Foto: Muslimsk Dialognettverk
Da nyheten om terrorangrepet mot Pride-arrangementet i Berlin nådde oss, håpet vi at den norske debatten ville bygge på kunnskapen og erfaringene som gjennom flere tiår er opparbeidet om islam, norske muslimer og kampen mot ekstremisme.
Slik ble det ikke.
Mange av spørsmålene som reises, er både viktige og nødvendige: Hvordan bekjemper vi religiøs ekstremisme? Har muslimske miljøer gjort nok? Finnes det sammenhenger mellom konservative religiøse holdninger og ekstremisme?
Dette er spørsmål vi ikke skal være redde for å diskutere. Terror må aldri relativiseres. Ideologier som legitimerer vold mot uskyldige mennesker, må utfordres – uavhengig av om de forsøker å hente sin legitimitet fra islam, kristendommen, jødedommen eller andre ideologiske og religiøse tradisjoner.
Men noe vesentlig mangler i debatten.
Det er som om tre tiår med innsats fra norske muslimer, moskeer og muslimske organisasjoner nesten er visket ut av den kollektive hukommelsen. Når muslimfiendtlige stemmer gjennom flere år kan gjenta de samme generaliseringene om islam og muslimer, må også vi andre bli flinkere til å gjenta det som faktisk er sant.
For historien om islam i Norge er ikke bare historien om konflikter og problemer. Det er også historien om løsningene.
Historien som sjelden fortelles
I mer enn tre tiår har muslimske ledere og organisasjoner samarbeidet med kirker, andre tros- og livssynssamfunn, myndigheter, politiet, skoler og sivilsamfunnet. Muslimsk Dialognettverk viderefører i dag denne lange norske dialogtradisjonen.
Gjennom disse årene har imamer, prester, biskoper, rabbinere, humanister, politikere, statsråder, politifolk og frivillige sittet rundt de samme bordene. Noen ganger har det skjedd i rolige tider. Andre ganger har det skjedd mens samfunnet har stått midt i alvorlige konflikter.
Når islam diskuteres offentlig, handler samtalen nesten alltid om problemene. Altfor sjelden handler den om løsningene. Det er kanskje forståelig. Konflikter skaper overskrifter. Dialog gjør sjelden det. Terror får førstesider, mens et vellykket møte mellom en imam og en prest knapt blir en notis.
Likevel er det nettopp slike relasjoner som har bidratt til at Norge på viktige områder har utviklet seg annerledes enn flere andre europeiske land.
Allerede på 1990-tallet ble det etablert et nært samarbeid mellom muslimske og kristne ledere. Etter hvert ble samarbeidet utvidet til å omfatte flere tros- og livssynssamfunn, samtidig som kontakten med myndighetene ble mer systematisk.
Målet var aldri at vi skulle bli enige om teologi. Målet var å bygge et samfunn der mennesker med svært ulike overbevisninger kunne leve sammen med respekt, tillit og toleranse.
Da islams lære ble en del av løsningen
En viktig erfaring fra dette arbeidet er at varige holdningsendringer ofte skjer når mennesker oppdager at endringen ikke står i motsetning til deres tro, men tvert imot kan begrunnes i den.
Det så vi tydelig i arbeidet for jenters utdanning på slutten av 1990-tallet. Da mange pakistanske familier etablerte seg i Norge på 1970- og 1980-tallet, tok de også med seg normer fra landsbyene de kom fra.
I noen familier innebar det en skepsis til at døtrene skulle ta høyere utdanning. I offentligheten ble dette ofte forklart som et utslag av innvandring og islam. De som arbeidet tett på familiene, visste at virkeligheten var mer sammensatt. Motstanden handlet i stor grad om kultur, tradisjoner og bekymringer knyttet til identitet og tilhørighet – ikke om religionens kjerne.
Derfor valgte mange studenter å samarbeide med imamer og muslimske ledere om en annen tilnærming enn den som ofte preget den offentlige debatten. I stedet for å møte familiene med fordømmelse, hentet de fram islams egne kilder.
De minnet om at søken etter kunnskap er en grunnleggende verdi i islam, og at profeten Muhammad (fvmh) understreket betydningen av utdanning for både kvinner og menn. Dette budskapet ble gjentatt i prekener, på foreldremøter, i moskeer og på seminarer gjennom mange år.
Ingen enkelt tale forandret et helt miljø. Men summen av tusenvis av samtaler og en tydelig religiøs begrunnelse bidro til en holdningsendring som i dag er lett å ta for gitt. Norsk-pakistanske jenter har høy deltakelse i høyere utdanning og har på flere områder gått forbi guttene.
Dette er ikke bare en suksesshistorie for integreringen. Det er også et eksempel på hvordan religiøse argumenter ble brukt til å utfordre en kultur som sto i veien for verdiene religionen selv løftet fram.
Den samme erfaringen gjorde norske muslimske miljøer i kampen mot tvangsekteskap.
Også her ble islam ofte fremstilt som selve årsaken til problemet. Men tvangsekteskap eksisterer på tvers av religioner og kulturer. Muslimske ledere, imamer og moskeer engasjerte seg derfor tidlig på 2000-tallet i kampen mot praksisen.
Imamer viste blant annet til det grunnleggende kravet om samtykke ved inngåelse av ekteskap i islamsk rett. De viste også til beretninger fra profeten Muhammads liv der kvinner fikk medhold når de motsatte seg ekteskap de var blitt presset inn i.
Igjen ble teologien brukt til å utfordre en praksis mange oppfattet som religiøst begrunnet, men som i realiteten i stor grad var forankret i kultur og patriarkalske tradisjoner.
Da NRKs TV-aksjon i 2005 samarbeidet med FOKUS og satte vold mot kvinner på dagsordenen, gikk norske imamer sammen om en felles uttalelse mot undertrykking av kvinner, vold i nære relasjoner, kvinnelig kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.
Det fikk knapt medieoppmerksomhet.
Det illustrerer et problem som fortsatt eksisterer: Når muslimske miljøer ikke tar avstand, blir det en nyhet. Når de faktisk gjør det – ofte lenge før offentligheten etterspør det – er det sjelden interessant.
Negativ sosial kontroll – en vanskelig, men nødvendig samtale
Den samme problemstillingen møter vi i dagens debatt om negativ sosial kontroll.
Begrepet beskriver reelle utfordringer. Ingen bør bagatellisere oppdragervold, tvang, psykisk kontroll eller undertrykking. De som lever med dette, trenger både beskyttelse og støtte.
Samtidig opplever mange muslimer at begrepet brukes så bredt at nesten enhver konservativ familiepraksis automatisk blir tolket gjennom den samme linsen. Da risikerer vi å miste evnen til å skille mellom religion, kultur, dårlig foreldreskap og kriminalitet.
Gjennom mange år har moskeer og muslimske organisasjoner tatt tydelig avstand fra oppdragervold, tvang og undertrykking. Ikke til tross for islam, men med utgangspunkt i islams lære.
Profeten Muhammad (fvmh) beskrives av sine nærmeste som et forbilde i omsorg, tålmodighet og kjærlighet overfor barn. Han bygget relasjoner før han stilte krav.
På en av våre årlige dialogkonferanser formulerte imam Faruk Terzic, som da ledet imamkomiteen, dette svært presist:
«Ikke bruk Gud mot barn.»
Den ene setningen rommer nesten en hel pedagogikk. Religion skal aldri brukes som et redskap for å skremme, kontrollere eller påføre barn skam. Når det skjer, må religiøse miljøer selv være tydelige på forskjellen mellom religion og misbruk av religion.
Arbeidet mot negativ sosial kontroll handler derfor også om å hjelpe foreldre til bedre foreldreskap. Det handler om trygghet, kunnskap og verktøy til å oppdra barn med kjærlighet, tydelige grenser og respekt.
Her bør moskeer, skoler, familievernet, barnevernet og frivillige organisasjoner være allierte – ikke motparter. For riktig forstått er religion ikke en motsetning til godt foreldreskap.
Da pandemien satte samfunnet på prøve
Pandemien ble en annen prøvestein for den norske dialogmodellen. Moskeer bidro til å oversette myndighetenes råd, spre informasjon om smittevern og vaksinasjon og oppfordre sine medlemmer til å følge tiltakene.
Igjen ble dette begrunnet med islams egne kilder, som understreker plikten til å verne liv og hindre at sykdom sprer seg.
Allerede to dager før regjeringen varslet den nasjonale nedstengningen, besluttet en av landets største moskeer – ICC Norway – å avlyse fredagsbønnen.
Beslutningen var ekstraordinær. Men begrunnelsen var enkel: Moskeen ønsket å ta ansvar før den ble pålagt det. Samtidig kunne en slik beslutning fra en stor moské gjøre det lettere for mindre moskeer å følge etter.
Det var ikke et valg mellom tro og samfunnsansvar. Tvert imot var det troens vektlegging av å beskytte menneskeliv som ga beslutningen religiøs legitimitet.
Da dialogen virkelig ble satt på prøve
Det er enkelt å snakke om dialog i rolige tider. Den virkelige testen kommer når følelsene tar overhånd, mediene krever raske svar og mennesker opplever at noe av det mest verdifulle de har, blir angrepet.
Først da ser man om relasjonene faktisk tåler belastningen. Slik har det vært flere ganger de siste tretti årene.
Terrorangrepene 11. september 2001 endret ikke bare den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden. De endret hverdagen til millioner av muslimer, som plutselig måtte svare for handlinger de verken hadde begått eller støttet.
Norske moskeer svarte ikke med taushet. Tvert imot ble terror fordømt igjen og igjen, ikke bare som en politisk handling, men som et alvorlig brudd på islams grunnleggende prinsipper.
Det verset som oftest ble løftet fram, er etter vårt syn et av de viktigste i den offentlige samtalen om islam – og samtidig et av de minst kjente. Verset forstås slik:
«Den som dreper ett uskyldig menneske, er som om han har drept hele menneskeheten. Og den som redder ett menneskeliv, er som om han har reddet hele menneskeheten.»
Dette budskapet har gjennom flere tiår blitt gjentatt av muslimske ledere etter terrorangrep verden over. Ikke fordi ett koranvers alene kan stoppe ekstremisme, men fordi kampen mot religiøst begrunnet vold også må føres med religiøse argumenter.
Når ekstremister forsøker å gi vold en teologisk begrunnelse, kan ikke den teologiske motstemmen være fraværende.
Karikaturkrisen viste verdien av relasjonene
Denne erfaringen ble særlig viktig under karikaturkrisen i 2005 og 2006. Mange husker boikottene, demonstrasjonene og de sterke reaksjonene internasjonalt. Færre husker det omfattende arbeidet som foregikk i kulissene i Norge.
Muslimske og kristne ledere møttes, snakket sammen og formidlet et felles budskap om ro og ansvar. Vi visste at situasjonen kunne utvikle seg i en farlig retning dersom følelsene fikk dominere uten motstemmer.
Samtidig var vi klar over at konflikten ikke bare handlet om religion. Norske arbeidsplasser og virksomheter ble berørt. Meieriprodukter ble boikottet i deler av Midtøsten, og norske selskaper som Telenor i Pakistan var under press.
Arbeidet med å dempe konfliktnivået handlet derfor både om å beskytte mennesker og om å ivareta norske økonomiske interesser. At myndighetene og kristne og muslimske ledere kunne stå sammen om dette budskapet, sendte et viktig signal til både den norske offentligheten og mennesker utenfor landets grenser.
Vi mener fortsatt at Norge kom bedre gjennom denne perioden enn våre naboland. Ikke fordi vi manglet uenigheter, men fordi vi allerede hadde etablert relasjoner som gjorde det mulig å håndtere dem.
Tillit kan ikke improviseres når krisen først har oppstått. Den må bygges over tid.
Fra koranbrenning til vaffel med en imam
Det samme mønsteret har gjentatt seg under koranbrenningene de siste årene. Mange muslimer opplevde handlingene som dypt krenkende, og følelsene var sterke.
Likevel var budskapet fra en rekke moskeer og fra Muslimsk Dialognettverk at man ikke måtte gi provokatørene det de ønsket: bilder av raseri og sammenstøt og en bekreftelse på fortellingen om at muslimer ikke tåler ytringsfrihet.
I stedet ble mennesker invitert til åpne moskeer, dialogmøter og samtaler. Initiativer som «Spis en vaffel med en imam» kan for noen ha virket beskjedne, kanskje til og med naive.
Men initiativene bygget på en enkel innsikt: Frykt og fordommer reduseres sjelden gjennom debatter alene. De reduseres når mennesker møtes ansikt til ansikt og oppdager at den andre er et menneske, ikke en karikatur.
Muslimske miljøer har fortsatt et ansvar
Dialog har selvfølgelig ikke løst alt. Det ville være naivt å påstå.
Det finnes fortsatt miljøer med uakseptable holdninger. Det finnes fortsatt mennesker som misbruker religion for å kontrollere andre, og det finnes fortsatt ekstremister som forsøker å gi vold en religiøs begrunnelse.
Muslimske ledere har derfor et ansvar for å fortsette det interne oppgjøret med slike strømninger. Det ansvaret kan vi aldri bli ferdige med.
Men storsamfunnet har også et ansvar. Dersom vi virkelig ønsker å forstå hvorfor Norge på mange områder har håndtert religiøst mangfold bedre enn flere andre land, må vi også være villige til å se på det som faktisk har fungert.
Vi må fortelle historien om hvordan imamer, muslimske ledere, prester, humanister, politikere, politifolk og frivillige gjennom tre tiår bygget en kultur der uenighet ikke automatisk ble til fiendskap.
Vi må også anerkjenne at islams lære, slik den er blitt formidlet av mange norske muslimske ledere, ofte har vært en del av løsningen – ikke en motsetning til den.
Historien må med når islam diskuteres
Det er denne historien vi savner i den siste tidens debatt.
Kritiske spørsmål om islam skal fortsatt stilles. Muslimske miljøer skal fortsatt utfordres. Men debatten blir fattigere dersom vi overser erfaringene som viser at religion også kan være en drivkraft for integrering, selvkritikk og samfunnsbygging.
Ekstremister misbruker religion for å skape frykt. Gjennom mer enn tretti år har norske tros- og livssynsledere forsøkt å bruke tro og livssyn til å bygge tillit. Muslimske organisasjoner og ledere har vært en del av dette arbeidet.
Det er også en del av historien om islam i Norge.
Og kanskje er det nettopp den historien vi har glemt i debatten om islam.
