Foto: Pixabay
Hva skjer når et barn snakker flere språk, lever i flere kulturer og tilhører flere verdener – men blir forstått som om det bare tilhører én?
For mange tredjekulturbarn er dette ikke et teoretisk spørsmål. Det er hverdagen.
I et innlegg i Utrop skriver Rita De Cassia Ribeiro om hvordan hun vokste opp mellom Brasil og Norge. Hun beskriver en oppvekst mellom språk, kulturer og forventninger. Hun beskriver hvordan hun ble sett, men ikke alltid forstått. Hennes historie setter ord på noe langt større enn én enkelt oppvekstfortelling. Den speiler erfaringene til mange barn og unge som vokser opp med flere kulturelle referanserammer i Norge i dag.
Mer enn to kulturer
Begrepet tredjekulturbarn blir ofte misforstått. Det handler ikke først og fremst om å stå mellom to kulturer. Det handler om å skape noe nytt.
Et tredjekulturbarn vokser opp med påvirkning fra flere kulturer og utvikler over tid en identitet som ikke er en kopi av foreldrenes kultur eller majoritetskulturen rundt dem. Gjennom egne erfaringer, relasjoner og valg bygger barnet sin egen kulturelle plattform. Denne identiteten er sammensatt, dynamisk og unik.
Slike barn finnes over hele Norge. De har foreldre fra ulike land, er født i Norge med innvandrerbakgrunn, har bodd i flere land eller navigerer daglig mellom ulike språk, tradisjoner og verdier. Likevel er begrepet tredjekulturbarn fortsatt lite kjent både i offentligheten og i mange fagmiljøer.
En ressurs vi ofte overser
Dette er uheldig. For mange tredjekulturbarn utvikler ferdigheter som samfunnet har et økende behov for.
De lærer tidlig å bevege seg mellom ulike verdener. De lærer at respekt kan uttrykkes på forskjellige måter, at familier kan fungere ulikt, og at mennesker kan forstå verden gjennom ulike kulturelle linser. Denne erfaringen gir ofte høy grad av kulturell kompetanse, fleksibilitet og evne til å se flere perspektiver samtidig.
I en stadig mer globalisert verden er dette verdifulle egenskaper. Men de blir bare en styrke dersom omgivelsene forstår barnas virkelighet.
– Mange tredjekulturbarn opplever å være for norske i foreldrenes kultur og for utenlandske i Norge.
Når omgivelsene ikke forstår
Utfordringen ligger ikke i at barn vokser opp med flere kulturer. Utfordringen oppstår når omgivelsene mangler språk og forståelse for erfaringene deres.
Når foreldre, lærere, psykologer, helsesykepleiere eller ansatte i barnevernet ikke kjenner til hva det innebærer å være et tredjekulturbarn, øker risikoen for at barnets opplevelser blir tolket gjennom én kulturell referanseramme. Da kan handlinger, reaksjoner og relasjoner bli misforstått.
Barn som vokser opp med flere kulturer oversetter ofte langt mer enn språk. De oversetter normer, forventninger, verdier og følelser. Mange fungerer som brobyggere mellom ulike verdener lenge før de er gamle nok til å forstå ansvaret de bærer. Samtidig forsøker de å finne ut hvem de selv er.
For mange innebærer dette en opplevelse av å høre til flere steder – og samtidig ikke fullt ut høre hjemme noe sted. Dette er ikke nødvendigvis identitetsforvirring. Det er ofte en naturlig del av å utvikle en sammensatt identitet. Problemet oppstår når omgivelsene ikke forstår denne virkeligheten.
Hele barnets historie må tas på alvor
Både FNs barnekonvensjon og norsk lovgivning understreker barns rett til identitet, språk, kultur og familietilhørighet. For tredjekulturbarn er disse rettighetene særlig viktige. Når barn møter skolen, helsevesenet eller barnevernet, må deres kulturelle bakgrunn, språk og tilhørighet forstås som en del av den helhetlige situasjonen.
Hvis dette perspektivet mangler, risikerer noen barn å miste deler av morsmålet sitt, kontakten med kulturelle tradisjoner eller forbindelsen til viktige deler av sin familiehistorie. Målet kan ikke være at barn skal velge mellom kulturene sine. Målet må være at de får utvikle sin identitet med trygghet og stolthet i alle delene av seg selv.
Fra kulturkompetanse til helhetsforståelse
Norge er i rask endring. Stadig flere barn vokser opp med flere språk, flere kulturelle referanserammer og tilhørighet på tvers av landegrenser. Likevel blir mange fortsatt møtt av systemer som ikke fullt ut forstår denne virkeligheten.
Derfor trenger vi mer enn generell kulturkompetanse. Vi trenger en bredere forståelse av at identitet ikke alltid er enten–eller. For stadig flere barn er identitet både–og.
Barnets språk må tas på alvor. Barnets kultur må tas på alvor. Barnets historie må tas på alvor. Barnets identitet må tas på alvor. Ikke fordi disse barna er mer sårbare enn andre, men fordi de – som alle barn – har behov for å bli forstått som hele mennesker.
Rita De Cassia Ribeiro skrev at hun ble sett, men ikke forstått. Det er en erfaring mange tredjekulturbarn vil kjenne seg igjen i.
Vår oppgave som samfunn må være å gjøre det bedre.
For tredjekulturbarn trenger ikke å velge mellom delene av seg selv. De trenger voksne som ser helheten.
Først da ser vi ikke bare barnet.
Da ser vi hele barnet.
