Vi har aldri hatt færre av dem vi trenger mest

Jeg er IT-arkitekt, og jeg leter alltid etter tallet som ikke står i overskriften. Denne uken fant jeg at jeg mener fortjener mer oppmerksomhet enn det har fått. Og jeg er nysgjerrig på om flere enn meg har lagt merke til det samme mønsteret. 

Bare rundt 2.100 høyt utdannede

SSB melder at arbeidsinnvandringen til Norge falt til 10 500 personer i 2025. Det laveste tallet siden 2005. Jeg synes selve fallet er ventet, siden lignende tall for flyktninger og familieinnvandrere har gått samme vei i lang tid. Det jeg stusset over, var et tall lenger ned i samme SSB-artikkel: bare 2 800 av de 10 500 kom fra land utenfor EØS, mot 460 fra India, 300 fra Storbritannia, 230 fra USA og 190 fra Argentina.

Etter min mening fortjener akkurat den gruppen et eget blikk. Jeg synes det er et poeng som lett drukner i den brede debatten. EØS-borgere trenger ingen arbeidstillatelse for å jobbe i Norge. Tredjelandsborgerne må derimot søke faglært eller spesialisttillatelse, og er dermed det nærmeste vi kommer et rendyrket mål på hvor attraktiv Norge er for kompetanse vi aktivt velger å hente inn, ikke bare kompetanse som kommer av seg selv.

Og SSB har kartlagt akkurat denne gruppen i detalj. Tre av fire arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS i alderen 25 til 66 år hat utdanning på universitets- eller høyskolenivå. Sysselsettingen i gruppen er 83 prosent, tre prosentpoeng over befolkningen ellers, og 62 prosent jobber i akademiske yrker som ingeniør, IKT-rådgiver og underviser, mer enn dobbelt så høyt som blant innvandrere samlet.

Jeg merker meg at de også har høyest snittlønn av alle grupper SSB måler 66 210 kroner i måneden, 12 prosent over befolkningen ellers.

Jeg regnet litt på det selv: 75 prosent av 2 800 gir omtrent 2 100 mennesker. Det er mitt anslag på antall nye, høyt utdannede spesialister Norge hentet fra land utenfor EØS i hele 2025. Jeg vil være ærlig om at dette er et grovt anslag og ikke en eksakt telling, men jeg tror størrelsesordenen er riktig. Til sammenligning sysselsetter norsk IKT-næring alene over 116 000 personer, en vekst på 40 prosent siden 2015.

Min erfaring fra digitaliseringsprosjekter er at den veksten ikke kommer av seg selv uten jevnt tilsig utenfra. 

Innovasjon handler også om mennesker

Samme uke som SSB-tallene kom, meldte NRK at Norge falt fra 7. til 9. plass på den europeiske innovasjonsrangeringen. Vi er fortsatt blant «innovasjonslederne» i Europa, men bak Sveits, Sverige og Danmark. Cognite-gründer John Markus Lervik advarte i samme sak mot å tro vi er flinkere enn vi er, og pekte på svak tilgang på risikokapital som den mest utfordrende faktoren.

Jeg skal være redelig og si at Lerviks forklaring trolig veier vel så tungt som min egen hypotese, men jeg tror de to henger sammen. Kapital og kompetanse søker ofte til de samme stedene. Jeg tror ikke det er tilfeldig at rangeringen faller samme år som tilsiget av kompetansen som driver innovasjon, når et bunn-nivå.

Rekruttering tar for lang tid

Jeg har aldri møtt en teknologibedrift som klager over for mange kvalifiserte søkere. Jeg har derimot møtt flere som har gitt opp å rekruttere internasjonalt fordi søknadsprosessen tar for lang tid, eller fordi vilkårene for opsjoner og spesialistordninger oppleves svakere enn i Sverige og Danmark, landene som nå ligger foran oss på innovasjonslisten.

Jeg kjenner selv på hvor tungt det er å se en dyktig kandidat takke nei fordi prosessen tok for lang tid. Det er ikke bare et tall i et regneark. Tvert imot er det et prosjekt som blir forsinket og kolleger som må jobbe enda hardere.

Debatten om innvandring i Norge handler nesten utelukkende om hvor mange som kommer, sjelden om hvem. Jeg mener det er en glipp. Med 340 524 mennesker med flyktningbakgrunn bosatt i landet går debatten varm om asylpolitikk, mens et tall som faktisk sier noe om vår økonomisk konkurransekraft, drukner. Det har aldri kommet færre av dem vi konkurrer hardest med andre land om å få tak i. Jeg tror flest av oss, uansett hvor vi ellers står i innvandringsdebatten, kan samles om at Norge bør henge med i konkurransen om den kompetansen vi selv sier vi trenger.

Mitt forslag er ikke komplisert. Gjør det raskere og billigere for norske bedrifter å hente inn faglærte og spesialister fra land utenfor EØS, og gjør det mer lønnsomt for dem å bli værende. Jeg kan ta feil i akkurat hvor stor denne effekten er, men jeg foreslår rolig og enkelt at vi begynner å måle den. Slik jeg ser det er ikke spørsmålet om Norge har plass til flere innvandrere.

Spørsmålet er om vi har råd til å miste enda flere av dem vi allerede har vist at vi trenger mest.