Foto: Pressefoto
Hva får unge mennesker til å søke mot politiske ytterkanter? Og hva kan få dem til å snu?
I den nye boken Identitet, ungdom og politisk ekstremisme i det nye Norge forsøker sosialantropolog Viggo Vestel å finne svar ved å snakke med menneskene det gjelder. Boken bygger på dybdeintervjuer med nærmere 30 unge voksne fra ytre høyre-miljøer og radikale muslimske miljøer i Norge.
Ingen av informantene ga uttrykk for støtte til terror mot sivile. Flere tok tvert imot avstand fra miljøer som forsvarte slik vold. Samtidig viser intervjuene en betydelig motstand mot liberale demokratiske verdier, sterke fiendebilder og en lengsel etter fellesskap bygget rundt tydelige grenser mellom «oss» og «dem».
Den nye OsloMet-omtalen av boken kan leses som en studie av enkeltmenneskers vei inn i og ut av ytterkantene. Setter man den opp mot tre andre bøker Utrop nylig har omtalt, kommer også strukturene rundt enkeltmennesket til syne: ideologiene, forestillingene om minoriteter og fortellingene om hvem som får regnes som norsk.
Snakker med miljøene – ikke bare om dem
Vestels materiale utfordrer forestillingen om at ekstremisme alltid begynner med et ønske om vold. Blant informantene på ytre høyre var identitære og radikalt nasjonalistiske holdninger utbredt. Innvandrere ble framstilt som mennesker som burde sendes tilbake til landene de eller familiene deres kom fra, mens kulturelt og etnisk homogene nasjoner ble løftet fram som et ideal.
Donald Trump fungerer, ifølge Vestel, som en internasjonal bekreftelse for slike miljøer. Når den amerikanske presidenten utfordrer domstoler, internasjonale institusjoner eller etablerte demokratiske normer, blir dette av enkelte ikke sett som et problem, men som et uttrykk for handlekraft.
– Trump er en bølle, men han er vår bølle, sa en av informantene.
Utsagnet sier noe om ekstremismens sosiale side. Det avgjørende er ikke nødvendigvis om en politisk leder oppfører seg demokratisk eller følger de normene man forventer av et statsoverhode. Det viktige er at han oppfattes som en som kjemper for «vår» gruppe mot «de andre».
Blant de radikale muslimske informantene var erfaringen med IS en annen. Mange hadde hatt forventninger om at organisasjonen skulle skape et samfunn bygget på deres forståelse av islam, men ble desillusjonert da mennesker de kjente, reiste til Syria og ble drept eller fengslet. Virkelige hendelser brøt dermed med forestillingene miljøene hadde bygget opp.
Materialet er kvalitativt og lite. Det kan ikke fortelle hvor utbredte holdningene er blant unge i Norge, og informantene kan heller ikke betraktes som representative for muslimske miljøer eller norske ungdommer generelt. Styrken ligger et annet sted: Intervjuene viser hvordan mennesker selv begrunner tilhørigheten til ytterkantene.
Frykt på den ene siden, sinne på den andre
Vestel beskriver de radikale muslimske informantene som mer preget av sinne, mens informantene fra ytre høyre i større grad var drevet av frykt. Begge følelsene fantes likevel i begge miljøene.
På ytre høyre handlet frykten blant annet om innvandring, kulturell endring og tap av nasjonal identitet. Blant de radikale muslimske informantene var sinnet oftere knyttet til opplevelser av diskriminering, politikontroller, vanskeligheter i arbeidslivet og det de oppfattet som ulike standarder for forskjellige flyktninggrupper.
Flere viste også til det rasistisk motiverte drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001. For dem var drapet ikke bare historie, men et bevis på at trusselen fra høyreekstreme miljøer kunne ramme deres eget nærmiljø.
Slike erfaringer forklarer ikke i seg selv radikalisering. De fleste som opplever diskriminering eller utenforskap, blir ikke ekstremister. Men erfaringene kan inngå i politiske fortellinger der enkelthendelser blir tolket som bevis på at hele samfunnet er fiendtlig eller korrupt.
Her møter Vestels individnære perspektiv forskningen fra Senter for ekstremismeforskning, C-REX.
En liten bevegelse med et større omland
I antologien Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli, redigert av Anders Ravik Jupskås, undersøker C-REX-forskere høyreekstremismen som et helt økosystem. Boken skiller mellom holdninger, personer, mobilisering og samfunnets motstand.
Hovedbildet er sammensatt. De organiserte høyreekstreme miljøene er fortsatt små og fragmenterte, og åpen støtte til vold har begrenset oppslutning. Samtidig har økosystemet vokst på nettet, mens provokative aksjoner og synlig gatemobilisering har gitt ideene større offentlig plass.
C-REX beskriver derfor høyreekstremismen som en begrenset, men alvorlig sikkerhetstrussel – og som en bredere, vedvarende samfunnsutfordring. Forskerne har registrert minst 23 alvorlige høyreekstreme voldshendelser siden 22. juli 2011. To av dem hadde dødelig utfall, ifølge Utrops tidligere omtale.
En spørreundersøkelse knyttet til boken anslår at rundt 3,3 prosent av den voksne befolkningen, om lag 150.000 personer, uttrykker sterk støtte til flere høyreekstreme ideer.
Når hverdagslige forestillinger blir politisk råstoff
Et kapittel i C-REX-boken, som Utrop tidligere har omtalt, undersøker anti-muslimsk hverdagsrasisme. Forskerne hevder ikke at alle som uttrykker fordommer mot muslimer, er høyreekstremister. Poenget er at stereotype forestillinger kan skape et samfunnsklima der mer systematiske fiendebilder lettere får feste.
Her blir Anton Steens bok Fra innvandring til integrering – styring og politikk i et liberalt demokrati særlig relevant.
Steen viser hvordan befolkningen kan få et skjevt bilde av både innvandringen og minoritetenes størrelse. I en undersøkelse fra 2016 anslo nordmenn i gjennomsnitt at muslimer utgjorde rundt 12 prosent av befolkningen. Det var omtrent tre ganger høyere enn anslaget på rundt fire prosent når man tok hensyn til at ikke alle med bakgrunn fra muslimskdominerte land selv regner seg som muslimer.
Ifølge Steen kan synlighet bli forvekslet med størrelse. Når muslimer hovedsakelig blir synlige i mediene gjennom kriminalitet, ekstremisme, sosial kontroll og verdikonflikter, kan enkelthendelser framstå som representative for en langt større gruppe.
– Negative hendelser og problemer blant synlige minoriteter blir lett generalisert til alle med slike ytre kjennetegn, sa Steen til Utrop.
Denne mekanismen er sentral i flere av fiendebildene Vestel finner på ytre høyre. Forestillingen om at innvandrere eller muslimer er i ferd med å overta, trenger ikke bygge på den faktiske demografiske utviklingen. Den kan bygge på en opplevelse av tap, forsterket av politisk retorikk, medienes konfliktorientering og innhold som spres i sosiale medier.
Det er i avstanden mellom befolkningsutviklingen og forestillingene om den at ytterliggående aktører får et politisk handlingsrom.
22. juli var også et angrep på forestillingen om Norge
C-REX og Vestel undersøker ideologier og mennesker. Steen analyserer politikk, demografi og offentlig debatt. I Verdensverk flytter litteraturprofessor Tonje Vold oppmerksomheten til kulturen og fortellingene et samfunn lager om seg selv.
Vold mener 22. juli ble et vendepunkt i norsk samtidslitteratur. Terrorangrepet gjorde det vanskeligere å opprettholde bildet av Norge som et grunnleggende harmonisk samfunn der rasisme og politisk ekstremisme først og fremst kom utenfra.
Etter 2011 ble litteraturen ifølge Vold både mer nasjonsgranskende og mer orientert mot verden. Flere forfattere begynte å skrive om rasisme, migrasjon, kolonihistorie og spørsmålet om hvem som får være en del av det norske fellesskapet. Rundt 2016 og 2017 ble minoritetsperspektivene tydeligere i den litterære offentligheten.
I intervjuet med Utrop beskriver Vold den tidligere mangelen på interesse som en form for «situert ignoranse»: Man har ikke brydd seg nok om å finne ut hvilke erfaringer og perspektiver som mangler.
Det er også en relevant innsikt for ekstremismeforskningen. Dersom deler av befolkningen sjelden kjenner seg igjen i den nasjonale fortellingen, mens andre lærer å forstå mangfold som et tap av noe opprinnelig norsk, blir kampen om identitet skarpere.
Litteraturen løser ikke slike konflikter. Men den kan gjøre erfaringer tilgjengelige på tvers av miljøer og utfordre forestillingen om at enkelte menneskers historier bare angår en minoritet.
Fire nivåer i den samme konflikten
Lest sammen beskriver de fire bøkene ulike nivåer i kampen om tilhørighet.
Vestel viser menneskene som søker fellesskap, forklaringer og identitet i politiske ytterkanter. C-REX viser miljøene og ideologiene som organiserer frykt og misnøye i et større verdensbilde. Steen viser hvordan feilaktige forestillinger om innvandring og muslimer kan bli forsterket av politikere og medier. Vold viser hvordan kulturen både speiler og påvirker hvem som oppfattes som en selvfølgelig del av Norge.
Bøkene gir ikke én felles årsaksforklaring. Det ville også være misvisende å likestille ytre høyre og radikale muslimske miljøer. De har ulik historie, makt, ideologi og samfunnsposisjon. Samtidig viser Vestels materiale at miljøene kan ha noen mekanismer til felles: sterke kollektive identiteter, lav tillit til etablerte institusjoner og fortellinger der egen gruppe er truet eller ydmyket.
Forebygging kan derfor ikke bare handle om å oppdage hvem som står nærmest vold. Den må også handle om tillit til medier, politi og demokratiske institusjoner, om diskriminering og muligheten til å delta i arbeids- og samfunnsliv – og om hvilke fortellinger som får dominere offentligheten.
Noen hendelser åpner en vei ut
Et av de viktigste funnene hos Vestel handler om det han kaller en «refleksiv åpning». Enkelte informanter begynte å tvile på miljøet sitt da de møtte hendelser som ikke passet inn i det etablerte verdensbildet.
For noen på ytre høyre kunne det være å bli forbundet med Anders Behring Breivik eller å høre en leder uttrykke beundring for Vidkun Quisling. For radikale muslimske informanter kunne det være at en person de stolte på, advarte dem mot å reise til Syria, eller at bekjente som dro, ble drept eller fengslet.
Slike brudd viser at veien ut ikke nødvendigvis begynner med at myndighetene vinner en politisk diskusjon. Den kan begynne når et menneske får anledning til å revurdere sin egen historie uten samtidig å miste all tilhørighet.
Det er kanskje også her forbindelsen til Vold blir tydeligst. Fortellinger kan lukke mennesker inne i forestillingen om et rent folk, et korrupt samfunn eller en uforanderlig konflikt. Men fortellinger kan også åpne rom for tvil, gjenkjennelse og nye måter å forstå både seg selv og andre på.
Ekstremismen begynner ikke nødvendigvis med volden. Den kan begynne langt tidligere – i forestillingene om hvem «vi» er, hvem «de andre» er, og hvem som aldri fullt ut får høre til.
