk og aksept for vold – slik at kritikken rettes mot de ideene og aktørene den faktisk gjelder.
